Da vi endelig fikk samlet alle sakene våre og pakket det sammen i bilen la vi ut på mot roadtripens første stoppested, Oamaru. På veien stoppet vi for å ta en tur innom Dunsandel store, en nydelig liten landhandel og kafé med masse fantastiske kaker, oster, eplecider og den fantastiske kokeboka "A years worth" der alle oppskriftene er gjengitt så man kan lage det selv hjemme. Var veldig fristet til å kjøpe boka, men klarte å kontrollere meg og kjøpte bare en caramel and hazelnut slice - nam nam...

I løpet av året jeg bodde i New Zealand ble det en del turer til Oamaru, og hver gang har jeg passert et skilt der det sto Cave - 34km. Hver gang har jeg lut på hvem som ville kjørt 34km bort fra hovedveien for å se på en grotte uten å få noe mer informasjon enn at det er en grotte der. I dag fikk jeg svaret på hvem som gjør det, for det viser seg nemlig at Dave og jeg ikke trenger mer enn ordet grotte for å dra på en 68km omvei for å finne ut hva det var for noe. Med bensintanken nesten tom for bensin kjørte vi innover i ødemarken uten anelse om hvor skiltene merket Cave ville føre oss hen. Stor var skuffelsen da det viste seg at Cave var et lite tettsted med noen få hus, en pub og en liten matbutikk med en bensinpumpe foran (hvilket var veldig bra for vår nesten tomme bensintank), spesielt siden vi hadde brukt store deler av turen innover til å fable om hvor fantastisk denne grotten kom til å være. Etter en liten prat med innehaveren i butikken fikk vi vite at et var en grotte der, men den var det forbudt å gå inn i. Det viste seg også at flere hadde gjort den samme tabben før oss... Men på vei tilbake var vi enige om at vi var glade vi hadde tatt turen, så slapp vi ihvertfall å lure på hva som skjulte seg bak skiltet og navnet Cave.

Vi kom frem til Chillawhile utpå ettermiddagen. Chillawhile er mitt favoritthostell der både har bodd som gjest og jobbet i bytte mot losji flere ganger. Vi møtte eieren Kelly og hennes 5 år gamle datter Saol (som umiddelbart spurte meg om vi skulle noe spesielt eller om jeg hadde med meg noen leker eller sjokolade) og en haug med backpackere som jobber her for tiden. Vi fikk samme rommet som sist, og tok en rolig kveld med middag lesing og dagbokskriving.

På torsdagen var egentlig planen å dra ned til det viktorianske distriktet i Oamaru, men Kelly spurte oss om vi ville være med til Elephant Rocks istedet, og siden vi har sett mye av Oamaru før sa vi ja takk til det. Morgenen gikk med til å leke med Saol mens Kelly holdt styr på alle wooferne sine. Vi tok Saol med til butikken der hun fikk lov å plukke ut 2 godiser (som endte opp med å bli tre da hun ombestemte seg etter at vi hadde betalt for de hun allerede hadde valgt ut og det hele holdt på å bli veldig dramatisk). På vei tilbake måtte vi stoppe innom en tatoveringssjappe fordi Saol ikke trodde på oss da vi sa at hun var for ung til å få tatovering. Men etter å ha hørt at man måtte være 18 år, at det gjorde vondt og at de ble der for alltid konkluderte Saol med at hun heller ville ha Smurfe tatoveringer for de hadde hun hatt før, de gjorde ikke vondt og de ble ikke på resten av livet.

Turen til Elephant Rocks endte opp med å bli en skikkelig oppdagelsesreise rundt i distriktet. Innen vi faktisk fikk surret oss til Elephant Rocks var vi innom en bær gård der vi kjøpte bringebær og jordbær, vi vasset rundt i en elv i Duntroon der vi gikk på oppdagelsesferd med Saol både oppover og nedover elven, vi hadde vinsmaking og lunsj på Kurow Winery i Waitiki Valley (der Dave kom i snakk med en av de som jobbet der, hvilket resulterte i at vi fikk smake vin rett fra tanken i tillegg), jeg ble tilbudt å kjøpe en antikkbutikk i Kurow da eieren tilfeldigvis kom forbi mens jeg sto og tittet inn gjennom vinduet (han hadde 2 stykker i den lille bygda, men hadde ingen av de åpne lenger fordi han ikke trengte pengene og gadd ikke stå i butikk hele dagen lenger. Den andre butikken bodde han bak, så den ville han ikke selge) og vi utforsket absolutt alle lekeapparatene på lekeplassen i Kurow sammen med Saol.

Da vi kom fram til Elelphant Rocks var det allerede sent på ettermiddagen. Dave klatret på de fleste steiner han så, mens jeg var litt mer forsiktig. Sist gang jeg varog klatret på Elephant Rocks falt jeg og slo foten, så klatring uten klatresko og crashpad fristet ikke så veldig. Mens Kelly slappet av tok Dave og jeg Saol på en chocolate hunt innimellom stenene. Vi gjemte store og små sjokolader innimellom stenene og ropte varmt og kaldt mens hun gikk rundt og lette, hvilket hun synes var veldig gøy med en gang hun kom over sjokket over hvor små sjokoladene var og innså at det var flere å finne rundt omkring. Ikke lett å tilfredstille små barn lenger. ;)

Tilbake på Chillawhile var vi ganske utslitte etter 8 timer på tur, og vi var tilbake for sent for pot luck dinner, så vi tok nok en rolig kveld på rommet med tv-serier på pcen til Dave. I morgen bærer det videre til Queenstown for å møte Andrine og Jody.