Vi måtte møte opp på fergen klokken 7 om morgenen, og vi startet ferden over til nordøya klokka 8.00. Det første som skjedde da vi kom i land i Wellington var at Dave freaket ut over å være på feil øy. Alt var så annerledes og alt luktet så rart at han helst ville snu på kaia og ta første fergen tilbake til sørøya. Han har nok bodd for lenge i New Zealand, for han begynner å oppføre seg akkurat som en kiwi; trives ikke når han kommer litt for langt unna det kjente og kjære og har noe tilnærmet fremmedfrykt for "den andre øya" og folkene som bor der. Ganske morsomt å oppleve egentlig. Ikke rart man møter så mange kiwier som aldri har vært utenlands når det er innstillingen man får banket inn i hodet.

Første stopp på turen nordover ble et svømmebasseng ved en strand rett utenfor Paraparaumu. Der fikk vi betale 1 dollar hver for å ta en dusj, hvilket virkelig trengtes etter flere dager med vandring og svetting i Abel Tasman. Vi stoppet også i Otaki for å ta en titt på outlet-butikkene de hadde der. Min favoittbutikk, Icebreaker hadde megasalg, så jeg tror nok både lommeboka og sekken min hadde godt av å ha med Dave som stoppet meg fra og gå helt bananas der inne.

Kvelden ble tilbragt på en campingplass i Ruahine forest park der vi fikk muligheten til å rydde opp i bilen som hadde blitt helt bomba som et resultat av vårt forsøk på å sove i bilen i går siden vi kom til campingplassen så sent. Det endte med at vi satte opp teltet likevel, men ikke før alt som fantes i bilen hadde blitt slengt rundt i et forsøk på å finne en komfortabel måte å sove på.

Mens vi var på denne campingplassen fant vi også ut at radiatoren på bilen lekker, så vi ble enige om at vi måtte finne et verksted neste dag for å få det fikset. Det vi ikke hadde tenkt på var at neste dag var Waitangi Day, jubileet for da the Waitangi Treaty, en avtale mellom britene og maoriene, ble signert. Alt var derfor stengt, og vi måtte pent kjøre hele veien til Napier med en radiator som spydde ut en blanding av kjølevæske og vann. Dette resulterte i ganske mange stopp langs veien for å la motoren kjøle seg ned før vi kunne fortsette videre.

Et stopp vi gjorde var i Norsewood, der skandinaviske settlers bosatte seg på 1800-tallet. Her var det norske flagg overalt, masse skandinaviske navn på kirkegården og en liten heritagepark med et lite stabbur, en liten koje og en liten stavkirke. Heritageparken var bygd av en norsk mann som hadde bodd her med sin fijianske kone, men han dode av kreft for et år siden, så kona drev stedet alene nå. Hun var en veldig kjærlig dame som sa "yes, my dear" i hver setning og hadde masse historier å fortelle om nordmennene som kom hit for mange år siden.

Vi klarte til slutt å komme oss til Napier, men jo nærmere vi kom, jo flere stopp måtte vi gjøre langs motorveien for å la Kula kjøle seg ned. Vi skjønte fort at vi måtte bli værende i Napier over natta, så vi sjekket inn på et hostell (deilig å sove i seng for en gangs skyld) og tok en tur på kino for å se Tinker Tailor Soldier Spy, en film jeg ikke skjønte så veldig mye av for å være helt ærlig, men jeg hadde kinopopkornet mitt, så jeg klagde ikke.

Neste dag ble det mye vandring for å få fikset radiatoren. Vi fikk et tips fra en radiator-repratør at vi kunne kjøpe noe som het stop leak blocks som skulle stoppe lekkasjer i radiatoren. Det var enten det eller betale 200 dollar (muligens mer) for å få en ny, så vi valgte blokkene. Vi fikk også tid til å vandre rundt i Napier der vi så på arkitekturen, spiste verdens beste sushi og kjøpte hjemmelaget fudge. Siste ting vi gjorde før vi forlot Napier var å dra til New Zealands National Aquarium. Dette var mest for å glede Dave, som ble som en liten unge med en gang han kom innenfor dørene. Han syntes det var et veldig bra akvarium, men var strengt tatt litt skuffet da vi måtte forlate det, for man kunne nemlig overnatte der, og det hadde han veldig lyst til.

Utpå ettermiddagen startet vi på vår tur mot Taupo og krysset fingrene for at radiatoren skulle klare seg. Og det gjorde den forsåvidt, radiatoren var tett som bare det og vi ante fred og ingen fare. Men vi hadde ikke kommet langt ut av Napier før bilen plutselig døde. Vi trillet inn til siden av veien og tok en titt under panseret (for vi er jo så kvalisert til å skjønne hva som foregår under der). Motoren startet helt greit igjen, og med airconditionen på gikk den som bare det (hvis vi slo airconditionen av kveltes motoren med en gang). Vi bestemte oss for å prøve litt til, men i den første lille motbakken vi møtte døde motoren igjen, og vi innså at vi pent måtte snu og krysse fingrene for at bilen ville overleve de 30 kilometrene inn til Napier.

Vi klarte oss greit en stund. Vi kjørte i 60 km/t med nødblinken på, men etter noen kilometer ble det stopp igjen. Denne gangen kom det røyk ut av begge ender av bilen og da vi åpnet panseret oppdaget vi at det tøt olje ut av motoren. Selv sånne urutinerte mennesker som oss vet at det ikke kan være t godt tegn, så vi endte opp med å ringe en tauebil for vi var ganske sikre på at vi ikke ville klare det siste stykket inn til Napier på egenhånd.

Vi fikk bilen tauet til et hostell i Napier og fikk oss en teltplass hos dem for natten. Mannen som tauet oss ga oss nummeret til en vraker for han forlot oss, så det er visst ikke noe særlig håp for den stakkars bilen vår. =( Da vi gikk og la oss var vi ikke helt sikre på hva vi skulle gjøre med bilen, om vi skulle reise rett hjem eller fortsette til Tongariro for å gå Tongariro Northern Circuit. Vi bestemte oss for å finne en løsning på det neste morgen.