Fra gråt til latter

Allerede februar, tiden flyr avgårde. Om litt over en uke er vi i HongKong og på vei hjem til Norge. Før den tid er det mye å ordne med her. Vi har jo 8 og 9 barn hver, disse skal ”avsluttes” og re-evalueres, oppgave skal presenteres, og det er mange som skal få sitt ”ha det”!

Værgudene har ikke vært helt på vår side etter jul, været har minnet mer om en varm, regn og vindfull dag i Bergen, enn hvordan vi så for oss været i et tropisk land. Dette er selvfølgelig ikke vanlig, så det er jo typisk at akkurat i år skulle regntiden vare litt lengre, bli litt kraftigere. Men men, vi har i hvert fall hatt overskudd til å skrive på oppgaven vi skal ha ferdig før vi drar. Problemet med regnet er også at mange av barna som ikke møter til terapi. Det er veldig vanskelig å komme seg ned fra fjellene og mange veier flommer over. Derfor var det stor lykke forrige uke når sole endelig var tilbake.

Det kommer til å bli veldig trist å dra fra alle barna, etter jul har de alle blomstret og vi ser tydelig fremgang i terapien. Før jul, var det mange som gråt når de kom til terapi, fordi de rett og slett syntes vi var litt skumle. Så klart, vi ser jo helt annerledes ut, snakker ikke språket de er vant til å høre osv. Men her har de snudd på flisa, nå gråter og hyler de hvis det regner og de ikke får komme til terapi! Vi har fått veldig god respons fra foreldrene på senteret, etter barna begynte med terapi 4 ganger i uke istedenfor de vanlige 2, mange sett stor fremgang, både fysisk, mentalt og ikke minst på humøret til barna. Samtidig er det også negative sider med terapi 4 ganger i uka, mange av foreldrene uttrykte en bekymring over at de så vidt klarte å samle penger til transport, noen har til og med måtte lånt av naboer for å få barna til terapi..

For Martes del har det blitt litt forandringer i hvor hun jobber. Pga plassproblemer i Valencia, har Marte måttet flytte ”Valencia behandlingene” sine til Dumaguete. Det gir disse barna ekstra lang vei, som igjen resulterer i dårlig oppmøte. Dette er veldig trist at skjer i avslutningsfasen. Men de har funnet et nytt sted, og forrige torsdag kunne terapien endelig begynne igjen!

Linn har vært på hjemmebesøk hos et av barna denne uken, hos Reydan en 2 år gammel gutt som kom til senteret i desember pga at han ikke går eller snakker enda. Til sammen er de 6 barn; de kom jevnt med en alder på 7mnd, 2 år, 4 år, 6 år, 8 år og 10 år. De bor sammen med besteforeldrene til moren, så til sammen er de 10 stykker som bor i det, ja kan man kalle det hus? Liten hytte er vel mer rett terminologi, jeg ble helt stum når jeg gikk inn: det var så lite og trangt, med en liten oppbygd ”hems” hvor de alle sov på rekke og rad på tregulv. Moren har nok med å passe på barna, faren får seg ikke jobb så hele den familien på 10 stk lever på den lille pengesummen bestefaren klarer å få inn, som så vidt, hvis de er heldige dekker ris. Reydan kan noen ganger komme til terapi og ikke ha spist frokost fordi de ikke har mat. Som regel spiser de bare ris og suppe som bestemoren lager av urter de finner i skogen, kjøtt og fisk har de ikke råd til. De gangene de får tak i ketchup og noen krydderposer er barna helt i ekstase, det beste de vet er ris med ketchup. Det positive er at de 4 eldste barna alle går på skole! Datteren på 4 var hjemme når jeg kom, og hun var så fasinert av mine hvite hender og lyse hår, hun holdt hendene mine og snudde og klemte på deg som om de var fra en annen planet, og det lyse håret mitt ville hun nesten ikke slippe når jeg dro. De tok meg i mot med en glede og snillhet som varmet langt inn i hjertet! Er vanskelig å sette ord på en slik opplevelse..

Vi har så mange flotte historier, bilder og filmer som vi gleder oss til å komme hjem og dele :)

Håper alle hjemme koser seg i kulden og igjen veldig hyggelig å høre at så mange følger med på bloggen vår!

Stor varm klem fra
Marte Marie og Linn Helen