Profile
Blog
Photos
Videos
Quetzaltenango - Xela
Da var vi her. Klokka er 05:00 og vi står uttafor hotellet vårt i Antigua. Når butikker er stengt i denne byen er de knapt å kjenne igjen. Forleden lette vi etter en bar og fant ikke engang ut om den var stengt. Hotellet vårt er stengt, og det har de ytterste dørene lukka. Vi har låst oss ut av en av dem, og lar den stå oppe på gløtt.
"Noe lærte jeg av den bananas-filmen"
Presidenten i San Marcos ble skutt på trappa til palasset sitt. Da skuddene smalt prøvde han forgjeves å åpne døra bak seg. Den var låst. Så dum er ikke Vegard.
"I tilfelle vi må stikke inn igjen"
Det er mørkt nok og jeg banner og erklærer at jeg godt kunne sovet noen timer til. Vi hadde i og for seg fått i oss nok søvn, men klokkeslett påvirker formen min uansett. Vi brukte større deler av gårsdagen til å finne en vei ut av Antigua. Buss er alternativet som gjelder i detta landet, og vi lette etter plassene de står på. Den fant vi, i tillegg til nok tuting, kjøring i motsatt fil, støv, og lukt av urin, til å snu. Dette var den lokale bussholdeplassen med et ukjent antall chicken busses og lause bikkjer. Sikkert en artig opplevelse å fare med, men for en fire timers tur med såpass mye bagasje som vi har, søkte vi etter et alternativ som tillot oss å sovne. Kort fortalt, vi fant det til 25 dollar, med viten om at vi like godt kunne bli oppe hele natta.
Når ting ordner seg blir jeg lykkelig, og når jeg er lykkelig blir jeg sulten. Jeg husker ikke nå og husket ikke da hvor vi spiste frokost den dagen. Det var en burger på en kafé.
I stand til å gå halve byen rundt for å leite etter mat, men mer interessert i å finne et høvlig sted for en siste kveld pekte jeg ut et sted i boka; Med live musikk, visstnok OK priser og et krav om å være der før sju for å ha sjanse på god plassering. Vi kom dit halv åtte, fikk et jævlig bra bord ved en vegg med klar sikt til gitarer, mikrofoner og noen trommer som sto klare. Allerede solgt og på vei mot spisesalen ble vi anvist videre inn av en kar med grått skjegg, turkis og luftig skjorte og sandaler. Han sto i inngangen, med ølflaske i hånda. Alt jeg kan huske at han sa var "life' s good when you have a beer".
"Han der må jobbe for småpenger", ante Vegard.
Jeg fortsatte testen av kontinentets Victoriaer. Det virker til å være en i hvert land. Den i Mexico var tålbar, så absolutt. Den i Guatemala også. Det ble tre. Vegard toppet av vannet sitt med én. Bedre med en kveld uten hodesumming enn en uke til med sjau og vågale legebesøk, var grunnen. Vi gomlet i oss grillet kyllingsandwich og grillspyd med frukt og kylling. Jeg avslutta med en forrett scampi. Jeg er så innmari sulten i disse landene. Jeg aner et svart hull i tarmene.
Resten av kvelden gikk med på å tusle til nevnte Reilly's, se at de sjekket legitimasjon, få aversjon av musikken der, spore tilbake til et annet utsalg og runde av der.
Hjemme på rommet var ikke klokka mer enn kvart på ti. Seks timer søvn er så mye bedre en antatte tre. Vi hadde ikke fått noe svar på reservasjonsmailen vår, men sov søtt uten spesiell uro.
Klokka var ti over fem da en større familiebil stoppet ved oss. Vi var blitt tutet på av glorete amerikanske skolebusser siden vi sto der. Ikke av et ekstremt antall, men med nok tung bomull i hodet til å være takknemlig for endelig å kunne slippe sekkene i bagasjen.
Bilen hadde to synlige plasser ledige. Resten var opptatt av tre jenter og en kar som så enorm ut i mørket i baksetet. Langt hår og skjegg, jeg følte meg temmelig trygg på ham da inntok plassen under et surfebrett. Jeg rettet på meg selv, det var en og en halv plass ledig. Brettet virket urokkelig for meg. I hvert til den grad jeg var villig til å satse medpasasjerenes bagasje for min egen komfort. Hulemannen fikset det for meg før vi var ute av byen. Jeg måkte på med ørepropper, en av dem litt skurrete, og lot musikken si orda. Jeg var takknemlig bilen ikke var i pratemodus, og usikker på hvor lenge jeg egentlig skulle være i den. Det kunne egentlig være det samme. Jeg digger pauser som dette. Mellom ting som har skjedd og alt som skal skje. Etter Mexico hata jeg utvitenheten, nå var jeg mer spent.
Plater spilt på turen:
- Lagwagon - I think my older brother used to listen to Lagwagon
- Thrice - Illusion of safety
- New Amsterdams - Worse for the wear
- Dinosaur Jr. - Beyond
- Blink 182 - Enema of the state
- Ataris - Anywhere but here
- Mindless Self Indulgence - You'll rebel to anything
- og noe Fall of Troy
Verken jeg eller Vegard så ut til virkelig å få sove. Sidemennene tok kvelden rimelig tidlig så det derimot ut til. Vanskelig å si på grunn av solbriller og at bilen var så sabla mørk. Som brosteinene kvelte asfalten på vei inn i Antigua, tok ristefri asfalt igjen ved bygrensa. Farten og stigninga økte og vi var på vei vekk fra turister og mot uante høyder, bokstavelig talt. Vi åkte over gudene vet hvor mange fjelltopper, og ned i et like ukjent antall daler. Gjennom småbyer, både møkkete og tåkete. Cowboyhatter er på moten her, i tradisjon i det minste. Klokka var så vidt rundet både seks og sju. Folk sto fortsatt i innkjørsler, ikke synlig okkupert med noe som helst, annet enn å stirre i grøfta på andre siden av veien, eller oss mens vi farta forbi. De minte meg om publikum ved Tour de France, langrenn og andre lengdeidretter. Uten termos og flagg.
Vi besteg rygger og klatret daler. Jeg kan nevne det i fleng fordi det skjedde i fleng. Noen ganger gjennom bebyggelse, andre ganger med naturens nåde på vår side gjennom svinger krappe nok til å skremme italienere, eller drepe James Bond.
Vi farte lenge opp ved og ved siden av og delvis rundt en enorm innsjø. Jeg satt i baksetet og var på randen til å bli kvalm og bilsyk. Perfekt utsikt for fotografering ut bakvinduet, men liten kjennskap til det som foregikk foran meg, gjorde sitt for å gjøre kroppen urolig. Jeg trodde en stund det var et hav. Jeg har ikke grep om begrepet meter over havet. Rundt eller muligens i sjøen var fjell. Vi så tåkete omriss som minte om Mount Fuji.
Hulemannen, som nå satt foran meg var forresten Australsk. Han var i bilen med kjæresten sin. Foran de to satt et annet par, muligens en amerikaner og hans japansk-ættede mø. Vegard hadde fått på seg hodetelefonene og så en foss jeg aldri så. Jeg burde visstnok ha sett den.
Over en fjellrygg hadde vi utsikt over et enormt hvitt teppe. Vi var i klar og kald luft, endelig fri fra både skau og ville bikkjer i veibanene. Den beste tiden på turen var da det ikke var en eneste enorm reklametavle innen synsvidde. Kun skog og dette hvite jeg ante var tåke eller i verste, men ikke overraskende, fall forurensing.
På vei ned i dalen begynte bebyggelsen så smått å spire før vi var omringet av tåka. Det var tåke. Og den var tjukk! Selv midt inni den kunne vi kun se noen meter foran oss. Her rullet sykler om kapp med med bilen, og lokalbussene fortsatte å ha like dårlig tid her som på tilbakelagt vei. Ved en bensinstasjon ble reisegruppa vår mindre, og så var vi tre. Vegard, jeg og ei jente.
Kvaliteten på bilen vår ble noe dårligere, omgivelsene omsider noe bedre. Tettsteder med feilslått industri var erstattet med landevei og sikt. Jeg fortsatte fotograferinga med musikk. Vegard slo an prat med jenta. Hun var på vei hit med hensikt å lære spansk. Seks uker i byen på en eller annen skole. Jeg stusset over valget hennes. Av alle steder å dra til, tenkte jeg.
Da bebyggelsen skjerpet seg ante jeg at vi var framme i Xela, og ble samtidig like skeptisk til hva vi hadde valgt å dra til. Digre reklameskilt, nedslitte bygninger som så ut til knapt kunne stå på egenhånd. Et syn fikk derimot hjertet til å dunke roligere, da vi passerte en McDonald's. Vi var framme i Xela, himmelen var blå, ingen reklametavler var i syne og vi sto etter noen minutter foran hostellet vi skulle bo på. Vegard sa et farvel og lykke til til jenta og vi hoppet oss ut på fortauet. Det var ingen ledige tomannsrom men nok av sengeplasser. Dama bak disken var amerikansk. Det var digg å endelig helt og holdent bli forstått. Hun gjettet vi var danske, jeg lo av lettelse så vel som lykke. På vei opp trappa til sovesalen sa jeg at jeg ga faen i om vi fikk vårt eget rom, jeg var bare glad for å være framme og ha plass på et hostell som dette.
Klokka var kvart på ti om formiddagen. En og annen gjest passerte rommet vårt gjennom gangene. Vi tok til gatene for å finne frokost, lufta var rein og kald og det var godt å være kvitt det tungende turisttrykket fra Antigua. Selgerne var erstattet med løshunder. De var mer interessert i hverandre enn oss.
- comments