På onsdag skulle vi egentlig en tur på skolen, men etter å ha bestemt at det var for sent fant vi ut at vi skulle ringe Moses. Moses jobber på hostellet hvor vi bor. Hva jobben hans egentlig er, er vi litt usikre på, men vi tror han får betalt for å være venn med de hvite (som foreløpig bare er oss). Og det er veldig flott for da har vi en gratis og kul privat guide.

I går møtte vi han på jobben hans på Garden City, et kjempekjøpesenter. Her er det alt fra matbutikker, til stoffbutikker, til kino og treningssenter (med basseng, mmmm). Først fikk vi en guidet tur på senteret også kjøpte vi internett. Vi har trådløst nett på hostellet, men det er så elendig at det er ikke til å tro. Derfor, etter en fortvilet telefon hjem til mor og frykten for å ikke ha kontakt med de hjemme, bestemte jeg meg for at det var verdt å investere i et USB-modem. Så det gjorde jeg.

Deretter skulle vi reise til Baha'i. Dette er et fantastisk tempel som ligger på en høyde i Kampala. Les mer her: http://www.bahaihouseofworship.in/ . Moses hooket oss opp med en sjåfør og etter mye om og men klarte til slutt alle å få plass i den lille Toyotaen. Alle sju. Vi kjørte og kjørte og til slutt sto vi på toppen av en bakke. Veien ned bakken var så hullete og bulkete. Noen bumper var en halv meter høye, det er jeg sikker på. Men vi kjørte ned. Med en så baktung bil er det ikke rart at man kjenner veien kile deg under føttene mens du sitter i bilen. Tygg litt på den, dere. Jeg skulle hvertfall likt og sett understellet på den bilen.

Uansett, vi kom oss til tempelet, 45 minutter etter stengetid. Vi snek oss inn, men ble kastet ut igjen. Ikke fikk vi ta et lite bilde heller, og er det noe vi har lært på afrikastudier så er det at alt kan brukes som våpen. Vakta hadde faktisk en pinne, så vi snudde og løp tilbake til bilen.

Ferden gikk videre hjem til Moses for å hente saker og ting som andre utvekslingsstudenter hadde lagt igjen. Det skulle vi få. Ikke dårlig. Deretter dro vi hjem, tok en dusj også skulle vi på restaurant.
Vi ble plukket opp av broren til Moses og en kompis og etter å ha telt over om alle var der kom vi til åtte. Fortsatt i en femseter. Jeg er like overrasket hver gang vi kjører av gårde.

Meg, Henna, Anne-Marit, Jeanette og Dagny på Casablanca. Det kommer et eget innlegg om Henna, siden ho er så søt.

Vi dro til en etiopisk restaurant som heter Casablanca og spise fantastisk etiopisk mat. Ingen kniver, ingen gafler. Ingen servietter. Ta en lompebit, grafs til deg litt fyll og prøv å treffe munnen før alt faller fra hverandre. Maten var så god at vi bestemte oss for å dra dit og spise hver eneste kveld.

Etter mat skulle vi videre på byen og vi rakk hele tre steder før vi fant ut at det var på tide å komme seg hjem. Og mamma, ikke vær redd, det var kroppsvisitering og veskesjekk på alle stedene. Det ene stedet hadde de til og med en bombehund som sjekka bilen. Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for om dette var en bra eller en dårlig ting.

På dette tidspunktet hadde vi byttet ut noen av folka og i stedet for en bror hadde en barndomsvenn av Moses, Albert. Pappa sier jeg ikke skal stole på noen (ikke engang om de har "Jesus lever" bak på bilen, som disse hadde), men Albert er så god at han fortjener sitt eget avsnitt. Han ble afrikapappen vår og siden han er en ganske stor man følte vi også hadde vi hadde en privat bodyguard. En bodyguard som danser - hva mer kan man ønske seg?! Vi har bestemt at han skal være med oss på en logde eller et eller annet sted ved en eller annen sjø (som ikke er Victoriasjøen) når vi skal dit om et par uker. Jeg fikk ikke helt med meg hva det var, men Moses var veldig entusiastisk.

Her har vi introdusert Moses og Albert for snus. Det var kanskje ikke så smart, men det var veldig morsomt!

Alle hjerter gleder seg!

- Tiril (og Dag, som jeg ikke har sett i dag..)