Profile
Blog
Photos
Videos
Andile, gutten jeg skreiv om i forrige blogginnlegg ble gravlagt i går, lørdag. Alle i Zulufadder var tilstede, og vi satt igjen på andre rad (som i den andre begravelsen jeg har vært i), da Zulufadder blir regnet som nærmeste familie. Det var sur sang, en keyboard-spiller som ikke kunne spille og som leita etter tonearten folket sang i, noe som er umulig da alle synger i forskjellig toneart, og mye uro ettersom folk finner det for godt å komme en halvtime etter at begravelsen har startet og sånn. Det var gruelig varmt, så vi holdt på å få heteslag inne i teltet, men - det var en sterk opplevelse allikevel. Vi i Zulufadder sang "Hvem kan segla forutan vind", og "Deilig er jorden", med meg og Mari Maurstad som forsangere. Han ble gravlagt i hagen, hvor to av hans familiemedlemmer allerede er gravlagt. Den ene graven så ut til å være nok en barnegrav. Livet er urettferdig noen ganger.
Søstera til Andile er veldig, veldig søt. Hver gang jeg har vært der nå har hun kommet bort til meg, sett opp med bedende øyne om jeg kan ta henne på armen, noe jeg selvfølgelig gjør med glede HVER gang:) Og hun sitter ikke bare på armen min, hun knuger seg hardt inntil kroppen min og legger hodet til skulderen. Jeg smelter. Til og med i begravelsen, da Andile ble lagt i jorda, satt hun på armen min. Hun er rundt 4 år, og skjønte nok ikke så veldig masse, men vi trøstet hverandre.
Jeg var også til stede da Andile kom hjem for siste gang. Zulutradisjonen er slik at de kommer hjem kvelden før de skal gravlegges slik at de kan være hjemme den siste natta før de blir puttet i jorda. Det var sørgesang og bønner. Heldigvis ble ikke kista åpnet før etter at vi hadde dratt. Den står nemlig åpen hele natta og blir våket over slik det var i Norge før i tiden.
Jeg var på hjemmebesøk og fant det verste huset både jeg og Silvia har sett. Det var så falleferdig at det halve kunne vært nok. Det var bygd av tre, med gedigne sprekker, og en råtten dør som hang på halv tolv. De hadde prøvd å dekke deler av huset med plastikk, men da jeg kom dit var alt de eide (selvfølgelig bare noen tepper og litt klær) lagt utover slik at det kunne tørke. Det blir nemlig en stor dam inne i huset hver gang det regner. Og her kan det regne mye når det først begynner. Den stakkars jenta skal få nytt hus av oss, men det er selvfølgelig ikke gjort på en,to,tre å få bygget et lite hus. Men, vi skal skyndte oss! i tillegg til at de har et skrøpelig hus så ble denne jenta voldtatt i fjor, og forrige uke ble hun lagt inn på sjukehuset med lungebetennelse. hun har blitt utskrevet nå og er mye bedre heldigvis, men det er fort gjort å bli sjuk igjen når man bor under et sånt tak. Søstera hennes, som har bodd hos tanta, har blitt seksuelt misbrukt hele livet, og blitt holdt unna skolen. Hun har nå blitt hentet hjem fra tanta, og skal begynne på garasjeskolen, en skole for barn som har vanskelig for å lære (der jeg underviser i engelsk), for hun må begynne i 1.klasse. Stakkars jenta, hun er jo 16 år eller noe!
Mye trist i denne bloggen, men noen morsomme ting er det og å fortelle. Når jeg er på hjemmebesøk spør jeg alltid hva de ønsker seg mest akkurat nå, og hva håpet deres er for framtida. De fleste svarer at de ønsker seg klær og at håpet for framtida er å ha eget hus. Andre svarer for eksempel at de ønsker seg en plastikkpose. Hva er det for noe? de ønsker seg en PLASTIKKPOSE, det er deres høyeste ønske akkurat nå! Fy søren asså, de har ikke fått så mye her i livet tror jeg. Andre ønsker å bli hvit, for de kan engelsk, eller å bli indo-afrikaner 8eshowe har egen indo-township). Jaja, det er mye rart her i verden!
- comments