Profile
Blog
Photos
Videos
Man inntar Guatemala. Med fly, og blant ingen andre hvite. Vi inntar flyplassen. Tydeligvis helt ny. Såpass ny at eierne ikke har rukket å fylle den med noe. Vel, en McDonnalds, som frister. Jeg er drittlei bønner. De ødela magen min, tror jeg. De og karamelliserte popcorn. Vegard ser sekken sin på båndet for første gang, og vi sjekker at ikke noe annet muffens befinner seg i lommene våre. Ikke no' muffens, bare et litt herpa CD-cove og myggmelk over "On the Road". Jeg er likeglad, boka er skrevet for å bli herpa.
Guatemala City ble vi fort ferdig med. Vi fant en taxi til 120 kroner og ble farta til Antigua. Hovedstaden var et eneste stort opphop av bilsjapper, motebutikker og fast food-restauranter. Førstnevnte var i flertall. Guatemala city er visstnok en by hvor rikdom og fattigdom spriker i begge ender. Vi var der ikke lenge nok til virkelig å smake noen av delene, men kunne trekke konklusjoner nok bare av lufta som smatt inn taxivinduet. Den smakte eksos. Og lukta olje. Svære skyskrapere la skygger over byen her og der, 7-eleven hadde bom med armerte vakter og folk satt bakpå lasteplanet med frukt eller høy, om de ikke grisekjørte med kjappe motorsykler eller kruset med sorte vinduer.
Vi hadde ikke mye til overs for byen, med andre ord. Den avviste oss med å virke totalt uinntagbar. Skulle vi vært der ville vi så å si bodd på en stampub, ble vi enige om. Forbi siste bilhøggeri begynte vi å ane standarden på stedet vi skulle til. Ikke lenger overvøst med automobilforsyninger, var hver eneste ledige krok av grøftene nå fulle med reklame for hoteller, eller rett og slett hoteller. Vi ble kjørt opp og over noe som var et fjell, før vi begynte nedstigningen mot Antigua. Fattigdomen virker mer normalisert her.
Da brostein la seg på asfalten var vi ankommet bygrensa. Vi var horisontalt og pekte oss fram til hotellet vi hadde funnet i boka. Til de som var på interrail med meg, så funker samme opplegget her. Og boka svikter fortsatt ikke. Hotell cristal kan gi vage forbindelser til døll musikk og livsstil. Den gang ei. Dette er et bittelite hotell. Så lite at selv taxisjåføren, som virket oppi åra og tilsvarende lokalkjent, ble blivende for å se om dette virkelig var noe å ta til seg. Hotellet er et toetasjers hotell med omtrent åtte rom eller noe. To av dem ser ut til å ha eget bad, og vi fikk ett av dem. Antigua er et trygt alternativ for turister, og vi så flere hvite på veien inn hit enn vi gjorde i omtrent hele Mexico. Likevel er antallet hoteller her myntet på et enda større antall turister, og vårt, som ligger fire eller fem kvartaler unna selve kjernen av byen, var det man kan kalle tomt. Nesten. I skrivende stund, dag to, har jeg kun sett noen sykler her, men ikke medmennesker. Både prisen på taxituren, kostnaden for å bo her og restriksjonen av sigarettrøyking, har vært mer skånsomt opprettholdt. Jeg gjetter mediahysteri som grunn, men gudene vet. Øl-en er billig her, etter øl-en har drukket øl-en kan mye være det samme, spesielt klokka.
Så langt har vi spist på to tyskinspirerte restaruanter. Det slo meg og jeg ga uttrykk for hvor absurd det var å sitte midt i Guatemala, spise brautwürst, og være omringet av Che, bayerske farger, flagg og fotballskjerf, indianerættede servitriser i lederhosen, vegger fulle av ølbrikker og flasker og tysk langbordsmusikk. Vi var omtrent de eneste gjestene der, men brezen til 4 kroner garanterer at vi skal tilbake dit.
Vi tok en tidlig kveld, selv om en tur til den eneste irske pub-en, Riley's, var planlagt. Nå er klokka 4. Vi har slappa av siden frokost i håp om å se en bedring i humøret til magen til Vegard. Vi har begge hatt sjau så langt i løpet av turen, men har kur på flaske. Jeg tror jeg er på bedringens vei, Vegard sover seg bortover. Eskapadene i Xalapa skal gjenfortelles. Jeg føler nok bare for å virkelig være i humør. Det var noen fantastiske dager, de kan ikke bare oppsummeres. Mer fortjener både folk, fe og døkk. Nå drilles det her. Jeg går tilbake til Sims og Micah P. Hinson.
Jeg ødela forresten TV-en på rommet etter ti minutter. Det var egentlig ikke noen tragedie. Samme rælet som i Norge, bare dubba eller CSI.
- stephan
- comments