Profile
Blog
Photos
Videos
Xela - fra mandag til torsdag
Jeg har fortalt litt om vår første dag der. Her følger noe mer. Skrevet gjennom Nicaragua.
Vi er i Nicaragua, og på samme måte og av samme grunn som gjorde at jeg aldri skrev noe om Xalapa, ble fortellinger om Xela også utsatt. Det skjedde så sabla mye, og fikk vi litt tid aleine eller mulighet til å puste litt i bakken, ble den som regel brukt til glane i øyelokka.
Akkurat nå, om dette blir skrevet i et strekk, sitter jeg, nei, ligger, jeg, i senga mi på hostellet vi bor på i León, Nicaragua. Vi har skippet turen til Honduras på grunn av utrygg reisevei, og fløy over fra Guatemala City til Managua for en helvetes sum. Vi har vært her i tre dager, og varmen jeg savnet i Guatemala og deler av Mexico har endelig tatt oss igjen og latt oss få smake. Å sovne her er lett. Prisen på rom sørger for det. Å våkne er derimot et lite helvete. Vegard virker til å klare det bedre enn meg. Han ble vant med den etter tre måneder. For meg føles det derimot mer som å sove i varmeskap, et omvendt kjøleskap. Og er det varmt inne der du sitter, kan du banne på at det er enda varmere utenfor. Resultatet har vært små visitter her og der. Til et kjøpesenter for å skaffe vann, potetgull, kjeks og barberhøvler. Til en restaurant som heter Via Via. Her kjøpte vi biff første kvelden, og en del øl. Her kjøpte vi pasta og påmfri andre dagen, og en flaske rom. Med isbiter og lime. Det er det eneste stedet som hitil har hatt dugelig musikk. Et diskotek i nærheten hadde også noe å tilby, i form av ekstremmacho og jeans that show your ass crack. Det solen tilbyr av svette tar innbyggerne seg av om kvelden.
Jeg føler jeg bør dyppe litt inn i hva mer som skjedde i Xela. Jeg har fortalt meg selv hva som skjedde der flere ganger, men endte som sagt med å sovne før jeg traff tastaturet. Gjerne til musikken fra Final Fantasy 7 spilt på Vegards psp. En utgreielse følger, noen dager unna sitter fortsatt det meste.
Etter vi hadde vært på en mislykket sirkusjakt og endt på kjøpesentre og en romersk restaurant, tok samtlige kvelden.
Mandag 29. juni
Dagen derpå begynte i sofaen i første etasje. Etter frokosten, inkludert i prisen på rommet, egg og bacon og brødskiver og litt mer, satte vi oss til med bøker og musikk og litt annet. Vi var usikre på tilstanden i Honduras og puslet med tanken om å bli i Xela inntil vi visste mer. Med frokost som den vi hadde hatt, et ikke halvdårlig vær og alt i alt hyggelig stemning hadde vi ikke noe i mot å være hvor vi var.
Vegard leste Madonna-gåten av Knut Nærum og co, jeg er fortsatt på Jack Kerouacs On the Road. Jeg har likt den boka mer og mer siden vi kom oss ut av huset. Jeg byttet litt på hvor jeg leste fra. Senga oppe var god, og jeg fikk ladet mobilen min i veggen. Etter hvert byttet jeg strømbeite og slang meg tilbake på nevnte sofa. Vegard satte seg også her. Det gjorde også Walter. En gråskjegget amerikaner fra San Francisco. Han var rett på sak.
"Hey, how are you?"
"Where are you from?"
"Norway?"
"You live in Oslo?"
"What do you study?"
"Uh, huh politics?"
"And you?"
"Journalism. Good."
"I'm english major myself"
"So what do you think about..."
Han fikk servert smørbrød av bartenderen, seinere kaffe og en kaffe til. Seinere er omtrent en underdrivelse. Jeg og Vegard ble sittende å prate med ham til klokken var halv ni, det vil si, omtrentlig fire timer. Vi ble ikke pratende alene. Walter skøyt inn et "hey, how are you? Where are you from?" til alle som nærmet seg rommet. Også bartenderen. Hun het Stephanie og studerte et eller annet relevant til spansktalende land og kontinentet. Clara het ei anna jente. Delilah ei tredje. Førstnevnte var fra USA et sted, Clara fra Sverige. Jeg husker ikke hvorfra i landet. "Isn't that a university city?". Til å ha vært tidligere taxi-sjåfør var amerikaneren med skjegg imponerende oppdatert. Sistnevnte var også fra San Francisco. Barnehagelærer og på reise for å lære spansk.
Å lære spansk så ut til å være målet for de fleste vi møtte her, da på skoler og på søken etter de beste.
Vi kom i prat om film. Walter fylte permen, eller jeg gjorde det selv, men med hans forslag, til boka mi med filmtips. Vi var enige om noen gode, og for ca hver film kom jeg på en og annen jeg likte. Jeg trodde jeg var bedre forberedt på spørsmålet om favorittfilmene mine.
I byen er det en restaurant som viser to hollywoodfilmer daglig. Det er visstnok sabla poppis, og verken hørte eller så stort til lokale filmer mens vi var her. Vi kom innpå programmet deres i ei lokal blekke og avtalte å ta turen dit seinere på kvelden. Jeg, Vegard, Delilah og Clara.
Klokka halv åtte, eller ni, forlot vi hostellet og peilet oss litt langt østover innen lokale bekjente pekte oss i riktig sørvestlig retning. Filmene vi valgte mellom var Apocalyptica og El Norte. Jeg er usikker på om førstnevnte er skrevet riktig, og gir egentlig ganske faen. Hadde det ikke vært for literen med øl og en sabla god tunfiskskive hadde ikke filmen vært de ti kronene de kosta å se den. Hendelsesforløpet: Mann blir fanget, fraktes fra A til B, flykter fordi månen hoppa foran sola, løper tilbake til A, møter Colombus, alt ordner seg. Mel Gibson kan suge meg.
El Norte var, i følge publikumet vi snakket med i restauranten, var visstnok flottsasa. Neste gang.
I tillegg til maten og drikka var salen fascinerende nok til at jeg holdt ut flausa på skjermen; Et bakrom, to sofaer og noen stoler som bord. Lerretet var en bilderørs-tv, framviseren en DVD-spiller. Jeg tenkte det ikke da, men jeg kunne tenkt meg å sett filmen på VHS for å virkelig fullføre omstendigheten. Svensken sølte øl-en min og stakk etter en halvtime. Barnehagejenta ble med. Vi ble sittende igjen med en japaner jeg seinere så på gata og en portugiser som prata no veldig mye. "There's something wrong with his head!" var det jeg husker han sa. Flere ganger. Han snakket om Mel Gibson.
Vi gikk hjem og tok kvelden.
Dag tre - 30. juni
Dette var dagen det var så jævlig vått ute, og jeg fikk aldri drukket noe øl til suppa mi. Men suppa var god, french onion med ost.
Dette var dagen vi kom oss på sirkus. Om kvelden. Jeg, Vegard, Delilah, Matt fra SF og Bree (tror jeg) fra GB og et engelsk par Vegard snakket en del med men som jeg aldri prata med.
Sirkuset lå som sagt på utkanten av byen. Det var mørkere denne gangen da vi dro dit, og det var noe eklere å tusle dit. Vel framme var vi kommet i god tid, kjøpte billetter, brus, vann og noe annet. Jeg brynte ikke magen min på sære retter, Vegard gikk på medisin og tok fatt på vannet, igjen.
Sirkuset var middelmådig. Noe morsomt; klovner osv., noe rævva; unger som kun klatre opp og ned ei pinne, noe kjedelig; folk som hang i ringer og tau og svingte seg rundt. Kudos for lærkostymene. Dresserte hester er gjort og kjedelig, dresserte tigere også. De så ut til å være mer interessert i å spise opp dressur-duden. Hvite sko, øl-mage og generell ekkel holdning. Jeg hadde ikke mye sympati for ham og pisken hans. Blod hadde gjort hopping gjennom ringer mer spennende. Allergien min slo til som faen i teltet. Føltes som jeg var allergisk mot alt fra kamelen til tigeren som til slutt red på ryggen til en hest. Det var høydepunktet. Da hadde vi håpa på at alt skulle være over såpass lenge at vi gladere for å kunne stikke hjem. Fem stykker og en taxi-sjåfør i en taxi ment for fem. Jeg løp til McDonnalds og en bar og kjøpte burger og øl. McDonnalds har armerte vakter om natta.
Dagen etter der igjen - 1. juli
Jeg tror ikke så sabla mye skjedde denne dagen.
Jo, vi var på museum. En litt småsær samling av altmulig. Skrivemaskiner, damelag i fotball og dyr. Og noen mayapotter. Det var ikke lov å ta bilder men vi tok noen bilder. Jeg, Vegard og han Matt. Vi gikk på leting etter en gitar, type liten, fant en butikk som solgte litt større gitarer og vannkokere.
Vi tok til gatene og vandret rundt. I et skoleområde fikk vi fnis og vink fra elever bak gittervinduer på jente- og gutteskoler. Vi virket til å være både de eneste hvite og de høyeste, de som skilte seg ut best, i området. Vegard skulle finne sko, fant skobutikk, de lo da han nevnte størrelsen sin. Kaffe i en sjappe, pizza i en annen. Den beste pizzaen jeg har spist på lenge. Jeg gikk hjem og på do. Tror det slo meg ut og ble liggende i dorm til burger og øl fristet fryktelig på kvelden. Om jeg ikke husker feil var det kvelden da Vegard møtte Nicole fra Texas. Hun haddde kniv men likte først og fremst å spille kort. Matt, Delilah, Vegad, Bree og Nicole spilte kort, med Stephanie, bartenderen, som 75 prosent delaktig.
"Two mozas?"
"and a burger"
"your usual"
Det kule med black cat var ting som det der. Du var stamgjest etter noen dager, de lærte navnet ditt, uansett hvem du bestilte fra, og de husket hva du pleide å hive i deg. Vi var vel ikke mer enn tolv gjester på det meste, men imponerende ligeså.
Vi stakk ut på et sted jeg ikke husker helt hva heter. Det var lite, med små bord med hull i midten og plass til stearinlysholdere. På veggene hang det improvisert belysning. Trestoler og dører med juletrelys surret rundt seg. Foran lyspærene på veggen hang en samling glassflasker. Det ble stilige lysstreker over hele veggen, og bokhylla som sto i 40- og 60-graders vinkler. De hadde mojitos til 18 quetzales, ca 15 norske. De smakte helt sykt godt og jeg bestilte mange. Vi var meg, Vegard, Bree, Delilah, Clara og Matt. Stephanie kom med kjæresten sin men han likte ikke å spille kort så de stakk igjen. Vi spilte vri åtter med rare regler. Kunne kun trekke én gang og måtte vente en runde om du kunne etter å ha trukket. Jeg vant aldri, Vegard og Matt kjøpte Ole Brum-klistremerker fra en gutt på gata.
Vi fulgte Clara hjem. Jeg, Vegard og barrnehagedama. Hun hadde flyttet inn hos en vertsfamilie. På vei hjem løp vi litt om kapp, jeg avtalte å bli med på yoga dagen etter og lurer på om det var mest fordi jeg var mojitoa eller hadde lyst til å prøve yoga igjen. Vi gikk innom en annen bar på vei hjem. Mer øl, en desarmador og litt nachos.
Nite.
Yogadagen - 1. juli
Klokka seks våkna jeg. Jeg tror Vegard lo litt. Han så ut til å gå i ett med dyna si da jeg dro meg ut av min egen og mot dusjen. Jeg skulle på yoga som begynte sju og hadde en halvtime på å våkne. Var klar i bauerbuksa da klokka var halv sju og tusla til et hus nær sentrum med Delilah. Jeg er ikke spesielt mjuk i beina lenger. Den britiskke dama som ledet klassen passet på å rette meg opp til jeg kjente sener gi ettter. Rommet vi var i var kaldt, blått, var fylt med røkelse og vi sto på matter. Den ene veggen hadde peis, den andre et vindu ut i en hage, en hage som banket lydløst på vinduet. Vi var seks eller sju stykker. Da øvelsene gikk fortere var jeg nær ved å spy. Da vi bøyde på magen var jeg heller redd for å gi slipp på gass. Klassen avsluttet med et "ooooohm". Vi spiste frokost. Granola-yoghurt tror jeg det het. Det var godt men hele magen løsna.
Dette skjedde på morgenen dagen før, kom jeg på. Sjekk bildene. Jeg var redd for gass på grunn av McDonnaldskveldsmaten.
Uansett. På baren med de stilige lysa og mojitoene var det hull i bordene. Hullene var fyllt med aluminiumsstjerner lagd av brusbokser. I midten var det lys. Lett å forestille seg, ante ikke hvordan de var laget. Deliliah spurte den lille bartendergutten med lue hvordan de var laget og om vi kunne ta med vår hjem for å lage flere. Han sa ja og løp for hente en erstatter.
Lage lys-dagen - 2. juli
Vi laget sånne lysegreier dagen etter. Hårsaksa til Vegard og ei pose tomme brusbokser fra bak bardisken var materialene. Vi satt i atriumet midt i hostellet og klippa. Det var endelig fint vær, ikke ei sky, omtrent. Deiliah bretta opp den vi hadde tatt med oss og vi plundra ut hvordan den var brettet og klipt. Nicole, texaneren, hadde en diger kniv. Den sto i stil til Hunter S. Thompson-skjorta hun senere ville bruke. Den var visstnok funnet på en fest hun hadde hatt hjemme. Den ble døpt "the Texan Urban Machete" og var sabla effektiv til å måke hull i bunnen på de boksene som ikke ble annet enn rare.
Vi avtalte å dra på vulkantur dagen etter. Lysestakene våre fant vi ut kunne like godt brukes som rammer til bilder av de ansatte, men ideen ble ikke helt godt mottatt. De ble fort tatt i bruk som askebeger og litt pynt. Jeg håper og tror de fortsatt brukes. Vi fikk i hvert fall tilføyd hostellet noe og det føltes merkelig godt. Både på samvittigheten og produktiviteten. Jeg hadde jo ikke skrevet spesielt mye til da. Resten av dagen var slapp. Utladningen det var å klippe å skape noe nytt gjorde at jeg tok kvelden. Vegard spilte Final Fantasy.
Vi dro ut og drakk på kvelden på mojitostedet. Etter to mozas og en burger på hostellet var vi en gjeng på ti eller elleve stykker. Jeg viste fram noen bilder i hostellbaren og vi fikk med enda flere. Min tur til å rekruttere noe. Vegard hadde vært med på å lime hele hostellet sammen og vi var en stor ball nå.
Vi var mange og omringet et par i hjørnet av baren. Det var et band der også med en fyr som var vill på akustisk gitar. Jeg fikk mailen deres men klarte ikke helt å tyde hva den var. Denne gangen var Stephanie og kjæresten hennes med. En vill guatemaler med langt krøllete svart hår og spisse hjørnetenner. Han lo og gliset mye, uten av det ble påtatt.
Dagene som fulgte har flyti en smule inn i hverandre, men jeg husker fortsatt godt to våre to viktigste hoveddeler. Innimellom sporadiske søkener etter ly i matmenyen på hostellet kom vi oss på to turer, ut, lenger enn til barene.
- comments