I dag var min siste dag på jobb. Litt rart, men samtidig deilig. Alexander og jeg hadde med kake, så vi fikk en liten avslutning. Kontrakten med Misjonsalliansen er fem uker på barnehjem parallelt med spanskundervisningen. Videre er det åtte uker i ulike prosjekter. Dette har jeg fått fullført. Nå er jeg klar for ferie! Jeg vil trolig ikke være tilgjengelig på nett eller telefon på ca. to uker. I morgen reiser jeg til Peru for å se Machu Picchu. Vi skal gå den berømte Inca Trail, som vil ta oss fire dager. Etter Peru går turen til Chile. Noe jeg gleder meg veldig til.

En liten oppsummering fra helsesenteret

Jeg har blitt tatt godt imot på helsestasjonen. Det har vært veldig hyggelig. Jeg har fått være med på alt, og fått ansvar får egne pasienter. Noe jeg har vært veldig fornøyd med. Jeg var forbredt på at man kunne bli satt til å gjøre ulike arbeidsoppgaver, som man kanskje ville føle seg noe unyttig. Det har jeg sluppet. Av og til i stille perioder, ofte på slutten av dagen har jeg brettet kompresser og rullet bomullsdotter. Det er ting som også må gjøres. Her kommer vel fattigdommen inn i bilde. Det er faktisk jeg som pakker inn det sterile utstyrer og ruller/ lager de sterile bomullsdottene. Pasientene selv må ha med seg medisiner, sprøyter, bandasjer og lignende på helsestasjonen. Selv i en akutt situasjon må de ha med seg et familiemedlem eller en venn for å gå å kjøpe medisiner. Når de kommer inn på akutt stuen blir de liggende på en båre til noen har vært og handlet for dem. Jeg er glad jeg bor i Norge… og kan betale litt skatt. Totalt har jeg vært med på fem fødsler. Den siste fødselen jeg var med på, var en liten jente. Hun veide 2600 g. Så det var et lite vesen. Hun hadde vanskeligheter med å puste da hun kom til verden. Jeg fikk gi henne oksygentilførsel. Hun kom seg da fort..

Arbeideoppgavene på helsesenteret har stort sett vært de samme som tidligere. Mye rutinekontroller og sårstell. Helsestasjonen fungerer også som akuttmottak, så skadene er variert. Det har vært veldig fint å jobbe på senteret. Det største minuset er at jeg har vært mye syk og ikke har kunnet reist på jobb så mye som ønsket. De største forskjellene fra Norge er kulturforskjellene og fattigdommen. Eksempler på kulturforskjeller er syn på hvorfor sykdom har oppstått og syn på pleie og behandling. Mange lever fortsatt i troen på at det er farlig å oppsøke sykehus eller helsestasjoner, man dør av det. Mange gjør også det, siden de venter for lenge med å oppsøke legebehandling. En annen stor forskjell er syn på mishandling. All form for mishandling i Bolivia er en privat sak. Det er kjempe trist. Jeg har sett flere barn med blå bak og eller blå rygg. Dette tar ikke helsepersonellet videre, det blir ikke gitt noen reaksjoner eller kommentarer. Det er når slike ting skjer at man føler seg veldig hjelpesløs. Et annet stort problem er alkohol og rusmidler i familier. I går fikk jeg høre en historie fra en volontør som jobber på en barneskole. En 13 år gammel jente møtte opp på skolen kjempe full. Hun ble lagt inne på et bøttekott for å sove av seg rusen. Volontøren som satte seg med henne, for å passe på oppdaget at hun har drevet med selvskading på håndleddene. Dette er det heller ingen som tar tak i. Foreldrene ble tilkalt. Ofte er det foreldrene som er problemet, en far som drikker og slår kone og barn. I tilfelle med jenta kan det nok være et rop om hjelp. Istedenfor at noen tar tak i problemet blir hun sendt hjem til faren som kanskje kommer til å straffe henne fordi hun har drukket seg full. Dette er visstnok et stort problem, spesielt på El Alto, ifølge Bolivianerne selv. Det meste er også synlig. Det er kjempe trist. Diabetes er også et problem her. Kostholde er dårlig hos mange. Det går i gått, brus og hvit brød. Det er dette som er lett tilgjengelig, og koster lite. Siden fattigdommen er stor er det få som har råd til sunn god mat.

Man blir sliten av å bo i et så fattig land. Man ser all elendigheten som er og føler det på kroppen hele tiden. Masse inntrykk, bilder og opplevelse. Det jeg gleder meg mest til ved å komme hjem er et mer hygienisk land, og renere/ friskere luft. Her lukter det bare forurensning/ eksos. Jeg håper også på å gå et nytt år i møte uten Amøber. Rent vann, bakteriefri mat er ingen selvfølge. Det er heller ingen selvfølge at man får pusse tennene i springvann.

I dag pratet jeg med hushjelpen. Vi begynte å prate om julen. Hun kunne fortelle at det ikke er vanlig blant de fattige å gi julegaver eller bursdagsgaver. Det hendte at barna hennes spurte om hva presanger er. Og hvem julenissen er som kommer med presanger. Da kan jeg sitte å kjenne på de store forskjellene. Nordmenn husker vell knapt hva de fikk til jul i fjord.

I La Paz er det mange gatebarn. De er ikke veldig synlig, men man vet at de er der… Det siste tallet på gatebarn som jeg har hørt er 4000, bare her i La Paz. La Paz har ca. 1 mill. innbyggere. Uff, det er mange. Det sies at barn helt ned i 1,5 år sniffer lim. Det er masse rus blant gatebarna, spesielt da sniffing.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for bursdagshilsener og penger i forbindelse med min 28 års dag. Tusen, tusen takk! (har ikke mail adr. til alle).Det er også kjempekoselig at dere skriver på "veggen" min.