Litt for tidlig morgenen etter dykkerfesten tok vi ferja fra Koh Tao til fastlandet for å reise med buss til Krabi. Mari, som som vanlig ikke hadde noen problemer med å få sove hverken stående, sittende eller liggende hvor enn det skulle være, reagerte med frustrasjon og forvirring da Tiril vekte henne for å meddele at vi var fremme i Krabi. Klokken var rundt åtte da Mari endelig fikk i seg frokost og vi ble med en søt gammel mann til hans guesthouse inne i byen. Der fant vi internett, KFC og tidenes pizza før vi slo oss ned i sengen og dro igang Iceage på storskjermen til Tiril, før vi pakket om og rotet rundt for å gjøre klar til avreise tidlig neste morgen. Da solen sto på sitt høyeste neste dag var vi fremme på Phi Phi, og ble guidet over hele øyen for å komme til hotellet vårt. Gleden var likevel stor da vi kom til rommet med AC, kjøleskap og to toaletter etter 8 drøye dager på Koh Tao med vifte og kald dusj, og vi hoppet snart i bassenget som lå beleilig til med utsikt over stranden.

Å komme til Koh Phi Phi var som å krysse grensa og være tilbake i Sverige, her var det svenske restauranter og skilt som informerte om salg av svenske tidningar. Likevel fant vi oss godt til rette i gatene som hadde både 7/11 og sjapper med sko, sistnevnte noe som hadde vært mangelvare i bagasjen til Tiril de siste to ukene. Første kvelden møtte vi Rosie, vår dykkervenn, til middag og drinker, og endte etterhvert opp på (trodetellerei) fotballpub! Mens vi satt der og spillte kort dukket ingen ringere enn Karsten opp, en kolega av Tiril fra Teksle. Verden er neimen ikke stor. Det ble en veldig bra kveld med dansing på stranden, etterfulgt av en overaskende god dag på båtcruize rundt øyen. På turen besøkte vi The Beach, snorklet i det klare vannet og padlet inn til Monkey Beach, før vi dro til paradiset på Bamboo Island. Bortsett fra oss to norke jentene var det stort sett kinesere og andre asiatere på båten, så vi slo oss sammen med de eneste to andre outsiderne, en fransk farmasøyt i 30åra og en noe yngre bokser fra Ukraina. Samme kveld møtte vi gutta til drinker og kortspill, før den gode stemningen igjen førte oss nedover til stranden, hvor vi fant Rosie og team Israel utenfor den svenske baren. Vi dro de litt i flettene og fikk de med ut på dansegulvet, og jammen ble det enda en sein og uforglemmelig kveld. På vei hjem snublet Tiril over en forslått og forvirret ung mann, som hun etter en halvtimes samtale på engelsk fikk konstatert var norsk han også. Vi tok han med hjem og stellte sårene hans og gav han litt piller så han skulle holde munn, og tenkte ikke mer på skadene. Senere fikk vi vite at han hadde tilbragt hele neste dag på sykehuset, men han klarte likevel å hinke seg til middagsavtalen vår med kompisen, Øystein. Vi koste oss med svenske kjøttboller og taco, og mimret om gamlelandet før vi dro ut for å danse.

Neste dag var det tidlig opp for å fortsette reisen videre og "endelig" forlate Thailand til fordel for Langkawi og Malaysia. Etter diverse timer med fergekjøring og motorbåt (woopdiduduu!) kunne vi legge til i et nytt land som vi visste omtrent igenting av. Vi vekslet det vi hadde av bath til malaysiske ringit (eller penger som Tiril kalte det) og ble kjørt til hovedstranda som visst skulle være stedet for ryggsekkturister som oss. Sola var gått ned og det lakket mot kveld idet vi ble sluppet av og skulle finne oss et sted å bo. Uten mål og mening trusler vi rundt og tar like godt det første stedet vi så som ikke hadde et navn lignende "daddy's house". Vi tenkte at første kvelden kunne vi jo være "dårlige" backpackere og spandere på oss aircon, og Tiril klarer til og med å prute ned rommet enda 10 ringit. I teorien veldig bra gjort av henne, men ettersom aircon ikke fungerte på rommet endte vi i praksis med å betale omtrent like mye for en lusen vifte og skitne laken. På forhånd hadde vi bestemt oss for at siden vi kun hadde 10 dager i Malaysia, skulle vi ikke kaste bort noe tid, men heller reise videre dersom vi ikke likte stedet vi var på. Langkawi viste seg å være litt for stressende og folksomt for vår smak, og selv om massasjestolene der var noe det deiligste vi noensinne har opplevd, var vi likevel enige om å fly sørover så tidlig som mulig. Neste dag leide vi oss derfor en scooter for å høre på flyplassen om det var noen ledige billetter til øyene i sør og også bare for å scootre litt rundt og se litt mer av øya. Vi hopper på mopeden og råner av sted... i fem minutter før vi blir vinket inn til siden av politiet som vil se både førerkort og pass. Det viste seg nemlig at trafikkreglene i Malaysia er litt annerledes enn de er i Thailand, og mens du ser utrolig dum ut med hjelm på hodet i Thailand, er det her faktisk grunnlag for en 600 kroners bot per pers. Med tårer i øyenene blar Tiril opp pengebunken sin, men politmannen utbryter "No! Don't show money here!". Men de norske jentene vet råd, og veldig taktisk lar Mari blondinen stå igjen med politigjengen, men hun durer tilbake til hotellet for å klage over at vi ikke har fått hjelmer og at politiet trenger nummeret deres for å verifiserer historien vår. Mari kjører så tilbake stilig som få, med ny hjelm på hodet og et lite håp i hjertet om at taktikken hennes har fungert. Oooog tror du ikke Tiril med sine utrolig overtalsevner (we're poor norwegian students who need the money for the plane ticket home.. where we work with handicapped kids) har klart å få politiet til å la oss gå med en advarsel og lommeboka like full. Utrolig letta og glade suser vi bortover landeveien til flyplassen og kjøper like gjerne en billett for senere samme kveld. Siden vi akkurat har spart 600 kr hver virker billetten helt utrolig billig og vi har til og med litt penger til shopping og starbucks. Etter en rask mopedtur hjem igjen gjør vi alt pakket og klart før vi brenner av litt penger på middag og massasjestol. Vi tar deretter taxi og fly til Kuala Lumpur som var mellomstasjonen vår før Tioman Island som forhåpentligvis er bedre enn Langkawi. VAMOS MARIA!