Profile
Blog
Photos
Videos
Vi kom fram til Potosi halv to paa natta, og da vi saa et hostel rett ved busstasjonen tok vi inn der. Neste dag kom vi oss opp tidlig, siden turene til soelvgruvene vi ville se startet tidlig. Saa det ble ikke mye soevn den natta, og det tok lenger tid aa gaa rundt enn foerst antatt, og vi merket godt at vi naa befant oss i verdens hoeyeste by. Man blir fort tungpustet her naar man baerer all bagasjen paa ryggen og gaar oppoverbakke i hoeyt tempo. Uansett, vi kom fram etterhvert, danskene hadde en turoperatoer de ville bruke og det var greit for meg. Vi fikk plass paa en tur samme dag, og hadde saa 10 minutter til aa spise frokost. Litt forsinket kom vi saa i gang med turen, og vi tre guttene (Astrid ville ikke vaere med da hun leste litt mer om gruvene) ble saa plassert i en buss. Et lite oyeblikk lurte vi paa om det bare var oss tre, men saa plukket vi opp 19 til, og bussen ble full. Vi dro saa avgaarde og fikk paa oss jakke, bukse, stoevler (de hadde nr 45!), hjelm og hodelykt. Saa ble vi oppfordret til aa kjoepe gaver til gruvearbeiderne vi stoette paa, og ble da tilbudt en pakke med nitroglyserin og noe aa drikke paa, samt kokablader og sigaretter. Vi kunne ogsaa kjoepe en halvliter 96%, vi fikk hoere at det ikke var uvanlig at gruvearbeiderne drakk en halvliter 96% om dagen. Det er en litt mye.. Men forventet levealder for gruvearbeiderne er 40-45 aar foer de doer av lungesykdommer, saa det gjoer kanskje ikke noe om leveren er syk samtidig. Visstnok holder de varmen med dette, i de delene av gruven det er kaldt.
Kan kanskje fortelle litt av forhistorien til potosi. Det er da altsaa verdens hoeyeste by, og spanjolene fant soelv her, og rikelig mengder. Det ville de selvfoelgelig sende hjem til Spania, saa det ble en storstilt gruvedrift her. Med for det meste elendige og livsfarlige arbeidsforhold. Potosi ble en noe rikere by enn snittet pga dette. Naa er det 17 forskjellige nivaaer nedover i fjellet, guiden paasto at det er 2000m ned til det dypeste, og det tar 2,5 timer aa komme seg ned eller opp. Videre er det mange firmaer som er aktive i gruvene, 30% av gruvearbeiderne er ansatt paa en noe mer tradisjonell maate, eller kanskje jeg heller skal si deleiere siden de maa betale 1000 dollar for aa vaere med, og de kan da jobbe hvor de vil i gruven, og har ogsaa en forsikring for sykehusutgiftene som kommer samt at familien faar litt penger naar de doer. De tjener det de graver ut. Finner de mye mineraler tjener de mye (opptil 7000 Bolivianos i maaneden, ca det samme i kroner), det vanlige er rundt 3000 Bolivianos. Minsteloenna i Bolivia er ca 600 Bolivianos i maaneden. De resterende 70% har ikke betalt noe, har ingen forsikring, og jobber for noen av de andre. Dette er typisk veldig mye hardere arbeid, men ogsaa bedre betalt. Man starter gjerne fulltid i gruven som 12aaring omtrent, foer dette hjelper man gjerne familiemedlemmer. Kort fortalt er det en jobb hvor du maa jobbe hardt, tjener mer enn snittet, og om du ikke er blant de 50 doedsfallene per aar pga ulykker er det tilnaermet 100% mortalitet av lungesykdommer du paadrar deg der nede, og du doer foer du er 50 aar. Ikke akkurat en droemmejobb..
Vi kom etterhvert fram til gruven, ble delt i to grupper, og begynte aa gaa inn. Gruvene er imidlertid ikke laget for at man skal kunne staa overalt, og etter aa ha sett ringenes herre hadde jeg haapet paa store saler og flotte soeyler, virkeligheten er imidlertid ganske annet. Her er det moerkt, etterhvert veldig veldig varmt, skittent og stoevete. Luften er tung og irriterer i lungene. Noen ganger kan man gaa oppreist, for det meste boeyd, og noen steder maa man aale seg fram paa magen. Vi gikk ned tre nivaaer, ei av de paa gruppa maatte avbryte, i andre gruppa var det ogsaa flere som maatte avbryte. Jeg har aldri hatt klaustrofobi, men skulle jeg faatt det noen gang maatte det vaere her. Men samtidig veldig spennende, og saa masse farger i steinene, samt masse salter som krystalliserte seg. 75 m under bakken snakket vi ogsaa en liten stund med en arbeider, Diego, 39 aar, og hadde jobbet i minen i 29 aar. Vanligvis jobber han med broren, men han doede i en gruveulykke for to aar siden. Han satt og hamret et hull med hammer og meisel, hvor han senere skulle putte inn en dynamittgubbe og saa faa sprengt loes de mineralene han synes han ser der. Han var lite snakkesalig, moekkete, hadde en ball med kokablader paa stoerrelse med en liten knyttneve i ene kinnet, og svart saft som rant ut av munnen. Delikat.. Han kunne foroevrig fortelle at han hadde fire kvinner, alle i "red light district". Ikke akkurat et slikt liv jeg oensker meg. Etter ca to timer hadde vi igjen kommet oss ut i frisk luft, det var skarpt for oeynene aa se lyset igjen. Inne i byen moette vi Astrid, spiste litt og ruslet litt rundt i byen. Det er et halvberoemt museum der om mynter, men det var stengt. Saa tilslutt bestemt vi oss for aa dra videre, danskene skulle ogsaa til Sucre, saa da praiet vi en taxi for 200 Bolivianos, og han kjoerte oss de tre timene det tar til Sucre.
- comments