Profile
Blog
Photos
Videos
Hola!
Vi befinner oss fortsatt i panamahattenes og marsvin-elskernes hovedstad, Cuenca. Her suser dagene forbi, imens vi pugger spanske gloser og pøver å bli kjent med dette rare landet.
Hver dag tar vi bussen til vår uisolerte spanskskole, hvor klasserommene er kalde, men hvor lærerne er fulle av varme og kjærlighet.
Etter å ha benyttet oss av Cuencas kollektiv-tilbud daglig i snart to uker, føler vi at vi kan uttale oss om dens fordeler og ulemper.
Det er fire ting vi liker veldig godt med kollektivtransporten i Cuenca :
-Det finnes ikke rutetider og tabeller. Det er altså umulig å komme for seint til bussen, fordi man aldri vet når den kommer.
-Man kan hoppe av og på bussen hvor man vil, selv når bussen er i fart.
-Det er alltid salsa-musikk.
-Det er veldig billig.
Det er dessverre også et par ting som trekker ned det gode inntrykket:
-Det er ofte trangt og sjåføren har en kjørestil som innebærer mye bråbremsing. Det er altså livsnødvendig å holde seg fast med begge hender hvis man vil unngå å tryne oppi nærmeste omfangsrike Cuenca-dame.
-Det er alltid en mann som jobber med å ta i mot penger og har i oppgave å skrike: Siga! Siga! Vaya! Vaya! Gjennom hele bussturen… Det hele er for at folk skal gå fort av og på og for å gjøre plass til nye. Problemet er bare at ingen bryr seg om hva han sier, men han skriker så høyt han kan allikevel. Det er altså nødvendig å smøre seg med en stor dose tålmodighet før man begir seg ut på en lengre busstur.
Magesituasjonen
Siden vi har fått inn eforespørsler om hvordan maten er og hvordan den påvirker de skjøre magene våre, så skal vi vie litt plass til å forklare situasjonen.
Maten i dette landet er ganske normal. Den er også veldig god. Den som trodde at denne turen automatisk kom til å bli en slankekur, tok altså skammelig feil. Her koser vi oss med masse deilig kylling, stekte bananer og usannsynlige mengder ris og poteter. For ikke å snakke om mais tilberedt på alle tenkelige måter. Vi har ennå ikke fått tak i et passelig marsvin å sette tennene i, men det skal prøves om ikke altfor lenge…
Det som er litt morsomt og rart er at popkorn serveres til all slags mat.
Uansett om vi har bestilt fruktsalat, milkshake, spaghetti eller suppe så er det alltid popkorn ved siden av.
Det andre som er litt rart, men ikke fullt så morsomt, er at de overøser alle sauser med et krydder som heter culantro. Dette krydderet smaker helt forferdelig i følge våre nordiske smaksløker. Det er et djevelens krydder som overdøver alle andre smaker, og som gjør at all maten vi spiser bare har denne smaken.
Før vi visste hva dette krydderet het, følte vi oss ganske fortapt. Nå som vi vet hva det heter, og kan be kelneren pent om å utelate djevelskapet, føler vi oss fortsatt like fortapt. For selv om vi blir forsikret om at maten vi bestiller skal være culantro-fri, så greier de alltid å lure inn en liten dose. Og så serverer de oss med et smil og sier: Kan hende det er en liten smule culantro oppi dennasausen assa, men det er så lite atte!
Det er bare det at en smule av dette krydderet er nok til å forurense et helt hav av saus.
I Ecuador har de et ordtak som går sånn her:
Bueno culantro, pero no tanto.
Som betyr noe sånn som : Man skal ikke bruke for mye av det gode. "Det gode" er her representert av culantro. Det tyder på at ecuatorianere har annerledes smaksløker enn oss. For vi forbinder absolutt ikke culantro med noe godt. Men dette må vi vel bare leve med. Etter hvert vil vi kanskje vende oss til denne uvennlige smaken?
Når det gjelder magene våre, så har de det flott. Ingen av oss har blitt dårlige, og det til tross for at vi har brutt helsesøsterens råd etter alle kunstens regler.
- comments