Da var ennå en arbeidsuke over. Den startet med en sykdomsdag for Marte og avsluttet med en for Linn. Sånn går det vel fort når en jobber med så mange forskjellige barn hver dag.

Ellers har det ikke skjedd så mye nytt og spennende siden sist gang vi skrev. Fredag 14 januar var det endelig fint vær igjen og vi hadde en rolig dag på stranden. Det har nemlig ikke vært så veldig bra vær den siste tiden. Ekstremt mye regn til denne tiden å være, og tro det eller ei, faktisk litt kjølig også, altså kjølig for oss som er blitt litt bortskjemte den siste tiden ☺

Lørdag dro vi sammen med folk fra senteret til fjellene for å feire, St. Nino ”barnet Jesu”. Vi ble stabla på planet til en lastebil/søppelbil sammen med gjengen for å kjøre opp i fjellene. Festivalen bestod av 1 stk dø gris som alle filippinerne kastet seg over og koste seg med sammen med en neve ris. Her på Filippinene handler det om å bli mett, og ikke om et måltid som sosialt samvær, slik vi er vant med i Norge. Måltidet er med andre ord over ganske fort. Etterpå var det danseoppvisning fra en del av mødrene til barna tilhørende GP Rehab. Selvfølgelig også en tale fra sjefen Analou Suoan, som alltid benytter anledningen til å opplyse filippinerne om at barn med funksjonsnedsettelse også er et verdig medlem av samfunnet.

Under denne ”festivalen” forsto vi at vi lever i et tropisk land, det ble nemlig funnet en nesten to meter lang pyton slange like i nærheten, og tatt med som attraksjon og leketøy for alle barn og voksne som hadde mot nok. Vi holdt oss til fotografering og filming, eller Marte stakk ut en finger og kjente på den, det endte i grøssing, skrik og hyl..hehe..

Velger å fortelle dere en liten historie fra hverdagen her:
Det gjelder en av Martes barn, hun er ni år gammel og har seizures, en epileptisk lignende sykdom. Hennes tilstand er progressiv, medisinene hun får hjelper ikke og vi vet vel alle at hun ikke kommer til å bli så gammel. Moren forteller at hun føler datteren ”forsvinner” fra henne, hun blir mer og mer åndsfraværende.
Denne historien omfatter morens tilnærming og mestring av situasjonen. Det merkes tydelig på henne at hun er fullt klar over at hennes sistefødte, eneste datter ikke har noen fremtid, en del av moren virker som har gitt opp, dvs hun har sluttet å møte til behandling. Hun blir stadig kontaktet av GP Rehab i og med at noen andre barn kunne fått den behandlingstiden. Moren blir da helt ute av seg, hun sier hun ikke er klar til å gi henne opp, og at de må få lov til å fortsette. Hvordan kan en si nei til det? For meg er det både tydelig og litt vanskelig å oppleve morens indre strid med seg selv, der hun tydelig har ”gitt opp”/forstått hvordan fremtiden til sin datter ser ut, og samtidig ikke er klar til å stå for det, og møter derfor alltid opp dagen etter hun har mottatt en tlf fra senteret, og forsikrer meg og de andre om at hun kommer alle dagene neste uke.
Da må jeg innrømme at en ikke har så mye å stille opp med som 24 åring, alltid seg selv i fokus. Hvilket fag er det som skulle lært oss den riktige tilbakemeldingen å gi her, eller er den ”rette” tilbakemeldingen rett og slett tid og rom?
Håper at jeg har klart å få frem følelsen av denne historien. Nok en historie til ettertanke.

Håper Norge har det bra, og alle dere som befinner dere der, og til dere som befinner dere andre steder. Håper alle er klare for VM i Kollen☺
Ha gode dager!
Klemmer fra Linn Helen og Marte Marie