Kambodsja - stadig nye overraskelser
Det er nå på tide å grave dypere i dette landet - land of the smiles. Den siste uken har vi fått komme tettere inn på lokalbefolkningen og vi har nå begynt å stille flere spørsmål i et forsøk på å forstå Kambodsja. Landets historie de siste 40 årene må selvfølgelig tas med når man skal gruble, skrive og kanskje kritisere. Her kan det skrives mye, men dette er noen av mine tanker og erfaringer den siste uken.

Samraong by
Som jeg har nevnt før så er Samraong en liten by hvor folk flest driver med jordbruk og hvor turister er en SVÆRT sjelden vare. Det er en fattig by som trenger å utbedre veier, boliger, renovasjonssystem, helsevesen og skole - ja, så å si det meste. Det byen allikevel kan tilby er et par festlig steder - 2 karaokebarer. En ligger 5 minutter unna der jeg bor. Det er en stor rosa bygning, midt ute på et jorde, inngjerdet og uten naboer. Hit dro vi for å feire bursdagen til en frivillig jeg jobbet med - for å synge og ta et par kalde bursdagspils. Da vi gikk inn ble vi møtt av 15 unge jenter, i miniskjørt, som på gebrokkent engelsk sa: "Hi, Sir", "Hi, Mr" og "Hi, Handsome". Antar at de fleste av dere har skjønt tegninga nå, men la meg gjøre det klart: Her kunne man gjøre mer enn bare synge karaoke!

Noen dager etter dette tok jeg mot til meg og spurte en av de lokale hva slags sted dette var. Han bekreftet at det var et slags bordell og at jentene var til salgs. Prisen lå på ca 10.000 riel, 2,5 $, som igjen er 15 NOK. Men det er da ingen turister i Samraong, hvordan overlever denne bransjen her ute på landsbygda? Joda, de livnærer seg på de lokale mannfolka og det var visst ikke uvanlig å ta seg en tur hit - det var heller ganske normalt. Synet på kvinner i dette landet er tydelig langt fra det vi er vandt med i Europa. Det ble forsterket da jeg fikk høre at det er lovlig å være gift med to kvinner - la oss håpe at det ikke er påbudt... Så her skal kvinnene være hjemme, lage mat og tilfredsstille mannen. Jeg burde kanskje ikke være overrasket, men det fikk meg virkelig til å tenke. Hvordan skal dette landet utvikles hvis dette er allmenne og normale verdier? Og hvor skal man begynne?

Postkontoret
Det stemmer, de har et postkontor her. I en av de mange fine regjeringsbygningene, som tilsynelatende alltid er tomme, ligger Department of Post and Communication. Her skulle jeg hente en pakke for Agneta, en av de frivillige jeg bor sammen med.

Sammen med min oversetter satte vi kursen mot de fine bygningene. Vi fant ingen mennesker med det første, men så kom sjefen tuslende og vi ble tatt imot på hans kontor. Det så ut som han hadde hatt en siesta - sovesveis og pysjoverdel var avslørende. Vi forklarte vårt ærend, sjefen tok en telefon og vi ble sittende å vente mens de sjekket om pakken hadde kommet. I 20 minutter satt vi å så på nyheter og pratet før vi ble geleidet inn på et nytt rom og en ny kar kom inn - med en pakke. Deretter tok det 15 min hvor denne mannen fylte ut skjemaer og blanketter, så signerte vi og var klare til å gå. Å nei du! Ikke med det første - her skulle det betales! Betale for en pakke som det allerede var betalt for?! Hva? Han forlangte 5.000 riel, 1,25 $. Summen i seg selv var ingenting, men det var prinsippet. Her betalte jeg en kar som jobbet i offentlig sektor, og han puttet pengene rett i egen lomme. Korrupte j@#$%...

Vi er også blitt fortalt av våre kontakter her at hvis noe blir stjålet, som en motorsykkel, bil eller PC, så vil politiet si at hvis du gir meg en sum penger så vil vi finne den og levere den tilbake til deg. For et opplegg! Dette er statlige ansatte, som skal beskytte folket og opprettholde ro og orden. Dette er også blitt bekreftet av flere kilder og skal visstnok være ganske normalt.

Sykehuset - holdninger og prioriteringer
Jeg jobber, heldigvis, ikke på sykehuset her i Samraong, men jeg bor sammen med 4 andre som gjør det. De kommer ofte hjem til lunsj og middag fulle av frustrasjon og med noen historier man ikke skulle tro var sanne. Et par av sykepleierne her overvar en operasjon i forbindelse med en spontanabort og de kunne fortelle følgende:

"Legen som utførte operasjonen etter spontanaborten fikk en telefon midt under inngrepet. Han fikk en av de lokale sykepleierne til å ta telefonen og holde den for ham. Det var en telefon fra sjefen i Helsedepartementet og da var han visstnok pålagt å svare. Vi kunne ikke stå der og se på, så det endte med at vi forlot rommet. Holdningene her på sykehuset er ovenfra og ned. Legene snakker ikke med pasientene. Pasientene blir aldri prioritert. En dag så vi legene og sykepleierne spille volleyball midt på dagen. Pasientene var overlatt til seg selv. Hvis legene heller vil dra hjem og være sammen med familien sin så gjør de det. Sykepleierne ser mer på TV og sover enn å ta vare på pasientene."

Det er flere slike eksempler og det er tydelig vanskelig å jobbe som frivillig på sykehusprosjektet. Jeg er glad jeg "bare" skal være engelsklærer - for jobben min er morsom!

Thailand - Kambodsja
Lørdag denne helgen skulle vi reise til Preah Vihear, et tempel som ligger høyt oppe i fjellene på grensen mot Thailand. Den gang ei. Torsdag denne uken truet Thailandske soldater med å innta templet og ta ned det Kambodsjanske flagget - som nok en gang satte fyr på den årlange konflikten om dette templet. Det er tilegnet Kambodsja, men Thailand mener de har krav på det. Så nå har Kambodsja stasjonert soldater ved Preah Vihear og andre steder langs grensen. Det hjelper heller ikke på konflikten at det hver uke nå blir arrestert Thais i Kambodsja og Kambodsjanere i Thailand. La oss håpe ting roer seg.

Jeg kan også fortelle at bestefaren her i huset er soldat, høyt oppe i det i Kambodsjanske militæret. En slags sjef over dette området. Det medfører besøk av soldater stadig vekk. Det er aldri kjedelig i Samraong og vi får stadig vekk mer innblikk i kulturen og livet her.

Dette er noen av mine tanker fra de siste ukene, som jeg følte jeg måtte dele med dere.
Jum Reap Lea! J

"Kambodsja er som Danmark: det er flatt og har billig øl. Akkurat som i Danmark, så trives jeg."
- Simen