Profile
Blog
Photos
Videos
Quetzaltenango - første natta, vikinger og mayday
Klokka er 09:59. Jeg har nettopp hatt frokost, bacon og egg og toast, og sipper kaffedose nummer to. Vi har vært i Xela i to netter og dag tre er nettopp begynt. Jeg er usikker på når Vegard sto opp, men jeg antar han har spist frokost. Han sitter og får tips til utesteder og andre steder i New York. Vi møtte ei svensk jente i går, hun har vært der, og jobbet der, og skriver konstant nå.
Formiddagen vi ankom byen gled smertefritt over i ettermiddag og kveld. Jeg og mitt sjenerte selv slo seg til i en sofa ved et støpsel. Vegard gikk rundt og lærte å kjenne hostellet og dets beboere.
I atriumet hostellet er bygd rundt sto to sykler på hodet. Disse tilhørte et par reisende med startstrek i Alaska og mål helt sør i Argentina. Til nå har de vært borte i ett år, hvorav 9 av månedene har vært på sykkel.
http://thefuegoproject.com
Med sete i sofaen kom vi senere i prat med en amerikaner. Han bor på hostellet og studerer spansk ved en skole her i byen. Det er et av stedets hovedfunksjoner. Spanskskolene skal visstnok være veldig gode, mulighetene for frivillig arbeid er gode og penger skolene tjener går blant til å støtte disse arbeidene. Han forlater oss i søken etter en TV i en bar som kan vise ham fotballkampen mellom Brasil og USA. Vegard fortsetter sin saumfaring etter personligheter mens jeg takler tid og ord på tastaturet. Etter hvert, når stillinga er 2 - 0 til nordstatene, pakker vi sammen og tusler ut i søken etter bar vi også. Vi finner en i et enormt bygg med gjennomgang. Burger, øl og vann blir bestilt og vi konsumerer og ser USA tape. Nikolas, amerikaneren, fant aldri samme bar. Vi møtte ham utenfor hotellet på vei tilbake. Han hadde tatt til takke med en TV på McDonald's. Han forteller oss om et sirkus i byen han har lyst til å se, men aner ikke når forestillingene begynner. Vegard slår seg ihop med ham og går på leit etter tider. Jeg kobler meg opp igjen.
Letingen ga ingen funn, men vi velger likevel å avtale et eget tidspunkt. Klokken fem skal vi se det, og vi går klokken halv fem. Vi blir fortalt at det ikke starter før seks, og vi snur. Vi går tilbake, de til et bord, jeg til en dusj. Den første dusjen jeg har hatt siden morgenen før i Antigua. Jeg merket det var på tide. Ikke at det luktet spesielt ille av meg, men noen ganger har man lyst til å bytte klær fordi man er gått lei av å gå i de man har på seg. Det var digg å få på seg nye klær.
Dusjene i dette hostellet er forresten noen av de beste jeg har vært borti. Vanligvis lukter doer på hosteller vondt, dusjene er små og gjerne krampeaktig men usynlig skitne. Her er det omvendt. Doene og dusjene er i samme rom, samme store rom. Tre på rad, med god høyde under taket og en åpen løsning mellom skilleveggene som forhindrer lukt av avføring og annet drit å virkelig sette seg. De er som store garderober, og man har plass til å legge klærne i et tørt hjørne. Ikke må man vende seg til noen lukt, og dusjene er både store og varme, og med et helt OK trykk. Man vegrer seg aldri til morgendusjen her.
I takt med tiden og eget behov for renhet begir jeg meg sammen med Vegard og amerikaneren i nordlig retning oppover i byen. Den er bygget i en helling. Vi møter og hilser på klassekameratene til Nikolas, tre stykker, to amerikanere, en danske. Jeg husker ikke navnet på noen av dem, selv om jeg mener å huske at danske ble kalt Paul. De to andre var jenter, en syltynn, begge halv-lave. Vi går sammen og jeg kommer i prat med amerikaneren. Det tok litt tid, men samtalen flyter. Han forteller om byen og jeg om Mexico. Vi humrer over hvordan lærerne hans til å begynne med omtalte USA som en ond satan, nå har blitt mer milde og hvordan delene av sentral-amerika vi har besøkt alle ser ut til å ha tatt til seg amerikas shoppingkultur og -estetikk.
Vi beveger oss gjennom forandrende terreng. Gatene minner noe om Mexico, selv om piggtråd i større grad er en gjenganger her. En toetasjers strippeklubb, en sidegate bebodd av løshunder, et marked bestående av søppelsekker. Vi passerte alt på vei til sirkuset, på fortauet til to av byens hovedgater.
Det blå teltet ligger noe utenfor byen, parallelt med et shoppingsenter i eggegul farge. Nå var det hendig nok stengt. Vi endte å gå til senterne, og gjennom noe av Xelas shoppingsentrum.
"This would make for my shortest blog ever", sa jeg til amerikaneren.
"How?"
""Mom, remember California? It's just like this""
Vi kjøper batterier, jeg og dansken, og noen tyggispakker og ei sjokolade, cookies and cream.
Hurtigkassa oppdager vi når vi har betalt. Innavl er visstnok ganske vanlig på landsbygda her på kontinentet. Fiffig. Selv om det ikke forklarer hvorfor køen gikk så tregt.
Noen vil hjem. Vi andre og. I hvert fall nærmere hjemme. Amerikaneren er Obama-supporter og vi snakker politikk hele veien hjem mot sentrum. Han likte heller ikke John McCaine, liker John Stewart og vi har egentlig mye å prate om. Vi gjør det.
Vegard, dansken, jeg og amerikaneren er sultne. Vi stikker til en restaurant som serverer mat fra land Konstantins romerrike besto av. Jeg bare valgte noe fra menyen og satset, sammen med en "disarmador". Da maten kom tok jeg det ingen andre sa var sitt. Det var visst dansken sin mat, han likte hva jeg hadde bestilt.
"Det er min mayday"
"Plunder and rape"
Vi varierte over Fleksnes og vikinger.
- comments