Profile
Blog
Photos
Videos
Når vi var i Montanita blei vi en knallbra gjeng med oss to, en irsk fyr (Simon, som vi har reist med en stund) og 3 tyskere, (Oli, Mikael og Joe) og det å si hade til de i Montanita var ikke noe kult.. så vi dro selvfølgelig etter ! Hadde en kanonbra siste kveld i Montanita før vi tok en tidlig buss til Guyaqil (2 timer), videre til Riobamba (6 timer) og til slutt en direkte buss til Latacunga. Vi hadde nemlig fått en mail av gutta om at de skulle bestige Cotopaxi, verdens nest høyeste aktive vulkan, og de ville ha oss med..(Vi hadde allerede planer om å bestige denna vi og, visste bare ikke helt når ;) ) Vi ankom Latacunga seint på kvelden, etter å ha ringt tour-byrået med busssjåførens mobil, og meldte oss på med en gang, 100% bestemte på å overraske gutta og gjennomføre hele fjellet.
Pablo, han som styrer byrået, var utrolig hyggelig og flink, fant et hotell for oss, fulgte oss til minibanken (likte ikke at to jenter skulle gå aleine i gatene i Ecuador) og ga oss to kopper med gratis Coca-Tea (mot altitude sickness) på cafè'n deres den kvelden. :) Så møtte vi opp kl 09.00 morran etter, klare for å finne fram passende utstyr. Fikk: Tjukk jakke og bukse, fleezegenser, lue, votter, sikringsbelte, crocks (litt usikker på stavemåten, men det er sånn man har under skoa når man klatrer på isbree), ishakke, sånn greie til å ha i bånn av buksa for å holde snøen ute av skoa, tursekk, sko og hodelykt :) veldig proffesjonelt firma, bra utstyr og herlige folk som jobber der!
Da var vi klare for Cotopaxi! Når vi kom tilbake til byrået tok det ti korte min før gutta velva inn døra, og ansiktsutrykket deres var helt fantatisk! Blanding av skikkelig overraskele og rein glede :) Utrolig koselig!!
Gutta fikk resten av utstyret sitt, vi pakka bilen og ut på tur! Stoppa etter et lite kvarter hvor vi fikk lunsj, (som vanlig i Ecuador) suppe til forrett, og kylling og ris til hovedrett. Så var det 2 ½ times kjøretur før vi stoppa på Cotopaxi museumet, tok litt bilder og stakkars Joe hadde diarè, så han mista vi til doen en kort periode :P 15 min seinere kom første utfordning, og veddemåla var i gang fra første sekund. Skulle gå fra parkeringsplassen på 4500 m.o.h til hytta hvor vi skulle sove på 4800 m.o.h, og gudiane sa at det skulle ta rundt timen, kanskje litt lenger å gå opp. Det nekta gutta å tru på, vi kunne jo tross alt se hytta fra parkeringsplassen, og de la veddemål om hvor lang tid det ville ta :) Gro-Iren, uten tvil den spreke i familien, løp omtrent opp med Joe i hælane på korte 35 min, mens jeg kom på en sikker 3 plass på tre kvarter, mens Simon fikk selskap av Mikael og Oli kom seg opp på timen :)
God start på en syk treningsøkt, og etter å ha finni en sengeplass og holdt på å fryse ihjel (selv med alle klærna på, satan vi er lei av å fryse!!) blei det servert Coca-Tea og middag snarlig etterpå :) Så fikk vi fire timer til å sove på, mission impossible siden det var så utrolig kaldt, før vi stod opp halv 12 på natta, spiste "frokost" og begynte ferden opp mot Cotopaxi toppen kl 01.00.. Problemet var at vi var 6 personer, og etter et visst punkt så var det ikke lov å gå tilbake uten guide, og en guide kunne ikke ha ansvar for flere enn to personer, så om noen blei slitne og ga opp, måtte de ta med seg partneren sin tilbake.. Litt upraktisk, men forståelig. Oli måtte desverre snu etter 15 min, fordi han følte på kroppen at altitude sicknessen kom til å ødelegge for han uansett, og at han aldri ville nådd toppen.. så istedenfor å kjøre på så lenge han orka, valgte han å ikke ødelegge for noen andre, og gå å legge seg i den iskalde senga igjen.. hadde veldig vondt av han, da det var hans idè om å gjøre Cotopaxi i det hele tatt.. ville vel vært for heldige om ingen av oss reagerte på høyden..
Men vi forsatte kampen, og etter 2 timer fikk vi en god pause hvor vi heiv innpå med energidrekke og sjokolade, for å holde energien oppe, så var det på med sæler, crocks (?) og tau mellom oss og guiden. Pablo gikk først, jeg kom etter og Gro-Iren til sist :) Var en helt syk opplevelse, og etter enda to timer med hard gåing i relativt rolig tempo men kontinuerlig klatre oppover fikk vi en god pause på 5500 m.o.h.. Da satte Joe rekord, for han stakkars måtte (forstatt bunnet sammen med Mikael og guiden) strekke ut tauet så langt så mulig å dra ned buksa.. diarè er ikke til å tulle med, hvertfall ikke når man prøver å gjennomføre den sykeste og hardeste testen vi noen gang har utsatt kroppane våre for.. så selvfølgelig dro vi ut kameraet (tross alt... hvor ofte skjer det?!) og holdt på å dæve av latter.. stakkars Joe kunne ikke gjøre annet enn å le selv :)
Men vi kom oss videre, og når vi fortalte guidane at vi syntes det var umenneskelig hardt og jævelig, så smilte de og ba oss om å pent ta det tilbake.. for det var nemlig nå helvete skulle begynne.. Jeg vet ikke helt hva vi så for oss, men det var hvertfall ikke det vi opplevde.. Hittil hadde vi "bare" klatra oppover fjellveggen (med to tusen tonn snø overalt...) og plutselig nå fikk vi se at det var en isbre.. Klokka begynte å nærme seg halv 5, og det begynte pent å lysne, desverre.. For neste parti måtte vi balansere oss over "broer" av is, og hoppe over store, mørke hull.. Enda godt hadde vi isøks i handa og at vi var bunnet sammen, ellers hadde ikke vi kommet oss videre.. og flotte Pablo klarte å si: "girls.. don't look to your left.." virkelig? Hva tror du vi gjorde? Klarte jo nesten ikke vrenge hodet kjappere til venstre, hvor vi selvfølgelig skulle klatre opp en helt sykt bratt isbakke, med stup rett ned på siden av.. jadda, vi fikk testa oss ut på alle måter ;)
Simon hadde vi desverre allerede mista (for noen timer siden:P) på dette punktet, så da var det de to tyske karane, Joe og Mikael, og selvfølgelig oss spreke nordmennane :) Og vi hadde alle bestemt oss, vi SKAL opp på den toppen, og vi skal gjøre det SAMMEN. De siste 40 minuttene var virkelig noe av det værste jeg har opplevd i hele livet mitt.. da hadde vi klatra i godt over 5 timer, og endelig var det blitt lyst ute, og vi hadde det punktet hvor flest mennesker snur og gir opp. Det er egentlig godt forståelig, for det er tre lange bakker som man egentlig spør seg selv tusen ganger hva vi egentlig gjør på det helsikkes fjellet?
Rett før siste bakken klarte vi å snike oss forbi gutta, og suste oppover fjellet, fullstendig bestemte på at VI SKAL på toppen først :P Og det klarte vi, men istedenfor å juble av glede og gratulere hverandre, datt vi enkelt og greit ned med hodet i snøen, og tårene trilla av utmattelse.. hadde ikke energi til noen ting, og når gutta kom opp dro vi oss på beina og dro opp det norske flagget vårt :) Joe åpna en pils, for å feire at han hadde nådd toppen, men den var pent sagt frossen og han fikk i seg en liten slurk før han frøys av seg leppene :) Fikk tatt de bildene vi skulle, og guideane masa om at vi måtte begynne på nedturen.. whaaat...? må vi GÅ ned ?! Hadde betalt mye for å bli henta av et helikopter der og da.. Hadde enkelt og greit brukt opp all energi for å komme oss opp, og forstod ikke i det hele tatt hvordan vi skulle overleve 3 timer ned igjen.. Men det var viktig å få fart på beina, for når sola kommer opp, smelter is og snø og plutselig er Cotopaxi et veldig farlig sted :)
Er ikke så mye jeg egentlig husker fra nedgangen, bortsett fra at guideane pressa på, at jeg nesten ikke hadde energi til å holde isøksa i handa eller hvordan vi fikk energi til å sette det ene beinet foran det andre.. Orka ikke engang stoppe for å ta bilder, selv om naturen rundt oss ga noen syke muligheter til flotte bilder. Vi ville bare ned, og vekk :) Ca 200 meter, siste bakken, ned til hytta fikk vi beskjed om at vi skulle ake, og det hørtes jo gøy ut :) Det var ikke det.. Gutta forvant først, og de mista kontrollen lett. Joe havna rundt seg selv mange ganger og hadde et stygt sår på armen,mens Mikael hadde klart å bremse litt og kom fysisk uskada vekk fra det. Jeg satte ut først av oss to, og fikk en syk fart, og når jeg snudde meg for å sette øksa (bremsen) i isen, fikk jeg festa beinet i snøen og vridd det skikkelig godt rundt. Pablo hoppa direkte på meg for å stoppe meg, og han med godt hjelp av en annen guide måtte bære meg ned.. passe hoven, og ubrukelig å gå på ;) Gro-Iren blei bunnet med tau, og hadde en guide som løp bak ho ned bakken og holdt ho fast og passa på at det ikke gikk for fort og gærent :)
Vi kom oss til slutt ned til hytta, fikk av oss utstyret, spist en liten lunsj før vi satte snuta mot den iste bakken ned til bilen igjen.. Det å sette seg inn i den bilen må ha vært en av de mest fantastiske følelsene i verden, det å kunne ta en high-five, klappe hverandre på skuldra og enkelt og greit bare si
TOGETHER WE MADE IT !!
- comments
Linda Dette hørtes jo helt sykt ut,jentene mine.Og farlig.Men en ting skal dere virkelig ha,og det er at staheten deres fikk dere opp og fram,og ned igjen.Gudskjelov.(godt at dere begge har arva det å være sta,og ikke gi opp).Nå unner jeg dere sol og varme,videre på turen.Glad i dere.Klem
Chelsia This is way better than a brick & mortar estblaisehmnt.