Profile
Blog
Photos
Videos
Hei på alle dere der hjemme!
Nå kommer det endelig en ny oppdatering fra bollene på den andre siden av verden.
Siden sist har vi hatt nok og stri med, blant annet vertsfamilier og hver vår mageinfeksjon, så det har blitt litt lite skriving. Men her kommer en liten titt inn i livet vårt….
De siste to ukene har vi tilbrakt hos vær vår velstående ecuatorianske familie og har virkelig fått innblikk i hva de driver med hjemme i stuene sine her til lands. I mitt tilfelle gikk det mye i katolisisme, følelsesladet latin-amerikansk musikk og spising.
Familien min bestod av en tjukk far, en salme-syngende mor, en salsadansende bestemor, to pene bortskjemte døtre og en hel haug med andre slektninger som hele tiden kom på besøk.
Hver morgen serverte hushjelpen meg frokost som bestod av loff og varm melk med en dråpe kaffe i. ("Mamma" holdt på å gå i gulvet da jeg fortalte at vi i Norge drikker kaffen svart). Og noen ganger, når jeg var riktig heldig, fikk jeg "nata", som praktisk talt er melkesnerk, men også det beste de vet å ha på brødskiva.(!)
Når jeg kom hjem fra skolen for å spise lunsj var huset stappa fullt av tanter og barnebarn, og alle måtte kysse meg på kinnet før vi kunne spise. Lunsjen her til lands er noe ganske annet enn en tørr norsk nistepakke. Den inneholder nemlig suppe, masse ris, poteter ved siden av risen og litt kjøtt ved siden av der igjen. Ikke rart at far i huset blir stor og tjukk når det eneste han har tid til å gjøre utenom jobben er å spise mat som inneholder masse karbohydrater. Men hva gjør det vel at man er tjukk så lenge man er en bra person? Det gjør faktisk ingenting, og jeg er stolt av å ha en ecuatoriansk liksom-pappa med gullkjede og bart.
Bestemor i huset var en ganske så gira dame og brukte mye av energien sin på å lære meg salsa og underholde meg med diverse viser og kjærlighetssanger fra alle kanter av Sør-Amerika. Det ble stor oppstandelse da hun greide å lære meg en hel sang, og i alle påfølgende familieselskaper ble jeg tvunget til å demonstrere hva jeg hadde lært. Dette var til tider ganske flaut, og det skjedde dessverre veldig ofte. Det finnes nemlig ingenting ecuatorianske mennesker liker bedre enn å dra i familieselskaper. I løpet av mitt to ukers opphold var jeg i omtrent seks familieselskaper og møtte omtrent hele slekta. Hver gang vi kom til et selskap måtte jeg gå rundt i huset og kysse på alle. Disse selskapene kommer i tillegg til den daglige lunsjen som hver dag samlet ca10-15 personer.
Familien min var katolsk som bare det, og lurte selvfølgelig hva slags religion jeg hadde. Da forklarte jeg at den offisielle religionen i Norge er kristendommen, men at det ikke er så mange som praktiserer religion så mye som her. Det jeg fikk til svar var: -Kristendommen? Hvem grunnla den?
Jeg ble litt satt ut av at de ikke visste dette, men svarte som sant var at det var Jesus, og la til at kristendommen og katolisismen en gang for lenge siden var samme religion.
Da ristet de kraftig på hodet og sa at det hadde de aldri hørt om.
Senere fikk jeg vite av spansklæreren min at det ikke gis undervisning i andre religioner enn den katolske på de katolske skolene. Det er nok forklaringen.
Noe som er ganske paradoksalt er at søsteren min kjører meg rundt i nabolaget og snakker om hvor flott det er at trafikkreglene har blitt strengere etter 6.oktober, når hun selv ikke har førerkort. Hva skjer hvis politiet stopper deg? Spør jeg, og får følgende til svar: -Nada.. de gir en bot til faren min og fjerner noen prikker i førerkortet hans. Det går opp for meg at denne jenta er ganske skamløs, men at det selvfølgelig også er noe galt med lovverket. Jeg må si at jeg også ble overrasket da min tilsynelatende hederlige spansklærer en dag innrømmet at hun har kjørt bil i 15 år, men aldri hatt lappen. -Men nå skal jeg ta den, forsikret hun, -siden alt har blitt så strengt.
President Rafel Correa har nemlig bestemt seg for å forandre på ting, og det er kanskje på tide. Å være kjent som landet med "den farligste trafikken i Sør-Amerika" er ikke akkurat så kult. Etter 6.oktober har det derfor blitt påbudt med setebelte og innføring av prikker i førerkortet. Forskjellen fra Norge er at her starter man med tretti prikker, og mister prikker etter hvert. Når man har null mister man lappen. Sammenlignet med det antallet prikker vi kan samle i Norge, høres tretti ut som et uendelig antall. Allikevel hersker enigheten blant buss-sjåførene her til lands om at antallet burde økes til hundre. Da kan de jo fortsette som før. Vi har hørt et par skrekkhistorier om mindreårige buss-sjåfører og folk som blir overkjørt fordi de må hoppe av bussen i fart. I Quito utførte politiet et eksperiment ved å plassere et skjult kamera i en buss. I løpet av dagen hadde sjåføren ignorert nok stopp-skilt, gule lys og andre trafikkregler til å miste alle de trette prikkene og dermed også førerkortet. Gudskjelov at det finnes noen rettskafne politifolk i dette landet. Problemet er jo nemlig at politiet er korrupt, og at de nye trafikkreglene bare gir dem muligheten til å tjene mer penger. Det er ikke rart at det er mange ulykker her, når fyllekjørerne bare kan bla opp noen dollar eller spandere en middag på politimannen for å slippe sin straff.
Naa har vi forlatt Cuenca og de kjaere familiene vaare. For oeyeblikket befinner vi vors i Guayaquil. I morgen gaar ferden til Galapagos!
Neste uke kommer det mer om livet i familien til Benjamin.
ciao!
- comments