Profile
Blog
Photos
Videos
Miami - La Paz
Venting, venting og mer venting. Kald, trøtt, sliten og lei er stikkordene for denne dagen. Endelig var reisen i gang... igjen. Flyturen gikk med til soving. Endelig var jeg i Bolivia - La Paz. På flyplassen ventet en mann med et norsk flagg, Stig. Han hentet meg og to andre norske jenter, som også skal jobbe som volontør, Ann Helen og Rebekka. Kl. var blitt 07.00 så jeg var ganske klar for å reise rett til leiligheten hvor jeg skal bo, og sove ut. Har tross alt reist i to dager. Så feil kan en ta, dagen var alt fullbooket:( Først gikk turen fra El Alto og ned til La Paz hvor jeg skal bo. Der ventet en god frokost. Videre reiste vi til byen for å ordne passbilder til visum. Etter dette reiste vi til barnehjemmet hvor vi skal jobbe i en måned. Her ble det mange sterke inntrykk! Jeg måtte gi meg kl. 12.00. Da var jeg helt ferdig. Hodet var fullt av tømmermenn og kvalmen steg på. Jeg ble kjørt tilbake til leiligheten, mens de andre fortsatte informasjonsrunden. Jeg ble liggende til dagen etterpå, med hodepine og oppkast x 15:( Folka ble litt bekymret og legen ble kontaktet (men fikk ikke bruk for legetilsyn). Jeg derimot tok det ganske rolig, har hatt migrene før... Migrenen ga seg etter å ha fått 3 liter med oksygen på maske og tabl. for høyden. Det blir tatt meget alvorlig her om man har oppkast, diaré og feber. Stor fare for dehydrering, og kroppen tåler lite på denne høyden.
Førsteinntrykk i fra barnehjemmet
Første inntrykket av barnehjemmet var ganske trist. Barnehjemmet består av 120 barn, fra nyfødt og til 10 årsalderen. En mamita/pleier har ansvar for 15 barn, mating, skifte bleier, vasking av klær og rom. Med andre ord har hun ikke tid til barna, kun det nødvendigste for å overleve. Personlig hygiene blir ikke utført daglig. Barna får ikke oppmerksomhet eller kos. På avdelingen hvor barna var i krabbe og gåstadiet var det nesten helt stille, ganske uvanlig til å være i et barnerom. Barna er ikke vant til å få oppmerksomhet om de gråter. Barna kom bort til oss med en gang vi kom inn i rommet, de kom opp på fanget og ville bli holdt. De virket veldig tillitsfulle. Grunnen var at de vet når mennesker kommer inn, er de snille med dem, koser og leker. Dette er volontørenes oppgaver. Volontørene gjør en god og viktig jobb. Det er kun når det er volontører på barnehjemmet at de får denne oppmerksomheten.
Jeg skal jobbe på en avdeling for psykisk utviklingshemmede barn og noen få voksne. Jeg får jobbe på denne avdelingen pga. alder og erfaring. Det var et sterkt syn jeg ble møtt av. I Bolivia er det fortsatt skam og få et sykt barn. Familiene ønsker ikke å ha kontakt med barna lenger. Pasientene lever under uverdige og umenneskelige forhold på denne avdelingen. Alle bor på samme rom, ser ut som en glattcelle. De er sterkt medisinert for å ikke bråke eller gi lyd fra seg. Om de ikke hadde seng på rommet lå de på madrasser på gulvet eller rett på gulvet. Mange hadde ikke vært ute på 6 måneder, selv om det er en fin uteplass på barnehjemmet. Det er først når det kommer volontører at det er sjanse for å bli aktivisert eller reise på turer i parker o.l. Jeg tror det kan bli ganske tøft og intenst og jobbe på denne avdelingen, men også svært lærerikt.
- comments