Profile
Blog
Photos
Videos
Etter noen avslappende dager i Springston la Dave og jeg nok en gang ut på tur. Denne gangen kjørte vi nordover. Første stopp på veien ble Conway Flat, eller Big Bush som det også kalles, en rullesten strand (som egentlig tilhører en gård) på grensa mellom Canterbury og Marlbourough. Dette er et av favorittstedene til Dave fordi det er et bra sted å fiske. Så etter å ha satt opp teltet og spist middag vandret vi ned til vannet for å prøve fiskelykken. Har fortsatt litt problemer med å være tålmodig nok når det kommer til fisking, men hadde med meg dagbok og kamera ned og gikk også på jakt etter greenstone (som Dave mente det skulle være her). I dag fikk også jeg lov til å prøve meg med stanga, men hadde dessverre ikke fiskelykken med meg. Dagens fangst ble to rokker (som vi slapp ut igjen med en gang), og det var nok en litt skuffet Dave som vandret tilbake til teltet i skumringen. Han hadde vært skråsikker på at vi ihvertfall skulle få en liten hai.
Neste morgen måtte vi stå opp tidlig, for vi skulle kjøre hele veien til Tata Beach i nordenden av Abel Tasman National Park. Der skulle vi møte eieren av Golden Bay Kayaks som skulle gi oss en briefing før vi legger ut på kayaktur nedover kysten av Abel Tasman (det var ihvertfall planen vår). Etter å ha ventet en gos stund i Tata Beach kom til slutt Tony kjørende, og det første han sa var at han ikke trodde vi kome til å komme oss avgårde i morgen fordi det var meldt altfor store bølger. Men han foreslo at vi likevel skulle ha briefingen slik at vi var klare hvis været skulle endre seg.
Deretter fulgte to timer med nøye gjennomgang av alt som overhodet kunne gå galt nedover langs hele kysten og noen saftige eksempler på hvordan ting hadde gått galt her før med tidligere kunder. Da han endelig var ferdig med å snakke satt jeg igjen og gruet meg til å begynne å kayake, ville egentlig bare komme meg bort derfra. Men som toppen på verket ville Tony (eller Too-Intense-Tony som vi døpte han om til) ha oss med ut på sjøen og øve på capsizing. Med en følelse av at jeg aldri i verden kom til å få til noe av det han hadde snakket om på briefingen og 20 knops vind og svære bølger var ikke det den mest fristende tilngen å gjøre akkurat da, men vi tok likevel på oss våtdraktene og hoppet i kayaken.
Det var tungt å padle utover mot de svære bølgene, men Dave og jeg klarte likevel å komme oss ut til bøyen uten altfor mye drama og til og med capsize-øvelsen gikk uten problemer og vi husket alt vi skulle huske. Først da vi var på vei inn igjen fikk vi problemer. Vi klarte ikke bli enige om retningen vi skulle ha inn mot stranda, og før vi visste ordet av det sto kajaken på tvers av bølgene og vi fikk øvd oss på capsize en gang til.
Da vi hadde kommet i land og fått på oss klær igjen kunne vi endelig reise til The Nook Guesthouse der vi har booket en teltplass for kvelden. Vi brukte resten av kvelden til å dusje, pakke sekkene våres og gjøre istand maten vi skal ha med på turen. Nok en gang ble all maten lagt i ziplock poser slik at vi slipper å bære på tomme bokser med mat gjennom hele turen.
Siden Tony krever at man skal være klare til å reise avgårde klokken 7 om morgenen tok vi en tidlig kveld. Vekkerklokka ringte klokken 5.30 neste morgen og vi begynte å pakke sammen sakene våres. Akkurat da vi hadde tatt ned teltet og slengt det inn i bilen ringte Tony for å fortelle at det ikke ble noe kayaking i dag, så da var det rett opp med teltet igjen, en lett frokost og rett tilbake i sengs.
Da vi endelig fikk surret oss til å stå opp igjen måtte vi finne ut av hva vi skulle ta oss til hele dagen mens vi ventet på å kanskje få begynne å kayake neste dag. Vi startet med å reise inn til Takaka der vi fant oss en internettkafé før vi reiste til Anatoki Salmon Farm. Her hadde de laget en naturlignende innsjø, fyllt den opp med laks og delte ut gratis fiskeutstyr så folk kunne prøve fiskelykken. Men det du fanger må du også betale for etter en fastsatt kilopris på 19 dollar. Selv om det var ganske trangt med penger bestemte vi oss for at vi ville prøve å få en fisk. Siden jeg aldri har fanget en fisk før fikke jeg hovedansvaret for fiskinga, vi krysset fingrene for at vi ikke fikk den svære fisken vi så på bunn av innsjøen og kastet snøret uti. Nok en gang fikk jeg problemer med tålmodigheten. Det viser seg nemlig at laksen er smartere enn man tror, og keramikkagnet på kroken min lurte ingen. Etter ganske mange forsøk og enda flere kreative nye måter å fiske på fra min side var det en mann som syntes synd på oss og kom bort med en pose med ekte agn til oss. Så istedet for å kaste snøret inn og ut hele tiden, eller løpe bortover vannkanten mens man rykker i snøret (en av mine mange forsok på alternativ fisking) endte jeg opp med å holde snøret stille mens Dave kastet agn rundt det. Til slutt var det en fisk som tok feil av ekte mat og keramisk mat og jeg kunne stolt trekke inn min første fisk noensinne. Fisken veide hele 0,975kg og vi valgte å få den filletert til sashimi og satte oss ned og nøt fersk sashimi med soyasaus og wasabi mens sandfluene nøt bare bein og mitt søte blod.
Vi brukte resten av dagen til å utforske Golden Bay området og var både innom Collingwood og Farewell Spit, men været var tåkete og vått, så fikk ikke sett så veldig mye. Tok nok en tidlig og rolig kveld, for nok en gang var klokka satt til å ringe klokken 5.30.
Vi kom oss helt til kontoret til Golden Bay Kayaks denne gangen uten å bli stoppet av telefoner fra Tony, og vannet ved Tata Beach lå blikkstille. Tony fortalte oss at vi kunne velge selv om vi ville starte å kayake i dag eller ikke, for selv om vannet var rolig her var det meldt 35 knops vind fra sørøst, og denne vinden ville treffe oss midt i fleisen i det vi padlet rundt seperation point (som ofte skiller en rolig side fra en bølger og vind). Siden vi syntes det var tungt nok i 20 knops vind var vi veldig skeptiske og bestemte oss derfor for å vente til litt utpå dagen og se an situasjonen da.
Denne gangen la vi oss ikke for å sove igjen, men kjørte til Rawhiti cave som vi hadde blitt anbefalt av Tony. Det han glemte å nevne var at det var ca 3km hver vei til denne grotten og ganske mye ulendt terreng og klatring opp i fjellsiden, så Dave og jeg la ut på denne turen med henholdsvis gummistøvler og flip-flops. Men vi klarte likevel å komme oss til toppen og fikk sett den store grotten med stalaktitter og stalagmitter som strakk seg mot lyset fra grotteåpningen.
Da vi kom tilbake til Takaka innså vi at vi var tomme for ting å se på og gjøre, og vi ble fort rastløse i løpet av morgenen og bestemte oss for at vi måtte gjøre noe snart. Etter litt frem og tilbake ble vi enige om at vi skulle gå Abel Tasman Coastal Track istedet for å vente på kayakingen som muligens aldri ville bli noe av. Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst til å gå denne turen fordi jeg har gjort det før og jeg ble ikke så voldsomt imponert over hele turen da, så behovet for å gå den igjen var ikke så veldig stort. Men rastløsheten ble for stor, så jeg sa meg villig til å gå. Vi fikk endret på campingbookingen vår, sagt ifra til Tony og booket en watertaxi til slutten av turen.
Rundt klokken 13.00 forlot vi bilen på Wainui carpark og begynte vandringen mot Marahau. På veien så vi blant annet et vaktelpar med masse små unger og en vill griesunge. Vi tok en liten detour innom fyrtårnet på Seperation Point, og der fikk vi se hvordan vinden og bølgene endret seg på hver side. Skjønner hvorfor det kalles Seperation Point, ihvertfall. vi konkluderte med at vi var ganske fornøyde med at vi ikke måtte kayake nedover der i dag, tok på oss sekkene igjen og vandret videre. Siden planleggingen av denne gåturen ble gjort i all hast var nok valget av campingplasser lite gjennomtenkt, og da vi vandret inn på Totaranui campsite klokken 19.00 var vi utslitte og fortsatt 3,5 timer unna campsiten vi hadde booket oss inn på for kvelden. Vi skjønte fort at det ikke kom til å skje i løpet kvelden, så vi bestemte oss for å sikte oss inn på neste campingplass og satse på at det ikke var noen strenge DOC-menn der som ville kaste oss ut fordi vi var på feil sted. I tillegg er det flere steder man bare kan gå når det er lavvann, men i all hasteplanleggingen hadde jeg sett feil på tidevannstidene, så ikke bare var det for sent å fotsette videre, vi hadde ikke kunnet gå hele veien uansett, vi måtte i så fall lagt på svøm!
Neste morgen tok vi en ganske rolig morgen. Vi måtte uansett vente til tidevannet var lavt nok til å krysses, og vi trengte nok litt ekstra søvn også. Kneet mitt var ikke særlig fornøyd med at jeg hadde lagt ut på nok en langtur, så farten var ikke alltid den beste, men vi jobbet oss sakte sørover i parken. Allerede ved lunsjtider var vi ganske sikre på at vi nok en gang ikke kom til å nå campsiten vi hadde booket siden vi spiste lunsj der vi egentlig skulle sovet i går. Men siden vi har booket water taxi klokken 12.00 neste morgen, så vi måtte komme oss så langt som mulig i løpet av dagen.
Vi hadde allerede blitt enige om at vi går denne turen mest på trass og at vi må se på det mer som en treningsøkt mer enn en kosetur. Men under 2 døgn på å fullføre hele tracket blir det lange dagsøkter og ingen tid til å stoppe i de mange buktene for å bade eller kose oss. Nok en gang var vi utslitte og lei lenge før vi kunne slutte å gå for dagen, og det hjalp ikke at vi kom for sent til tidevannskryssingen og derfor måtte gå 4 km ekstra. Da vi kom frem til Torrent Bay ville vi egentlig bare campe der, men antall sandfluer i området og antall ekstra kilometer i morgen gjorde at vi fortsatte til neste campingplass, Anchorage hut, hvor vi kom frem rett før klokka 21.00. DOC-mannen var snill og lot oss sove der selv om vi hadde billett til en annen camsite, og da han så hvor vi egentlig skulle bo lo han litt og sa "Oh, thats ages away!" Etter en rask middag tok vi kvelden, må jo opp tidlig i morgen.
Siste dagen startet tidlig og grå og vi tok oss ikke tid til å se på så veldig mye langs veien i dag heller. Eneste målet var å komme til Marahau i god tid før watertaxien skulle ta oss tilbake til Totaranui, noe vi klarte. Mens vi slappet av ved kontoret deres og koste oss med kaldt vann og en is fikk vi den smarte ideen å etterlate sekkene våres i Marahau og bare ta med det viktigste vi trengte tilbake til Totaranui. Vi skal nemlig gå fra Totaranui og tilbake til parkeringsplassen der bilen står, men denne gangen skal vi gå innenlands og ikke langs kysten (hvilket heldigvis er kortere). Da vi kom fram til Totaranui etter en altfor langs båttur med en skipper som glemte at han var en waterTAXI og ikke en watersightseeing båt ble vi overlykkelige over vår gode idé om å etterlate sekkene våres i Marahau. Da damen på i-siten hadde foreslått at vi gikk tilbake til bilen hadde hun glemt å nevne at tracket vi skulle gå het Gibbs HILL track og at vi måtte klatre opp 400 høydemeter før vi kunne begynne nedstigningen til parkeringsplassen igjen. Men uten tunge sekker på ryggen gikk turen overreaskende lett og det var deilig å komme tilbake til bilen der varme, men gode tim tams ventet på oss som belønning for strevet.
Vi satte oss i bilen og begynte på bilturen mot Queen Charlotte Sounds der vi skal sove én natt før vi skulle ta fergen over til nordøya neste morgen. På veien plukket vi opp sekkene våres i Marahau og kjøpte oss en pizza hver i Motueka. Vanligvis er pizza litt utenfor budsjettet vårt, men etter å ha gått 72 kilometer på 3 dager følte vi at vi fortjente det!
- comments