Profile
Blog
Photos
Videos
Etter en 15 timers lang togreise fra Hanoi (ca 600 km), kom vi trøtte og slitne til Hue kl. 1030 lørdag formiddag. Ti timer sa de på reisebyrået. Femten timer viste klokken da vi endelig var framme. Et "skrangletog" med dårlige fasiliteter, men gøy å oppleve likevel. Det be en enkel "middag" denne kvelden med et rundstykke hver og en kald øl. Vi hadde allerede bestilt tre netter på Hong Thien Hotel 1. De hentet oss på stasjonen, og vi ble godt mottatt. Hotellet lå i en stille gate, ikke den beste utsikten, men med en meget hyggelig betjening. Etter en rask dusj, dro vi på byen for å få oss lunsj. Vi hadde knapt smakt matbiten siden lunsj dagen før.
Den gamle Keiserbyen Hue har ca 300.000 tusen innbyggere, og er av mange vurdert som Vietnams viktigste kulturelle og historiske sentrum. Den fikk tilnavnet "Keiserbyen" fordi den var keiserens hovedstad under Nguyen-dynastiet (1744-1945). Byen er berømt for sin intellektuelle tradisjon, for buddhistisk fromhet og for det sofistikerte kjøkkenet. Hue ble skadd under den Indokinesiske krigen, men er fortsatt vakker, med den såkalte Parfymeelven som rinner gjennom byen. Sør i byen ligger Citadellet med "Den forbudte by" og "Keiserpalasset".
I hjertet av det veldige Citadellet ligger Keiserpalasset, som også kalles Dai Noi eller "Store gården" på norsk. Hele området er omgitt av to murer, med vollgrav i mellom. De siste årene har Citadellet gjennomgått omfattende restaureringer, noe som gjør at besøkende kan se noe mer enn bare et glimt av den historiske glansen og prakten. I tillegg finnes en modell av hele området, som fysisk viser hvilket maktsentrum dette har vært.
Inngangen til byen går gjennom den enorme og majestetiske Ngo Mon-porten. Innenfor porten går det en bro mellom to lotusdammer og til det vakre Thai Hoa-palasset. Bak palasset finnes det en åpen gård som vender mot det som en gang var "Den forbudte by". Dessverre er mye av området i dag ødelagt, til tross for en del gjenoppbygginger. Særlig under det kommunistiske Nord-Vietnams offensiv våren 1968 og under Vietnamkrigen (amerikanernes og de Sør-Vietnamesiske gjenerobringer på 1970-tallet),ble området utsatt for store ødeleggelser. I dag skjemmes området også av masse søppel som ligger omkring; plastikk, plastflasker, sneiper, glass osv, og vi ble litt triste av å gå rundt i et så viktig historisk område som synes å bli lite verdsatt av lokale myndigheter og besøkende.
En båttur på elva Song Huong (Parfymefloden), er et must når en er i Hue. Vi valgte å kombinere en båttur med å besøke historiske steder langs elven. Det betydde en dagstur i båten til en vietnamesisk familie. Far førte båten, mor forsøkte å selge oss diverse gjenstander og laget lunsj til oss, mens de to guttene lekte tålmodig på båten hele dagen. Det blir for omstendelig å skrive mye om alle de forskjellige stedene vi var innom, men første stopp som var Khai Dinhs grav må kommenteres. Vi ble plukket opp av hver vår scooter og fraktet til gravstedet som lå et godt stykke fra elva. Khai Dinh (1916-1925) var den siste Nguyen-dynastiets keisere, og den siste som fikk en "kongelig" grav i Hue. Her har de anvendt betong, og en blanding av europeisk og vietnamesisk arkitektur. Monumentet er bygd i en skråning, og reiser seg ganske bratt i tre bygninger. Mange trapper å gå før vi var på toppen. I det øverste tempelet er det en bronsebyste av keiseren laget i Marseille i 1922.
I tillegg til Khai sin grav besøkte vi følgende:
-Tu Duc sin grav
-Minh Mang sin grav
-Hon Chen-templet
-Thien Mu Pagoda
I fotoalbumet har vi lagt ved bilder fra disse stedene.
Nedover langs elva var det flere steder båter som pumpet opp vann og sand som ble silt. Når båtene var så fulle at vannet gikk opp til ripa, ble sanden fraktet til innskipningssteder som lå langs elva. Her foregikk det meste med handkraft. I hver av båtene levde det en familie. Her hadde de sitt hjem, og her hadde de sin arbeidsplass.
Da vi kom tilbake til Hue tenkte vi: nå har vi sett nok gravsteder, templer og ruiner for en stund. Så siste dagen i Hue bestemte vi oss for å ta en tur til stranden Thuan An som ligger 12 km fra byen. Bildene viser en vakker sandstrand med fristende blått hav. Vi møtte noe helt annet. Det var anleggsvirksomhet langs hele strandområdet. Her ble det bygget, men hva det skulle bli var noe usikkert. Vi spurte ei kvinne, og hun mente det var restauranter som primært skulle servere sjømat. Det skulle satses på turismen.
Vi må erkjenne at vi er litt usikre på dette prosjektet. Fra hovedveien og ut til stranden er det ca 200 meter gjennom en skog. Og her flyter det av søppel. Og på stranden flyter det av søppel. Vi var, bortsett fra ett annet par, de eneste som besøkte stranden denne dagen. I tillegg var det mange lokale her. Det er nokså merkelig å være tilskuer til en kultur hvor alt avfall kastes på bakken, organisk eller uorganisk. Det spiller ingen rolle.Slik er det over alt. I byene går det kvinner omkring og feier opp søpla, men slik er det ikke andre steder. Derfor flyter det av avfall over alt; på stranden, i skogen, i elva, på historiske steder og i veikantene. Vi har forsiktig spurt vietnamesere om dette, men de skjønner ikke spørsmålene og virker uforstående til temaet. Viss Vietnam skal få gjennomslag for sin "sol og bade turisme", må de rydde strendene sine!
I morgen drar vi videre til Hoi An, også kjent for sin lange historie og rike kulturarv. Det blir sannsynligvis noen gravplasser, templer og ruiner som får besøk av oss her også …
- comments
Silje I mange utviklingsland i Asia er det dyrt å levere fra seg søppel, dermed er det ikke så vanskelig å forstå at det blir liggende mye søppel rundt omkring. Tipper dette også er tilfellet i Vietnam!?