Profile
Blog
Photos
Videos
Fjellrøyk 3. juli
Den første var til, eller ved, vulkanen Santiaguito. Klokka var fem om mårran da vi sto opp og mojitoene fra forrige kveld hadde planta mintsmak i hele ganen. Kokka i huset hadde laget sandwicher til oss, som lå nede i resepsjonen i aluminiumsfolie. Vakta var sjuk, han hadde skjerf rundt halsen og mumlet selv på spansk. Vi var fire stykker, meg, Vegard, Delilah og Nicole. Klokka litt over seks, noen sekunder, kom shuttlebilen og plukket oss opp på trappa.
Sjåføren var en glad type, jeg var en trøtt en. Jeg tok plass i baksetet og fotograferte litt med musikk på det ene øret. Praten gikk i spansk foran, mellom jentene og han bak rattet, og senere med guiden med ryggsekken vi plukket opp.
Vi tok av fra en hullete hovedvei til en enda mer hullete, kraterfylt, boligvei. Her sto hus og var hus falt. Klokken nærmet seg mer og vi var tredve minutter på vei. Ingen var våkne bortsett fra noen hunder og oss. Vi forlot det grå boligfeltet og begynte en slakk oppstigning i grøntområde med jorder i hellinger. Været var grått. Ingen skyer, eller de skyene vi hadde var hvite og opplysende. Himmelen var mørkeblå og det tok litt tid for alle å vende seg til hva vi var midt oppi. Vegard vekslet fra olabukse til shortsen han hadde under. Jentene byttet på antallet genser. Jeg heiv i meg vann og forbannet at jeg ikke hadde med meg mer.
Tregrenser ser ikke ut til å eksistere hvor vi var. Trærne og plantene var konstant høyere enn oss og frodige. Spesielt la vi merke til en oransje en. Oransje tråder som så ut som spagetti. De ga meg tanker om levende smådyr i trærne og jeg gikk etter det store deler av turen med hette på hodet.
Ingen andre var i oppstigning bortsett fra en gutt på hest. Guiden vår var en liten fyr med grå genser. Han het Angel.
"In English. Angel"
Han lærte navna våre raskt og bar på en stor blå sekk. Han pratet spansk med jentene.
Som etter et knips skiftet været. Vi var oppe på en hylle, jeg takket for hvilen, med et hvitt uthus. Jeg husker jeg trodde det var en do men fikk høre det var et hus for avfall. Tror jeg. Det minte en del om de naturlige kulissene i Lost. Alt var mye lysere nå. Himmelen ble konstant mye hvitere og var til slutt mer gjennomført overskyet. Turen fortsatte, praten fortsatte, og vi byttet på partnere nå og da. Noen hadde fått pc-en sin stjålet, noen hadde tenkt på en film. Vi krabbet over tregjerder, vi gikk i nedoverbakker, oppoverbakker, bratte bakker hvor trærne var essensielle for å komme ned trygt.
"Trenta minutos"
"There's thirty minutes left?"
"Sí"
"There's thirty minutes left, people"
"..."
Folk var slitne. Guiden gikk i forkant og det var begynt å dryppe litt. Vi hadde ikke hatt frokost. Folk ville komme fram. Forbi et tre og litt til var vi fremme. Nærmere tre enn tredve minutter senere. Jeg tror det muligens var mine spanskkunnskaper som viser seg utilstrekkelige, eller så kødda guidegutten med oss.
Vi var på en mild hylle. Grønn og med kuer som publikum rundt oss. De sto spredt til å begynne med, men samlet seg i en mølje som ikke helt visste hvor den skulle. Den fant det ut etter hvert og vi var ganske alene. Foran oss lå et enormt område Guatemala. Nabofjell til høyre, lavland i midten, en vulkan og en grusskrent til venstre. Jeg så ikke vulkanen med en gang. Jeg ante ikke at det var det vi var der for. Enda mindre at den ville ha et utbrudd.
"It would be so cool if the volcano errupted while we were here"
"It will"
Jeg ble gledelig overrasket, håpet på lava, ville vært fornøyd med røyk.
Gutten med sekken tømte sekken. Han hadde med seg kokeplate. Den så tung ut. Han kokte vann fra en litersflaske og skar flasken i to. Jeg gikk berserk med kameraet og tok bilder av alt og alle. Delilah dro fram en gul søppelposeregnfrakk. Nicole dro på seg en ekstra genser og hetta på hue. Vegard fant fram jakka igjen.
"Do you have 'nother jacket, Stephan?"
"Huh?"
"Do you have more clothes than that?"
"Oh. No."
Mens vannet kokte og vannet dryppa fra skyene skar eller rev han til en type frakk for meg. Han rev den rett og slett åpen. Et hull til hode og armer hadde holdt for meg, men jeg holdt den rundt meg så godt jeg kunne. Der og da var jeg glad for å bare ha noe mer rundt meg for å beskytte mot det noe kjølige regnet. Bauerbuksa hjalp også. Jeg husket hvordan jeg kunne gå med kun boxer i den om vinteren og forbli helt varm. Det funket ganske godt her i jungelmiljøet også.
Vannflaska var fylt med kaffe. To kopper supersøt varm drikke gikk på rundgang og det varmet mer å faktisk tenke over hvor vi var og hva vi gjorde, enn det å hive den i seg. Vi var fem stykker på ei fjellhylle i Guatemala, vi drakk kaffe fra halvdeler av en hellitersflaske. Vi hadde spist skinkesandwichene våre. Med mer ost, mørkegyllen og gul, enn det var brød. Den smakte bedre enn den så ut og vi hadde endelig energi igjen. Vi tok gruppebilder.
"Look, it's happening!"
Vulkanen så først ut til å vokse litt. Den este, liksom. Etter hvert, uten hastverk, gikk røyken opp, ut og til høyre. Den var tykk, den var grå og svart. Folk tok bilder, filmet, av hverandre, av vulkanen, spesielt av hverandre med vulkanen. Guiden hjalp til.
Røyken vokste seg utover og gikk fra å være tykk og delvis mørk til å bli lysere. Jeg ble forklart at det blant annet var fordi de mørke delene var deler av vulkanen. Tungere deler som falt av på vei opp. Jeg kunne vel gjettet meg til det, men det var godt å få det forklart. Vi så på i forbauselse mens vulkanen tømte seg helt, og vi fulgte røyken til høyre og oppover. Jeg var forbauset på en blandet måte. Når man ser noe som er helt naturlig men man ikke har sett før, kun på TV. Man har sett hvordan folk reagerer, jeg tenker spesielt på den banale "Oh my God" og "wow!", og det var vanskelig å ikke humre litt av at man hørte dem begge i både bakhodet og øret der man sto.
Vi kunne vært over vulkanen da den brøyt ut. Høyere opp i fjellet. På grunn av skyene la vi oss under dem for å ha sjansen til å se noe som helst. Jeg var glad vi ikke dro lenger opp da vi var framme, jeg var glad veien hjem var like lett og lettere. Vi møtte lokale bønder, sauer, kuer, hester, damer som var litt forbanna på guiden vår og en haug med løshunder. Vi satte oss på en trapp i landsbyen og en hund sovnet ved siden av meg. Folk så halvforbauset på oss. Vi var hvite og folk syntes det var spennende å se på og vinke til. Jeg hadde på musikk, ble prikket på ryggen og tok bilde av en hund som sto på en rand som gikk rundt et hus.
Vi kom tilbake til hostellet. Veien hjem var den samme som den vi kjørte til, men i lyset så jeg at vi faktisk hadde kjørt i bebyggelse hele tiden, ikke ved mørke jorder som jeg hadde trodd. Dagen var så vidt begynt, jeg spiste enda en frokost, og om jeg ikke husker helt feil, gikk jeg i halvsøvne resten av timene til vi sovnet.
Gudene vet hva som skjedde. Tiden gikk. Jeg kan ærlig talt ikke huske hva som skjedde resten av dagen. Det føltes som om Vegard tok seg av de sosialen greiene. Jeg har ikke vært så spesielt ivrig til å gjøre disse tingene. Men jeg sovnet. Våknet. Vi drakk vel litt inne.
Jo, vi dro ut. Det var salsaaften et sted. Der var det ikke sitteplasser, takk gud. Veldig kjøttmarked.
"Meat market"
Delilah minte meg på hva jeg følte. Vi gikk til et sted som het Babylon og spiste pizza og cookies. Pizzaen fkk først smak da jeg helte på pulver. Jeg ble trøtt etter en stor og diger mojito. Jeg dro hjem og tror jeg fikk litt vondt i halsen der jeg sov.
- comments