Farvel Quito…

Siden de folka på immigrasjonskontoret tydeligvis ikke bare kunne gjøre kort prosess og stemple passene våre og si -Ha det kult i landet vårt! Så måtte vi bli i Quito en liten stund til. Etter at vi hadde venta i tre timer på svette, harde stoler, fikk vi snakke med en fyr som sa hablahabla med irritert stemme og som, etter å ha krevd 20 dollar, tok passene våre og ga oss en lapp hvor det stod "3 dias" på.

De tre dagene brukte vi på å: jobbe med spansk: Hola!, gjøre oss forstått på butikken: Hola!, Og si hei til Onkel Eduardo: Hola! Vi vandra også en del rundt i gatene, så på menneskene, og tenkte: her skal vi være i seks måneder! Dette blir morsomt og rart!

De tre nettene brukte vi på å: Lytte til bilalarmene som stadig ble utløst, lytte til hundebjeffingen som ble utløst av bilalarmene, lytte til latino-popen som plutselig overdøvet alt, men som, når den forsvant, etterlot seg en herlig stillhet… En stillhet vi prøvde å utnytte, helt til den igjen ble brutt av naboens trykkluftbor, som atter en gang utløste en ny runde med hundebjeffing.

Etter tre dager fikk vi tilbake passene våre uten at mannen på kontoret sa så mye som "habla", og vi satte oss på bussen til Cuenca. Et sted vi hadde hørt skulle være både vakkert, rolig og en smule konservativt. Bussturen var ganske lang, men vi så noen utrolig flotte fjell og en usannsynlig mengde griser. Etter ti timer var vi sikre på at vi var fremme, og pakket sammen tingene våre for å vandre ut i vår nye hjemby! Noe som heldigvis ble stoppet av busspersonellet, som vennlig forklarte at vi ikke skulle av før om enda en time. Dette ble vi veldig glade for, fordi den byen vi befant oss i, så mildt sagt drit kjedelig ut.Dessuten var livet på bussen ganske gøy. På veien fikk vi besøk av en hel del flinke selgere og en morsom spillemann. Noe som resulterte i at vi nå er heldige eiere av en lommebok som er formet som en mus, og en cd med panfløyte-hits.

Men nå er vi framme, og dette er inntrykkene vi har fått av Cuenca så langt:

Høne på taket

Mange "farmacia"-er

Mange internettcafeer

Ikke mange matbutikker

Høne på taket

Next week: Mer om Cuenca

Etter å ha lest i vår guidebok om alt det skumle som kan skje i Ecuador, har vi blitt et par paranoide og overbeskyttende turister. Selv etter å ha vært her en hel uke, og oppdaget at de fleste som bor her ikke er kriminelle, så er det mye fra footprints-guiden som har printa seg fast i hodene våre, for å si det sånn!

På pizza-restauranten mente paranoide Benjamin at dette krydderet servitøren kom med, måtte være blanda ut med hasj. Hvorfor skulle han ellers smile så lurt når han satte det på bordet vårt? -Nei! Detta spiser jeg ikke ass…Vi betaler og stikker så fort som mulig!

Eller den meningsfulle og intelligente diskusjonen vi har hver gang vi skal ta ut penger i minibanken: Benjamin: - Her er det ikke så mange mennesker, her kan vi ta ut penger! Det er trygt! Benjamin ( igjen):-Hem.. eller er det kanskje ikke så trygt? Siden det ikke er noen her er det ingen som oppdager det hvis vi blir rana! Line: - Nei, nei, nei! Nå tuller du fælt, vi tar ut penger her! Line (igjen): -Men sjekk de gutta der da! De ser jo forbanna gærne ut…

For ikke å snakke om når vi vandrer litt ut av kontroll, og plutselig befinner oss i et mindre sentralt strøk: -s***! Er vi i den gata man ikke burde gå etter mørkets frembrudd nå? Kanskje vi burde snu? -Nei, klokka er jo bare to jo..-Ja, ja! Men det blir jo jævlig fort mørkt her da…

Og ikke minst i taxien, når vi rimelig ofte er sikre på at vi kommer til å bli svindla. Enten fordi sjåføren kjører en annen vei enn den vi tror er riktig, og vi konkluderer med at nå bærer det rett inn i en bakgate hvor det venter en hel bande med skumlinger som skal rane oss og etterlate oss nakne og skamslåtte på gata. Eller fordi han kjører uten takstameteret på, og vitenker at nå, nå ryker vi på en smell. Detta blir dyrt! Detta kommer til å svi! Også ender det opp med at vi kommer fram til riktig sted og må betale noe sånt som 2 dollar.

Men vår skepsis er ikke alltid grunnløs. Senest i dag, da vi skulle prøve å lokalisere språkskolen vår, måtte vi ty til fjellvettregelen "Forhør deg med en lokalkjent". Så vi spurte en stilig gammel senor med blanke solbriller, og fikk en kjekk og selvsikker beskrivelse av veien. En beskrivelse som vi gladelig fulgte, og som også var helt feil. Men det er vel en stor overdrivelse å påstå at han prøvde å svindle oss.

Moral: Vi må kaste footprints-guiden i søpla, og leve livet.

Benjamin sitt sitat: Ja.

Line sitt sitat: Ja til bananer.

Facts: Visste dere at buss på spansk er bus? Hmm.