Profile
Blog
Photos
Videos
Drømmen om Amerika
Spansklæreren min forteller at det er finnes barn i Cuenca som kommer triste på skolen. Småjenter med skitne skoleuniformer og bustete hår, som er sultne fordi de ikke har spist frokost.Små gutter som er alvorlige og lei seg og ikke greier å følge med eller gjøre leksene sine.
Dette er da ikke så uvanlig, kan man tenke. Dette skjer i Norge hele tiden. Det er normalt at barn ikke alltid gjør som foreldrene eller de voksne vil at de skal gjøre.
Forskjellen er bare at disse barna er overlatt til seg selv. De har ingen voksne som bryr seg om dem. Noen av dem bor kanskje hos en bestemor eller en onkel, mens andre har blitt prakket på nabokona. Det finnes til og med dem som bor alene, med den eldste i søskenflokken som mor eller far. Men hvor er egentlig mor og far?
Jo, de har reist til Estados Unidos for å tjene seg rike.
Hvis man er en gjennomsnittlig ecuatorianer finnes det to måter å komme seg til USA på. Den ene er å la seg smugle illegalt over grensen. Den andre er å betale i dyre dommer for et falskt pass. Det går selvfølgelig også an å søke om visum og reise på lovlig vis, men da må man kunne bevise at man er søkkrik. Noe som angår svært få i dette landet.
De fleste velger derfor den første metoden, som er billigst og farligst. Svigerinna til spansklæreren min kom seg til USA på denne måten, med en reiserute som gikk sånn her:
Først reise hun fra Ecuador til Guatemala i en vinglete båt proppfull med folk.
Deretter måtte hun sitte på et rom med mange mennesker i flere dager.
Etter å ha ventet på sjåføren vel og lenge, med bare kjeks som proviant, kunne reisen fortsette til Mexico med trailer. I Mexico måtte hun sitte på et rom å vente igjen, og denne gangen ventet hun, og alle de andre, på at det skulle bli svart natt og klar bane. Som kjent går grensen mellom USA og Mexico midt i den mektige elven Rio Grande. Siden det er mange som prøver å krysse grensen, er området rundt elven strengt bevoktet. Derfor måtte svigerinna til læreren min vente til hun fikk beskjed om at kysten var klar. Så kunne hun løpe og svømme alt hun orket.
På den farefulle ferden til Amerika, forsvinner det mange mennesker. De blir kvalt etter mange dager liggende under lass med bananer, eller de faller i havet eller drukner på svømmeturen over Rio Grande. Noen blir selvfølgelig også tatt av politiet.
Men som svigerinna tilmin laerer, er det mange som overlever ferden og som kan starte et nytt og bedre liv i mulighetenes land. De får seg jobb og sender penger til hjemlandet. De sørger for at pengene blir brukt på flotte hus og garasjer og biler som kan stå klare når de en gang vender tilbake. Dette bærer landsbygda rundt Cuenca et sterkt preg av. Overalt ser man kontrasten mellom bondegårder bestående av små steinhytter med bølgeblikktak og store palasser med balkonger og panoramavinduer. Store umøblerte palasser som ingen bor i, bortsett fra høner og marsvin. Eierne som engang betalte for husene, har for lengst vendt seg til livet i USA og akter for ingen pris å vende tilbake det stakkarslige ecuatorianske bondelandet.
For barna som bor hos bestemor eller nabokona betyr dette en ting. De må vende seg til å leve uten foreldrene sine. Mor og far kan ikke komme hjem på besøk, for de har ikke de nødvendige papirene. Og når mor og far ikke for noen pris vil gi opp sin rikdom og forlate drømmelandet, er det barna det går utover.
Det er en skam. Men kan vi klandre dem? Det ligger i menneskenes natur å alltid ønske seg mer enn det man har. Det er trist og fælt. Og det er helt sykt at dette ønsket kan overgå ønsket om å ta vare på sine barn. Men det er lett for oss å si. Vi har alt vi trenger innenfor grensene av vårt eget land.
- comments