Profile
Blog
Photos
Videos
Afrikasolnedgangen er fin. Vi ser den ofte når vi kjører hjem fra jobb. Rundt klokka seks går den ned, og da blir det mørkt! Grådig mørkt, og vi får ikke lov til å være ute i områdene lenger. For to dager siden måtte vi det allikevel. Vi måtte på sykehuset for å snakke med bestemoren til ei jente med ryggmargsbrokk som vi skulle ta med til Durban dagen etter. Lucky, vår lokale ansatte i Mandawe måtte være med, og innen vi var ferdig på sykehuset var det blitt ganske seint. Vi måtte kjøre Lucky hjem igjen, noe som tar over en time t/r. Men vi låste dørene, så det gikk fint. Vi var tre frivillige i bilen også, så det er mye tryggere med en gang. Men tilbake til denne bestemoren (som ikke er mer enn 41 år). Hun har et barnebarn med ryggmargsbrokk. Denne jenta - Nokubonga, tok jeg og Anne-Beth med til en spesialist i Durban i går. Vi måtte opp til Mandawe og hente henne, og tilbake til Eshowe for så og kjøre videre til Durban. Vi dro 04.15 onsdag morgen. På sykehusene her er det først til mølla. De begynner med første pasient kl 8, så vi passet på å være tidlig ute - trodde vi. Vi ankom sykehuset i Durban litt før halv åtte, og rotet litt før vi fant fram til riktig registreringskø. Denne køen var da allerede tre rader lang (hver rad var ganske lang), så det som var tidlig for oss, var altså ikke så veldig tidlig. Her kommer folk tydeligvis når lyset kommer frem om morgenen, så vi var seint ute. Vi måtte vente i to timer for å REIGSTRERE oss! Deretter kom vi i ny kø. Vi fikk høre at det kun var en pasient foran oss, men tida gikk, og vi ventet og ventet. Flere og flere kom foran oss i køen, og vi ventet og ventet. Pasienter kom inn ut ut, og vi ventet og ventet. Kl ett, altså seks timer etter at vi ankom sykehuset kom vi inn til legen. Han så litt på henne og sa at anestesilegen måtte se på henne for å si om hun var i bra nok helsetilstand til å opereres. Han var først ledig etter halv fem, og vi så for oss en lang ettermiddag i en sykehuskorridor. Plutselig kom det seks andre menn inn i rommet, det ene førte til det andre, og vips - der var anestesilegen. Hun ble tatt inn på pustetest, de målte blodtrykk og så litt mer på henne. På en, to, tre hadde vi fått gjort alle undersøkelser og fått operasjonsdato (3.desember). da ble jeg litt imponert. Da vi kom ut igjen fra den siste legen, avr hele sykehuskorridoren tømt for pasienter og stolene satt på plass. det er et innamri effektivt system her, bortsett fra at man ikke får time så man må sitte å vente på sin tur. Kom dere på sykehuset og i kø kl 5 om morgenen hvis dere er i Sør-Afrika! (litt vanskelig for oss siden vi har tre timer å kjøre hver vei). Stakkars Nokubonga var veldig sliten av å sitte oppreist hele dagen. Kun 36% av kroppsfunksjonene hennes fungerer, og Hun har store problemer med å puste. Hvis hun ikke holder seg oppe med armene får hun knapt puste. Hun satt litt på fanget mitt, og da holdt jeg henne litt oppe for at armene hennes skulle få hvile, og da sovnet hun. Jeg var jo da pent nødt til å holde henne oppreist i ryggen, så jeg ble temmelig sliten i armene etterhvert, og det var rett før krampen kom.
Det var egentlig meningen at bestemoren skulle være med, men søsteren til Nokubonga hadde fått noe akutt med armen sin, et bein i armen som hadde begynt å vri seg rundt, så hun måtte til et annet sykehus i Durban med henne. Hun hadde da glemt at Nokubonga skulle til spesialisten denne dagen stakkar. Vi måtte på sykehuset i Eshowe dagen før for å avtale avreisetidspunkt, og det var da hun kom på det. Vi måtte da begynne og styre med et brev som sa at Lukcy var ansvarlig for henne på sykehuset dagen etter. Hun kan hverken å lese eller skrive, så vi skreiv brevet og fikk fingeravtrykket hennes på det. Vi fikk selvfølgelig ikke bruk for dette brevet, en bedre å være føre var...
Ellers har jeg da kost så masse med barna at jeg har fått ringorm på haka. Ikke så veldig koselig å vite at små ormer kryper rundt og lager røde, kløende merker på kroppen min. Mange av ungene har ringorm/sopp i hodebunnen, og jeg klarer jo selvfølgelig ikke å holde meg unna de søte små. Jeg fant jo først ut etter at jeg hadde fått det at det er veldig smittsomt. Men, jeg har kjøpt meg en krem som visstnok skal funke, såvi får håpe det går over før jeg får det over resten av kroppen. Det er ikke farlig, det bare klør. De spiser seg utover i huden, så jo lenger tid det går før behandling, jo større blir det røde merket.
Det er mange dyr på veiene her, både apekatter, geiter og kyr. Da vi kjørte i Mandawe forleden dag var det plutselig en kalv som bestemte seg for å spurte over veien rett foran bilen jeg kjørte. Den var grå-brun, akkurat samme farge som veikanten, så jeg så den ikke før den var rett foran bilen. Jeg hogg i bremsene, men klarte ikke å unngå å kjøre på den. De andre rakk ikke å skjønne hva som hadde skjedd før jeg sa: "Det var en ku". halvveis i sjokk så vi plutselig at den reiste seg. Vi trodde jo den lå bevisstløs under bilen, men den resite seg og haltet litt bortover. lucky tok tak i den for å se hvordan det hadde gått, men da kom mora spurtene med halvmeterlange horn rett mot oss. Vi spurtet inn i bilen igjen, livredde. Den mora så ikke akkurat blid ut! Heldigvis gikk det bra med kalven, oss og nesten bilen. Den kvelden hadde vi apelys på bilen fordi lysene hadde fått seg en trøkk slik at det ene lyste opp i trærne i stedet for på veien. Vi var heldige at det ikke var en større ku, og at det var rett etter en bakketopp så vi ikke hadde høyere fart!
Den samme dagen var jeg og Guri på hjemmebesøk hos en jente som Lucky ville ta inn i prosjektet. Hun hadde noe som så ut som cerebral parese, klarte nesten ikke å puste pga trangt pusterør og slim i halsen. Moren, som ahdde tatt henne med til klinikken en gang tidligere, var død, så ingen visste helt hva som feilte henne. derfor skal jeg ta henne med til legen på fredag. Håper det er noe de kan gjøre for henne!
I dag har jeg vært i grønnsakshagen og plantet butternut. Vi tullet, sang og hadde det veldig koselig, så dit skal jeg mer. For de som leser bloggen på zulufadder sine hjemmesider også, så har de fått med seg at vi har fått et stort landområde til ny grønnsakshage. Jobben vår blir å klare å holde alle kontrakter osv. gående slik at det blir noe av etter at Svein Ole drar om en uke. Det har til nå vært haans prosjekt, men vi skal nok klare det vi også.
På søndag hadde vi lunsj for alle de ansatte i Zulufadder. Det var mye matlaging fra tidlig om morgenen, men da vi hentet de rundt to var alt klappet og klart. Vi spiste god mat og hadde diverse leker. Vi kastet ball på bokser og hadde en lek som gikk ut på å ha en penn hengende i en snor nedenfor rompa. Det var om og gjøre å få den først ned i flaska. Det var masse latter og skriking og moro. Det er utrolig hvor engajserte alle var! Maten besto av spinat/oliven-pai, grilla kylling, gratinerte poteter, salat og waldorfsalat. Det var litt morsomt å se de da de skulle forsyne seg. Waldorfsalat hadde de jo aldri smakt før, og de var veldig forsiktige da de skulle forsyne seg første gangen. Den minka ikke mye første runden. Andre runden så jeg at de bare lessa på med det, så den likte de tydeligvis! (og det var jeg som hadde laget den, bare så dere vet det:) Til dessert serverte vi ostekake, muffins og fruktsalat. De gikk glade og mette herfra i hvert fall!
Jeg fortsetter med mine omtrent daglige joggeturer/styrketrening sammen med enten Guri eller Anne-Beth, eventuelt begge. Det er veldig godt å komme seg ut om morgenen. Anne-Beth sluttet å røyke da hun kom ned hit, og jeg startet med Mission Få-Anne-Beth-i-bedre-joggeform. Hun hadde ikke jogget på 18 år! Nå har hun fått vondt i leggen og er dritforbanna fordi hun ikke kan dra ut og jogge hver morgen. Jeg tror jammen jeg kan si: "Mission Completed":)
Jeg skriver snart igjen!
Kaja
- comments