Profile
Blog
Photos
Videos
Vi landet i Mexico rundt 18:45. Det første Vegard hører på intercomen er at han ble ropt opp i Paris, og at bagasjen hans ble tatt av flyet. Flott start, og jeg var for opptatt med å høre på musikk til å få det med meg. Uansett, vi forhører oss om når vi kan få tak i bagasjen til Vegard. Vi får et noe vagt svar fra fyren bak Air France-skranken, men kommer i forløpet i kontakt med Geno, som vi skal bo hos og med i Mexico. Skrankemannen forsikrer oss om at sekken vil bli sendt dagen etter, så fort den har ankommet Mexico City med samme flight som vi var på.
Vi kjører gjennom Mexico City og mot hotellet. Hele byen ser ut som et forfallent USA. Store reklameplakater og billboards med reklame for både mer og mindre kjente ting.
Sjåføren vår var gammel. Hvitt hår og bart. Jeg følte meg ganske trygg på veien inn med ham bak rattett. Omtrent halvparten av taxiene i byen er bobler. Boblene går igjen her, sammen med stadige politibiler. De har blålysene på hele tiden, selv om det ikke så ut til å få dem noe kjappere fram i køen.
Hotellet vårt er i en penere gate i et penere område, visstnok ikke langt unna presidentpalasset og andre viktige administrasjonsbygninger. Tvers onvefor ligger høyesterett og et stort bibliotek, voktet av armerte vakter.
Første natten tilbringer vi på en bar heller ikke langt unna. Jeg er ikke en som foretrekker hotellferier, men paranoiaen min gjør at jeg med god samvittighet trekker til nære ting. En bar med tacoservering og en døgnåpen butikk med 1 liters glassflasker blir kilden til våre første sysler. Tacoene her er i ørten varianter, og smaker langt ifra slik de gjør i Norge. Sausene er også sterkere, og det er som regel den som ser mest uskyldig ut som svir som mest.
Senga inntas og vi våkner til første virkelig tur; Til pyramidene. Rettere sagt azteker-pyramider. Jeg er for trøtt til å få med meg hvor de ligger. Vår lokalættede guide fører oss gjennom både byen, til riktig buss og bussterminal. Hadde vi vært alene hadde vi aldri orket å begynne med dette.
Turen tar circa tredve minutter og billetten koster 33 pesos. 16,5 kroner, for å være sånn omtrent nøyaktig.
Både på bussen til terminalen og pyramidene får vi vårt første møte med hva som etter hvert har blitt temmelig vanlig; folk med ryggsekeker eller instrumenter som framfører produktene sine. I ryggsekkene har ded høyttalere koblet til en cd-spiller. De spiller høyt og supplererer med et vissnok godt tilbud. Vegard investerer i en plate med 120 mexikanske country-låter. De selger flere plater med mp3 her.
Pyramidene var akkompagnert med steikende sol. Vårt første virkelige møte med gullegulleklumpen. Vi tyr til ekstra påsmøring av solkrem og tusler utover området. For hvert tiende steg eller noe nærmer en selger seg og vil selge oss noe. Masker, piper, dyrehoder som lager dyrelyder og andre muligens lokale ting. Jeg skal ikke kalle det juggel, men jeg ble automatisk skeptisk til genuiniteten på sakene da jeg så hvor finpussede de var. En selvfølgelighet, ja, men skitne pyramider skal ha, om ikke glinsende, skitne minner til salgs. Det sto ikke helt i stil.
Vi klatrer noen pyramider. En tilhører en vanngud jeg ikke husker navnet på, andre er starten på dødens dal. Området ser ikke enormt ut før vi har begynt å utforske det og merker at to av de største pyramidene ikke kommer særlig nærmere. Heten og avstanden gjør at solpyramiden blir vår første og siste bestigelse av mider. Men så absolutt verdt det. Klisjéfylt nok. Trappetrinnene er høye som de er dype i Norge, og ville vært et argument for både rulletrapp og heis. Vi hadde heldigvis nok vann, så vel oppe kunne vi bli sittende og nippe vann mens sommerfugler og unga til andre turister fløy rundt oss.
Vel nede med bakken, varmen og selgerne hiver vi oss i retning bussen tilbake.
Målet nå var å komme oss til Xalapa. Vi hadde ikke dårlig tid og ble susende etter et sted å spise. Regjeringsområdet i sentrum ble vår jaktmark, og etter en del bomturer i dyre menyer fant vi et brukæness sted som grilla i vinduet og serverte maten på treplater. I tillegg hadde de det beste toalettet vi hadde vært på sålangt. Iblant dresser og familiene deres åt jeg den sterkeste chilien jeg har vært borti noengang. Verken vann, øl, brød eller lime med salt hjalp stort for å fjerne et stikkende kjettinggrep rundt tunga. Det brant i ti minutter. Da grepet løsna kom maten og jeg brant tunga.
Vi får lime til alt, forresten. Alt, alt, alt. Og i store megder. Og de havner i både drikka og på maten.
Vel mette, farter vi til hotellet, samler en av to sekker, vandrer mot hovedbussholdeplassen. Det inkluderer blant annet bruk av t-banen, som er både reinere og lukter bedre enn vår egen i Norge. Gulvet er blankt, det lukter ikke wc-blokk eller mangelen på det, og billettsystemet er ikke basert på godtro. Her møter vi også nok en baneselger, og min favoritt så langt. Med en fem minutters introduksjon unnagjort selger min yndling formelsamlinger for matematikk, kjemi og fysikk. Min yndling tjente ikke ei krone. Så mye for folkeopplysning.
For å oppsummere: vi finner bussen vår til Xalapa, kjøper billetter og jeg sovner. Fem timer seinere er vi framme, blir plukka opp av faren til Geno i pøsende regnvær. Han er celloist i Xalapa symfoni-orkester og kjører kledelig nok en hvit Volkswagen van. Den sto ut blant mer glinsende og nyere biler, men passer så absolutt inn blant alle boblene Mexico tydeligvis inneholder.
Vi avslutter en lang dag på et Mexikansk kjøkken, med en forelder som kan litt engelsk, ei som ser på katolikkanalen, to katter, passe mengde øl og tacos. Jeg sover bedre enn på lenge.
- stephan
- comments