Hei hei! Mye har skjedd siden forrige blogginnlegg, og selv om mange kanskje hadde forventet en hyppigere oppdatert blogg nå som Mari er med, kan i hvert fall glede seg over innholdet som virkelig er verdt å vente på. Chiang Mai og trekking turen vår var en morsom og spennende opplevelse hvor vi og resten av gruppa traska gjennom jungelen et par timer hver dag. I teorien ikke en altfor slitsom oppgave, men for enkelte personer som ikke har beveget seg mer enn fra hotellrommet og ned til strandsenga i 2 måneder, var dette lettere sagt enn gjort. Bedre var det kanskje heller ikke for Tiril som slet litt med for små sko og rykende ferske gnagsår, men ettersom en tysk 50+ åring i tanga-sko og spaserstokk foran oss ikke klagde tenkte vi bare "kan hun, kan vi"!

På turen besøkte vi flere forskjellige landsbyer og ble positivt overrasket over hvor "ekte" de virket, og hvor mangelen på turister og 7/11 virket oppfriskende etter bangkok og chiang mai sentrum. Vi fikk virkelig oppleve hvor enkelt noen mennesker fortsatt lever og følte vi plutselig befant oss 50 år tilbake i tid (hadde det ikke vært for solar-parabolantenna som enkelte hadde). Gruppa vår var en morsom og variert gjeng fra engleske jenter med solhatt og chanelveske til røykeglade fransk"damer" uten fullt så mye engelskforståelse. Sammen med guidene våre, Mr. Yoo og Sombut, hadde vi det mye morro med elefantridning, vårrull-rulling og sightseeing på dagtid, mens kveldene ble fyllt med klappeleker, ansiktsmaling og mye latter. Vi ble også etter hvert mye bedre kjent med resten av gruppa og fant ut at det var en del festlige, om ikke litt sære egenskaper hos flere der. Spesielt morsomt var det med en av de engelske jentene som jobbet som veterinær og gårdsjente, men var livredd for edderkopper og ville bare spise egghviteomeletter, ideelt sett fra sunne frittgående høner. Ikke alltid lett å få til midt inne i jungelen... Ellers var det ikke mye å klage på fra vår side kanskje bortsett fra at vi fikk et par dager med ganske dårlig søvn ettersom nettene ble temmelig kalde, pleddene var ganske tynne og vi måtte dele kroppsvarme for å ikke fryse ihjel. Så vi gleda oss litt til å komme tilbake til storbyen med justerbar termometer og bløte senger. Siste dagen hoppa vi opp på bambusflåta vår, som bokstavelig talt var noen stokker bambus bundet sammen med noen grasstrå, og fløyt nedover elva med litt allsang og melonspising for å få tida til gå litt fortere. 4 timer senere var vi tilbake i truk-truken vår snart framme på hotellet hvor vi endelig kunne legge oss ned i to deilige senger og slappe av før det var tid for middag og et par drinker med gjengen for å feire en vellykket tur. Det ble en relativt sen natt/tidlig morgen med mye dansing til tross for en del alternativ musikk, men alt i alt en veldig morsom kveld, hvor Tiril blant annet fant ut at det ikke bare er thai-menn som syntes hun er vakker, men også at en ganske søt lesbisk thai-jente bare hadde øyne for henne. Man kan jo si at Tiril så litt ukomfortabel ved siden av sin nye beundrer og hennes homofile venn, og hadde kanskje satt pris på litt hjelp fra Mari, men hun var dessverre for opptatt av å rulle rundt på gulvet av latter til å være til stor hjelp.

Neste morgen måtte vi "tidlig" opp for å sjekke ut, og vi bestemte oss derfor for å utnytte dagen best mulig og dra til Chiang Mai Zoo. Til å begynne med gleda vi oss begge to til å få en fin dag og å se noen kule dyr, men tenkte likevel at "vi har jo sett dyr før, så ingen big deal". Denne instillingen forandra seg ganske fort med en gang vi så den første flodhesten traske rundt rett innenfor inngangen. Begge to løp bort til gjerdet som små jenter og Tiril kunne ikke slutte å si "den så jo helt utenomjordisk ut"! Resten av parken var like stilig og spesielt pandaene fikk Mari til å trykke nesa si mot glassveggen. Etter et par timer i dyrehagen, som var langt fra lenge nok, måtte vi løpe tilbake til taxi og hotellet for å rekke toget vårt tilbake til Bangkok. Togturen tilbake gikk bra for Mari som klarte å sove, og ikke fullt så bra for Tiril som kun klarte et par timer. Tilbake i Bangkok var det på tide å ta farvel med Mr. Yoo og resten av gjengen, som jo var ganske trist, men heldigvis fungerte tanken på strand og øyliv nede i Koh Phagnan som god medisin og bananene fikk fort opp humøret igjen. Vi var klare for å fortsette eventyret!