For å komme oss til starten av Routeburn Track måtte vi ta bussen nesten hele veien til Milford Sound, så selv om vi forlot Queenstown klokken 8.00 var vi ikke i gang med å gå før klokka var nesten 13.00. Vi ble putta på en turistbuss, så det ble mange fotostopp, dostopp og pauser i løpet av turen. Hadde blant annet et stopp i Te Anau der jeg fikk smake en wild venison pie fra en paisjappe som var viden kjent for sin gode pai.

Vandringen vår fikk en litt tøff start. Til tross for å ha pakket akkurat det vi trengte var sekken min tung (tyngre enn Daves) og allerede etter 20 minutter hadde jeg vondt i ryggen, så 3 dager med vandring føltes plutselig litt håpløst. Heldigvis klarte vi å løse det ved å justere litt på sekken min og ved å flytte vekten fra ryggen til hoftene.

Været var noe overskyet, men likevel klart nok til at vi fikk en fantastisk utsikt med en gang vi kom opp i høyden. At solen ikke stekte var egentlig like så greit, så slapp vi å koke over mens vi jobbet oss oppover i høyden.

Allerede etter en times vandring slang vi fra oss sekken for å ta en liten detour til Key Summit for å få utsikt over dalen som vi hadde vært nede i for ikke så veldig lenge siden. Uten sekken følte man seg så lett at man nesten svevde, og det tok oss ikke lange tiden opp til toppen. Etter toppturen var det bar en kort gåtur til en første hytten, der vi hadde planer om å spise lunsj. Vi satte oss ned ved et bord og fant fram maten vår, men orket ikke sitte der lenge for vi ble umiddelbart angrepet av en hærskare av sandfluer som ikke var villige til å gi seg uten kamp. Lunsjen måtte derfor vente og ble heller inntatt ved en stor foss videre langs stien - forsåvidt et mye flottere sted å spise lunsj enn ved hytten.

Selv om Routeburn er en great walk møter man ikke så mange andre på veien. Det er alltids noen som kommer motsatt vei eller som man tar igjen, men for det meste følte vi det som om vi hadde hele tracket for oss selv. Det finnes 2 måter å gå Routeburn Track på, som independent walker eller som del av en guided tur. Vi gjør det som independent walkers, hvilket vil si at vi må ha med alt vi trenger på turen selv; telt, liggeunderlag, sovepose, kokeutstyr, mat og drikke. Man bor enten i enkle DOC-hytter eller på campsites, kaldt drikkevann, et cooking shelter og et toalett er tilgjengelige. De fleste er relativt unge og i god form. For dette betalte vi 30 dollar per pers for camping og 116 dollar hver for transport til og fra tracket.

Guided walkers er eldre og ofte i dårligere form (og går saktere). Alle har like sekker med nummer bakpå, navneskilt og de fleste går med vandrestaver. Med seg har de flere guider kledd i rødt som passer på dem. Hytta de skal bo i (med "strictly guided walkers only"-skilt på) har en stor lounge med svære vinduer og skinnsofaer. Fasilitetene inkluderer senger med dyner og puter, varm dusj, elektrisitet, kjøkken som lager mat og vin, øl og brus til salgs. For alt dette betaler de 1125$. To ganske forskjellige verdner og opplevelser.

Etter noen timers vandring og over 100 bilder gikk kameraet mitt brått og brutalt tomt for batteri. Vi hadde ikke fått ladet det så mye vi ville før vi dro på grunn av adapter problemer, men i begeistringen over de fine utsiktene var batterisparing helt glemt, hvilket vi angret bittert på etterhvert som vi fortsatte å gå og utsiktene bare ble bedre og bedre. Men det var ikke mye å gjøre med det midt oppe på fjellet.

Mens vi gikk ble Dave mer og mer begeistret over det faktum at vi kunne fylle opp vannflasken vår overalt fordi vannet i alle bekkene var så rent. Gang på gang fikk jeg høre utbroderte taler om "natural filtration through soil profiles" og "You cant run out of water, you just lick a rock and you survive!"

Vi kom frem til Lake Mackenzie campsite rundt klokken 6 og fikk satt opp teltet vårt på en av de fake gressmattene som markerte hvor teltene skulle stå, før vi fant fram ziplock posene med dagens middag og varmet den opp. Det var god stemning på campingplassen med mange hyggelige mennesker. Dave og jeg ble spesielt glade da en koreansk jente tilbød seg å ta litt bilder for og av oss slik at vi hadde noen bilder fra turen vi også, så mailadresser og navn ble utvekslet slik at de kan sende de til oss senere. Dave og jeg tok også et bad i Lake Mackenzie, hvilket føltes som en veldig god plan siden vi begge var varme og svette etter dagens vandring, men det resulterte også i at jeg ble så frossen at jeg ikke klarte å komme meg ut av Daves sovepose resten av kvelden.

Neste morgen tok vi en sen start, og var blant de siste som forlot campingplassen. Vi hadde strålende vær, og den første timen klatret vi oppover i fjellsiden mens vi så Lake Mackenzie og campingplassen bli mindre og mindre under oss. Da vi var på toppen og rundet "hjørnet" fikk vi en fantastisk utsikt over dalen under oss, der en elv snodde seg mot fjorden i det fjerne, fjellene på andre siden av dalen med lysende hvit nysnø på og langs fjellene på vår side av dalen kunne man se stien vi skulle følge videre som snodde seg langs fjellsiden så langt øyet kunne se. Vi satte oss ned på en klippe og tok oss en liten snacks pause før vi bega oss videre på turen.

Vi fulgte fjellsiden en god stund før vi kom til Harris Saddle Shelter. Her møtte vi igjen flere av folkene fra campsiten i tillegg til en slovener vi møtte kvelden før vi startet og gå. Han var nesten sint på oss fordi vi hadde sagt vi skulle være på Mackenzie Hut i går og ikke var det, og han mer eller mindre beskyldte oss for å ha løyet for han. At vi ikke visste at campsiten lå så langt fra hytta var ikke en godkjent unnskyldning, og han var generelt ganske utrivelig å snakke med.

Under middagen kvelden før hadde vi blitt fortalt at vi kom til å komme til en detour ved Harris Saddle som vi måtte ta. Dette var en tur opp til Conical Hill, der vi klatret ca 300 høydemeter i løpet av 30 min og på toppen fikk vi fantastiske utsikter i alle retninger. Man følte seg rett og slett på toppen av verden. Etter Harris Saddle begynte vi sakte men sikkert å klatre nedover igjen. Føttene begynte etterhvert å bli såre og slitne, og sportstapen ble vår nye beste venn. Vi stoppet for å vasse litt i fossen ved Routeburn falls, men siden vi skulle videre til neste hytte og campsite ble det bare et lite stopp før vi fortsatte videre nedover.

Kveldens campsite lå ute på en stor gresslette med høyt gress som skinte gyllent i ettermiddagsolen. I det høye gresset var det en labyrint av stier og flattråkkede partier til teltene. Nok en gang var det god stemning i cookingshelteret med nesten de samme folkene som i går. Alle tok kvelden tidlig fordi alle skal opp og gå de siste kilometrene før klokken 10 for å rekke bussen tilbake til Queenstown.

I løpet av kvelden og natta følte jeg en urinveisinfeksjon komme snikende, og det gjorde de siste timene med vandring til parkeringsplassen ganske så ukoselige, men jeg var glad det skjedde siste dagen og ikke tidligere. Da vi var vel tilbake i Queenstown fikk vi tak i medisin på apoteket i tillegg til en tønne med tranebærjuice. Vi var veldig fornøyde med at hverken bilen eller sekkene vi hadde etterlatt på hostellet var blitt stjålet, og kunne forlate Queenstown i godt vær og med godt humør.