Etegilde på Tierra Fiel
Etter en kort skoledag på fredag med et seminar hvor alle kun så frem til ukeslutt, satte omtrent 12 studenter kursen ut mot Las Pampas, ca 35 mil sør for Buenos Aires. Den endelige destinasjonen var gården Tierra Fiel, en farm tilhørende familien til Christian og Eduardo (de lystige brødrene som tok oss i mot på flyplassen og er våre connections her i BA). I bilen ble jeg igjen plassert i midten - jeg er tydeligvis dårlig til å planlegge sitteplass - og etter omtrent fem timer med litt søvn, krangling med stereoen for å få den til å spille det vi ba om, og et par potetgull-stopp, ankom vi Tierra Fiel i skumringen. Etter omtrent en time med løping, roping og omringing av gauchohestene ute på beitet fikk vi tildelt hver vår firbente venn (noen vil kanskje si uvenn) og kastet oss opp i sadelen (!!), eller som i mitt tilfelle - rett på den bare hesteryggen. Vi red litt rundt på én av de 3500 hektarene som tilhører Tierra Fiel, før vi vendte mulene hjem mot gården. Der ventet et dekket bord med øl, vin, ost, kjeks, pølser, snacks og alt man kan tenke seg av godsaker foran peisen. Vi spiste, drakk, spiste og spiste og spiste, og veltet oss overende i ren lykkreus (mulig jeg snakker mest for meg selv). Det var derimot urutinert å ikke tenke på at alt vi konsumerte foran peisen ikke var selve middagen. For den kom rett etterpå. BIFF. Så fortsatte vi og spise da. Også var det dessert. DULCE DE LECHE (åå herregud det er nesten det beste som finnes. Med skje!). Også var det peiskos igjen, med mer drikke og snacks. Det ble tatt opp til vurdering hvorvidt vi skulle dra og danse den kvelden, men tilslutt ble det bestemt at vi skulle bli foran peisen og se en erkeargentinsk film. Kanskje ikke så vellykket avgjørelse likevel, siden halvparten av folket gikk og la seg, noen sovnet foran skjermen og Christian snorket seg høylytt gjennom det som ble påstått å være en fantastisk film som ville gi oss innsikt i hvordan Argentina fungerer. Selv måtte jeg gi tapt for den snikende trøtthetsfølelsen og tilslutt smyge meg avgårde til rommet som nestnestsistemann.

Lørdag våknet vi til fuglekvitter (ugle eller due?) og klirring i tallerkner og glass i spisestuen, og kom oss omsider ut til frokostbordet. Den formiddagen ventet en særdeles lang utflukt til en annen del av Tierra Fiels vidstrakte marker, hele turen på hesteryggen (eller lasteplanet på jeepen for de som ønsket det). Selv var jeg sjeleglad for min tidligere rideerfaring, da det etter fem minutter kom beskjed fra tropplederen at det var påtide med litt galopp. Gauchostyle! Da vi etter mange mange timer kom tilbake til gården var grillen allerede fyrt opp, og kjøttstykkene lå og koste seg over glørne sammen med den fantastiske provelone-osten vi spiste oss halvt i hjel på. Etter nok et fantastisk og kaloririkt måltid reiste vi ut til en liten barneskole med omtrent 10 elever, der vi plantet fruktrær i skolegården, drakk mate og ble foret med enda mer mat. På vei hjem til gården igjen stoppet vi innom en 200 år gammel bar, der bartenderen sto gjemt bak et svært fengselsgitter som skilte baren fra kundene. Dette var fra gammelt av, da bareieren forsøkte å beskytte seg selv (og sine dyrebare varer) fra de barbariske villmennene som erobret pampasen (hedninger Amanda?). Vel tilbake på Tierra Fiel var det akkurat nok tid til en liten powernap før ølen nok engang befant seg i glassene, maten på bordet og de storfornøyde studentene rundt. Det ble skåling og skravling før vi rullet bort til peisen og fortsatte med inntaket av alkoholholdig drikke der. Etter noen timer med trommespill og dans kom vi oss i bilen og avgårde til den lille byen Coronel Vidal, der vi fikk oppleve heftig reggaetondisco og ikke fullt så heftig biljardspilling til rundt klokken 6 om morgenen. Moro moro!

Søndagen våknet jeg akkurat i tide til lunsj, helstekt lam. Jada, du leste riktig mor ;) Så var det på tide å pakke sammen tingene og forlate fantastiske Tierra Fiel. Vi var så vidt innom en gaucho-rodeo, med mange kjekke herremenn, mange ekstremt slemme og stygge herremenn, og god del hester vi alle syntes synd på. Gauchoene er argentinske cowboys, men cowboyhattene er byttet ut med noe lignende alpeluer, den skitne, rutete skjorten med en ensfarget skjorte og vest, og cowboybootsene er skiftet ut med høyskaftede støvler i hesteskinn. Og støvlene matcher gjerne vesten og halstørklet. Gauchoene er særdeles mannsjåvinistiske og dominerende, og ser ingenting i veien med å sparke litt i ansiktet på hesten som ligger nede og vrir seg. Etter en stund med groteske scener og ville gauchoritt ventet den lange reisen hjem, i bilen som manglet et sikkerhetsbelte og ikke lot oss velge musikk selv.

Ny uke, nye lekser og nye utsettelser av alt annet enn det som er gøy
Denne uken er snart over allerede, og kort oppsummert har den inneholdt en bar-til-bar-runde (med altfor mye drikke, veldig veldig mye dansing og enkelte svarte hull i hukommelsen), en dag med selvvalgt forelesningsfri (som resultat av kvelden i forveien kanskje?), ny tangotime (:D) og altfor lite lekser!! Eller vent, det er feil formulert. Lekser er det nok av, men de blir ikke jobbet nok med. Sååå, i stedet for å sitte i timesvis på facebook og i tillegg oppdatere bloggen, er det kanskje på høy tid å finne frem spanskbøkene. For i kveld venter en konsert og mest sannsynlig mer øl. Og i morgen tidlig klokken 8 er det tilbake på skolebenken. Eller?

Miss you all!!