Profile
Blog
Photos
Videos
I dag har vært en vanvittig dag. Nå skal dere høre hvordan en zulubegravelse foregår, gjennomført av myndighetene:
Fire jenter døde 4.september av karbonmonoksidforgiftning. De hadde sovet fire jenter i et kjempelite hus (kanskje 6-8 m2) uten vinduer eller åpen dør. På morgenen hadde de fyrt opp gassbrenneren sin og fått så masse uforbrent gass at de sovnet inn. Chris, en av de ansatte fra Eshowe, var i huset som en av de første. Han kjente på pulsen til den ene jenta. Død. Den neste var også død. Den tredje og fjerde pustet litt, og han prøvde så godt han kunne å hjelpe dem begge. Da ambulansen kom var den tredje død, mens den fjerde døde av alvorlige hjerne- lungeskader på sykehuset samme dag.
Det ble skrevet om jentene i avisen, og da myndighetene så dette, bestemte de seg for at de skulle ta seg av begravelsen og utgiftene for denne. Dette fordi saken hadde fått oppmerksomhet i mediene, og de ville bare benytte seg av anledningen til å drive politikk og vise hvor "snille" de er overfor foreldreløse barn.
I går var det minnegudstjeneste. Den varte over 3 timer. Alt foregikk på zulu, så vi skjønte ingenting av det som ble sagt, bortsett fra noen få ting som ble sagt på engelsk, blant annet en som sa at gud hadde bygget et hus som var ferdig litt før deres hus som zulufadder bygde til dem og som de skulle flyttet inn i samme uken som de døde, og at dette var mye finere. Gud var et lykkelig menneske nå siden han hadde fått slike mennesker opp til himmelen, og jentene hadde det mye bedre der enn på jorden, fordi de hadde et forferdelig liv i Eshowe. Dette er så langt fra min tankegang som det går an å få det, og jeg ble veldig provosert. Ja, de var foreldreløse og hadde ikke så masse penger, men de hadde mange som brydde seg om de, de hadde senteret de bruker å være på og alle vennene sine, så de hadde det ikke forferdelig!!!
Tilbake til minnegudstjenesten. De sang masse. De er veldig flinke til det her, men når det kommer en pianomann som bruker halve sangen på å finne ut hvilken toneart de synger i, og deretter begynner å lete etter hvilket tempo de synger i for å finne en trommerytme å sette på, da blir det ikke pent. Han ødela alle sangene med dette..
I går kveld måtte vi sette opp et stort partytelt utenfor huset til jentene og kjøpe masse mat til familien, fordi de skulle ha middag osv der. Jentene ble da fraktet fra begravelsesbyrået til huset sitt fordi det er tradisjon at de døde er hjemme natten før begravelsen i åpen kiste. Da kistene kom til huset var det flere som hyperventilerte og brøt sammen. Det var helt forferdelig å se (jeg var ikke der, men jeg ble fortalt det).
I dag var det begravelse. Den skulle foregå utenfor uMlalazi (landsbyen de er fra) fordi regjeringen hadde bestemt det, ikke fordi noen andre ønsket det. det var helt "høl i huet" å ha det der, for da måtte alle fraktes i busser til stadion den skulle foregå på. Bussene skulle vært der kl 8, men kom ikke før nærmere ni. Da hadde vi allerede begynt å kjøre skytteltrafikk mellom senteret og stadion fordi vi måtte fraktet alle med biler hvis ikke bussen hadde kommet, og det hadde tatt lang tid! Da bussen kom dro vi til jentenes hus. Der måtte vi frakte kistene (tre stk) opp en vei med jeep'en vi har fordi begravelsesbilene ikke kunne kjøre ned der på grunn av masse gjørme. Begravelsesbilene skulle komme halv åtte, og Silvia var der da, men bilene kom ikke før kvart over ti, et kvarter ETTER at begravelsen egentlig skulle startet. Da vi endelig kom oss av gårde derfra, kjørte vi i følge, kjempesakte (!) hele veien til stadion der begravelsen var. Der var det satt opp et gedigent telt (kan sammenlignes med et messetelt), og det var over 5000 mennesker der. (jentene gikk på tre ulike skoler, og alle de var der tror jeg, pluss masse andre folk.) Vi ble regnet som familie av jentene (noe vi selv syns var helt feil), så vi satt helt fremst. Representanter fra ulike departementer var der. Noen av de holdt taler, og klarte søren meg å holde politiske taler. I en begravelse!!! Det var helt vanvittig. De skulle bare vise seg frem. Det var tv-team der, og de filmet familien helt opp i ansiktet. De var selvfølgelig i sorg og satt og gråt, og der får de et kamera i ansiktet! Jeg ble så provosert! Toppen av kaka var da en representant for sosial utvikling kom på talerstolen. Han begynte med å si at "Dette handler ikke om politikk, det handler om disse jentene", og pekte på de fire kistene som stod der. Så begynte han å snakke om at det var bare å få flere barn, kjør på, for sosialtilskudd og barnetrygd skulle økes. Det ble full jubel i salen. Men denne mannen har en viss sum i måneden han kan fordele på folk, og han kan ikke bestemme noe! Og uansett om tilskuddet blir økt fra 210-250 rand i måneden så hjelper ikke det folk noen ting!
Midt under begravelsen fikk Silvia beskjed om at en bil rett ved siden av Zulufadder-bilene brant, og alle vi i zulufadder stormet ut for å flytte bilene. Da vi kom ut sto det noen menn med hodet ned i en motor og kikket opp og smilte til oss. Ingen bil brant. Heldigvis, men det ble litt dramatisk et øyeblikk.
Ingenting ble styrt av familien selv, og de fikk ikke holdt noen tale eller lignende selv. De satt der og var sikkert like provoserte som oss. Det var en av familiemedlemmene som begynte å rope noe til politikerne, og han ble båret ut av vakter. De bar forresten maskingevær. I en begravelse. Hva skal de med det?
Da jentene skulle gravlegges kjørte nærmeste familie og venner tilbake til like i nærheten av der jentene bodde. Da skulle de andre som var i begravelsen få mat utenfor teltet der begravelsen var. Det skulle spares mat til de som fulgte jentene til graven. Da alle tre jentene var begravd, skulle Chris kjøre tilbake til teltet for å hente maten og bringe den tilbake til teltet familien var i i går kveld, men da fikk han beskjed om at det ikke var noe mat igjen. Dette var det begravelsesdama som skulle fikse, men hun visste ingenting. Heldigvis fant vi ut at en del mat var kjørt til kommunehuset, så det ordnet seg til slutt.
Det var egentlig meningen at myndighetene skulle betale hele begravelsen. I går kveld, da Anne-Beth og Silvia ventet utenfor begravelsesbyrået mens familien stelte jentene, fikk de derimot beskjed om at myndighetene plutselig bare skulle betale halvparten. Da hadde de allerede bestilt de dyreste kistene, og ingenting var blitt spart på. Zulufadder satt dermed med en regning på mange tusen rand. Hele begravelsen skulle komme på 40.000 rand (ca 33.000 kr), noe som er veldig masse penger her nede. Hva hadde skjedd hvis ikke zulufadder hadde vært der? Hva skulle familien gjort da? De måtte tatt jentene tilbake til huset uten kiste eller noe annet.
Som dere skjønner, det er annerledes tilstander her, ingen er til å stole på, og myndighetene bruker alle muligheter til å få PR. Jeg er glad det ikke er slik under begravelser hjemme!
Nå blir det forhåpentlig vis litt mer normale tilstander de neste dagene.
- comments