Profile
Blog
Photos
Videos
Som jeg nevnte i forrige innlegg skulle vi en tur til Jinja i helga. De andre reiste tidlig torsdag morgen, men jeg hadde vært litt uvel onsdag kveld og følte meg fortsatt ikke 100% på torsdag så jeg ble ikke med de. Jeg ble igjen i Kampala for å se om formen ble bedre til fredagen. Det ble den! Jeg tok med meg kompisen vår Michael til Jinja for å møte de andre. Vi tok en matatu dit, altså en lokal taxi. Dette er hva vi hjemme kaller en minibuss eller 16-seter. Jeg telte 26 personer i den.
Vi kom oss til Jinja, hoppet på en boda-boda og dro opp til campen der de andre bodde.
Grunnen til at vi tok denne turen var for å besøke vår venninne fra Trondheim, Lene. Ho skal jobbe der i 6 måneder, bland annet på et barnehjem som vi fikk være med å besøke. Der har de nesten 50 barn i alderen 0 til 9 år. Vi kjøpte med litt baller og andre leker, noe som slo an!
Her er et bilde av det ene soverommet på barnehjemmet.
Barna var skjønne. Noen var glade, andre var lei, noen var stille mens andre klatret på oss. Spesielt Emma, som i Emmanuel. Han er en liten gutt som de ikke vet så mye om. Det eneste de vet er at han har en slags hjerneskade, han kan ikke føle smerte og han er omtrent 7 år gammel. Selv om han ser ut som han er 3-4 år. Det eneste han ville var å bli løftet og sendt fra person til person. Han ga oss hvertfall ukas treningsøkt!
Her er et bilde av Anne-Marit og Emma; han har (endelig) sovna.
Etter å ha lekt litt inne gikk vi ut. Guttene satt seg i skyggen under et tre, mens vi lekte med barna. Typisk mannfolk. Liggende rett ut på bakken fant jeg en liten jente som bare tittet ut i lufta. Først trodde jeg ho også hadde en form for hjerneskade, men hun virka så nyskgjerrig at jeg gikk bort å satt meg med henne. Da lyste ansiktet hennes opp og jeg tok hånda hennes. Ho grep fast og nektet å slippe taket. Og der ble jeg sittende.
Jeg vet fortsatt ikke hva det var med denne lille jenta, men ho lå som om ho var lam. Etter hvert klarte hun å kare seg opp i en sittende stilling. Jeg tenkte kanskje hun hadde en slags muskelsykdom eller noe. Eller så var ho kanskje bare veldig, veldig svak.
Uansett hva problemet var følte jeg hvertfall at mitt nærvær hadde gjort dagen hennes litt bedre.
Her er det noen flere bilder fra barnehjemmet.
Martin leker. Opp-ned Denne jenta hadde Downs-syndrom og kunne ikke gå. Det er ofte mange barn med diverse handikap på barnehjemmene her fordi foreldrene ikke vil eller ikke har kapasitet til å ta vare på de. Pottetrening Lunsjtid!
Etter dette reiste vi tilbake til campen. Vi spiste middag og gikk en tur på byen etterpå. Jeg var fortsatt ikke helt i form og satt for de meste i en stol hele kvelden. Det passet meg ypperlig.
Lørdag formiddag var det utsjekking klokka 11 og vi bare slappet av i restauranten på campen til vi skulle reise. Jeanette og Martin tok en kajakktur og jeg gikk en tur med denne karen ned til vannet.
På veien hjem tok vi samme bussen som jeg tok med Mamma og Thea når de var i Jinja. Den kjørte samme omvei og sto like lenge i den samm lille byen og ventet på raftefolka. Varmt.
Vi kom til Kampala ut på kveldinga og da var det rett i dusjen for så å reise p besøk til vår gode, gode venn Ian som edelig har fått besøk av sønnen sin. Han er 5 mnd gammel og kom med mammaen sin fra Japan. En fantastisk dame med verdens nydeligste, lille gutt. Han er halvt ugandisk og halvt japansk - det må jo bare bli en vakker unge!
Nå er det søndag og jeg har altfor mye klesvask. Gah….
Ha en fin søndag! Hilsen meg og alle barna ved Baha'i-tempelet.
- comments
Mamma Åhhh, jeg får lyst til å reise tilbake - herlige bilder:-)) husk å ta masse bilder på turen, så kan du blogge når du kommer tilbake til Kampala - morro! Kos dere masse, ta godt vare på hverandre!!!