Profile
Blog
Photos
Videos
For en tur! Har kommet tilbake fra Huayna Potosi med sine 6088 meter, det var helt utrolig! Foelelsen av aa staa seks kilometer over havets overflate og titte ned paa himmelen rundt og ned paa fjell jeg vet er over 5000 m hoeye er ubeskrivelig. Dette var turen jeg har brukt nesten en uke i La Paz for aa forberede. 6088 meter er litt hoeyt, saa trengte litt tid paa aa aklimatisere meg til hoeyden. Soendag 8. mai startet jeg, og dro foerst til nedre camp, det er bilvei helt fram, ca 4800 m.o.h. Med firmaet jeg dro var det tilfeldigvis ingen andre, saa hadde guiden helt for meg selv. Vanligvis er det 2 personer per guide. Det var imidlertid mange andre firmaer som hadde tur ogsaa, saa vi var en liten gjeng. Foerste dagen gikk vi opp til en isbre, for aa bli kjent med stegjern og oeks, samt aa klatre litt paa is. Det har jeg aldri gjort foer, og det var kjempemoro, ble veldig sliten veldig raskt! Skyldes vel baade at vi da var paa ca 5000 meter, samt at jeg vanligvis klatrer med boeyde ben og armer, som er den minst energieffektive maaten. Moro aa klatre, det aa vandre rundt med stegjern og oeks var ikke saa vanskelig. Etter det dro vi ned til base camp igjen. Neste dag dro vi til high camp med sine 5130 meter. Gikk bare ca 300 m opp, noe som er lite, og brukte ikke saa fryktelig lang tid paa det heller. Saa hele dagen var vi paa high camp og slappet av, spiste, og saa proevde vi aa legge oss klokka 18. Sov ikke saa godt, og merket litt i hodet at jeg var i hoeyden, noe som minnet mest om tensjonshodepine. Magen ble ogsaa litt rar i hoeyden, men jeg var forberedt og hadde med litt for aa fikse det. Paracet for hodepinen holdt jeg meg unna, ville merke mest mulig om det ble verre. I hoeyden kan man faa hjerneoedem, og foerste symptom er da hodepine og at hodet blir litt rart. Foreovrig er det mange som faar mageproblemer, noe jeg ogsaa fikk. En annen farlig ting er lungeoedem, med hoste og tung pust. Tung pust er imidlertid litt vanskelig aa unngaa naar man er saa hoeyt oppe. Naaja, uansett, vi skulle starte klokka 1 paa natta, saa alle slappet av etter beste evne.
Klokka 12 sto vi opp, fikk paa oss utstyret, spiste litt og drakk koka-te, og begynte aa gaa litt foer klokka ett, med hodelykt selvfoelgelig. Her var det ogsaa stegjern hele veien. Paa morgenen hadde jeg en enda verre hodepine enn foer, og var litt bekymret for den, men dagen foer hadde det blitt bedre naar jeg begynte aa gaa. Noen av de andre hadde hoeydesykepiller (karboanhydrasehemmer acetazolamid), faar sette meg ned og finne ut av hvordan disse visstnok skal fungere en dag, har ikke gjort det enda. Men begynte naa hvertfall aa gaa, og hodepinen ble ikke verre etterhvert, noe jeg tolket som et godt tegn. Imidlertid ville jeg unngaa hoeydesyke slik at jeg maatte snu for alt i verden, saa gikk med vilje ekstra sakte. Siden vi gikk paa snoelagt bre med noen sprekker en sjelden gang, var alle bundet fast med guidene og gruppene sine. Siden det bare var jeg med guiden ble temposettinga helt opp til meg. Merket fort at det er annerledes aa gaa saapass hoeyt. Til aa begynne med proevde jeg aa bare gaa forholdsvis rolig og puste tilfeldig, saa ble det for slitsomt. Saa tenkte jeg pust enten inn eller ut for hvert skritt, saa ble det for slitsomt. Saa proevde jeg med pust inn og ut for hvert skritt, saa ble det for slitsomt. Saa proevde jeg med to pust inn og ut for hvert skritt, og da klarte jeg aa holde det gaaende ganske greit. Naermere toppen maatte jeg imidlertid sette ned tempoet en del, laa vel paa ca 20 skritt i minuttet. Er ikke vant til aa maatte gaa saa sakte! Hjertet loep konstant avgaarde, men hvilepulsen her oppe i hoeyden er uansett paa ca 120. Pusten gikk ogsaa som besatt, og minnet meg mest av alt om naar vi paa medisinstudiet skulle hyperventilere for aa finne ut av hvordan det var. Pustet imidlertid enda mer naa, og det var bare for aa faa i meg nok oksygen. Denne natta med gaaing foeltes som mye lengre enn vanlige turer jeg har vaert paa foer, og steg i grunn bare 950 meter opp. For moro skyld sjekket jeg litt paa wikipedia om oksygeninnhold, etter 2100 meter begynner metningen i blodet vaart aa synke, da er det ikke nok oksygen. Paa 5000 meters hoeyde er oksygeninnholdet halvert i forhold til havnivaa, og paa 8850 meters hoeyde er innholdet ca en tredel. Mennesket klarer aa tilpasse blodet og kroppen til oksygeninnholdet paa 5950 meter, over dette kan ikke mennesker bo. Med tanke paa oksygeninnhold havner jeg da i den mest ekstreme kategorien.
Naar klokka naermet seg 6, naermet vi oss toppen, og solen naermet seg horisonten. Det aller siste stykket er langsmed en tynn rygg, og var det naermeste jeg kom klatring eller farlige partier paa denne turen. Og luftig var det, kunne se noen tusen meter ned paa ene sida. Paa de farligste strekningene slo vi ned forankringer i snoen ogsaa. Maatte ta flere pauser underveis, lufta var virkelig tynn her. Huayna Potosi gaar for aa vaere den enkleste 6000meteren som fins. Akkurat i det vi naadde toppen, kryper sola over horisonten og vi faar en helt NYDELIG soloppgang. Jeg gliste bredere enn jeg har gjort paa lang lang tid, og foelelsen av aa karre meg opp der minner mest om mestringsfoelelsen jeg hadde etter aa ha syklet trondheim-oslo. Dette var langt forbi gaasehud-stadiet, her var det klump-i-halsen-og-graate stadiet. Jeg tenkte foerst aa ta en liten film, men jeg klarte ikke snakke. Pusten gikk ekstremt fort, og da den ikke roet seg selv etter en halvtime maatte jeg bare innse at dette var den normale pusten min her oppe. Kunne ha vaert paa toppen i evigheter! Tittet bare rundt meg igjen og igjen, og gliste. Dette er noe av det mest ekstreme jeg har vaert med paa.
Etterhvert forsvant alle andre ned fra toppen, saa vi fikk vel komme oss avgaarde jeg og guiden ogsaa. Nedover var betraktelig lettere, mens vi brukte 6 timer opp til toppen, brukte vi ca halvannen time ned igjen. Og siden sola kom opp ble det varmt ogsaa, og maatte ta av meg mange av klaerne. Var nede ganske tidlig, ca 8, spiste litt suppe, skiftet, pakket ned utstyret i storsekken, og gikk saa ned til base camp, hvor en bil hentet oss etter ikke saa lenge. Jeg var helt utslitt, hadde knapt spist noe for da ville blodet gaa til magen, hadde ikke sovet, og var i lykkerus. Vel framme i La Paz fant jeg derfor et hotell med TV, hentet de klaerne jeg ikke hadde tatt med meg opp paa fjellet (la de paa hostellet jeg bodde paa sist), og hadde en veldig rolig dag med TV-titting og soving. Dusjen var foroevrig arrangert slik at vannet varmes i selve dusjhodet, noe jeg har sett foer. Imidlertid klarte den ikke varme vannet med mindre jeg lot det saavidt dryppe, og kranen paa veggen som styrer vannstyrken ga meg smaa stoet. Foeltes ikke akkurat saa veldig trygt.. Men TV'en fungerte og det var WiFi paa rommet. I dag fant jeg meg et nytt hotell imidertid.. Naa er det Death Road og tur inn i jungelen fra Rurrenabaque som staar for tur, og saa drar jeg fra bolivia etterhvert, og inn i peru.
Men jeg var jo forsovet i La Paz noen dager foer turen ogsaa, de boer ogsaa nevnes. Tok inn paa verdens hoeyeste mikrobryggeri, i et dorm der. Kunne ikke sjekke inn saa tidlig som jeg kom, saa vandret litt rundt i byen og dro til Koka-museet. Det aa tygge kokablader har veldig veldig lange tradisjoner her, og er en del av kulturen. Etterhvert ble jo kokabladene brukt til aa fremstille kokain, med tilhoerende oensker fra resten av verden om aa forby kokablader. Kokabladene ble ogsaa brukt mye av koloniherrene, naar folk faar kokablader klarer de seg lenger uten mat og klarer lettere aa jobbe saa hardt som de klarer. Spesielt i minene var dette en utstrakt teknikk, og kokablader ble sett paa som noedvendig for aa jobbe her. En annen ting jeg laerte er kokain har en lokalbedoevende effekt, og er grunnlaget for xylocain og lidokain, som er utelukkende det som brukes som lokalbedoevelse paa smaakirurgi. Har kanskje hoert det foer, men har i saa fall glemt det. Kokain ble sett paa som veldig interessant da man begynte aa utnytte det, spesielt innenfor anestesi. Naaja, uansett, dro tilbake til hostellet etterhvert, der moette jeg noen trivelige mennesker, og siden det er et mikrobryggeri ble det noen oel, og deretter ut paa byen. Moro! Dagen etter var jeg sliten etter festinga (av en eller annen grunn), og dagen etter det igjen dro jeg til Chacaltaya, et fjell paa 5500 meter hvor du blir kjoert nesten helt opp, for aa aklimatisere meg enda mer til hoeyden. Fikk god utsikt til Huayna Potosi der, og tok noen fine bilder. Hodet var ikke saa verst heller. Etter dette dro vi til Moon Valley (virker som det fins en del av dem rundt omkring, forrige var i Chile), med oerkenaktig jord som har erodert vekk, og etterlatt mange dype kloefter og hoeye stillas. Moro aa se, du hadde sikkert kost deg glugg ihjel fattern. Paa turen moette jeg noen trivelige typer, spesielt en brasilianer som jeg tok et par oel med og spiste med rett etter turen. Litt senere paa kvelden moette vi noen spanjoler og spiste med dem. Naa begynte det aa bli vanskelig aa foelge med paa spansken, naa gikk det raskere og jeg forsto ikke like mye. Naaja, hele dagen foer dette hadde ogsaa vaert paa spansk, uten saa store problemer. Kjente meg dessuten litt slapp, var vel kanskje hoeyden. Tok en taxi hjem etter dette og hadde egentlig tenkt aa ta doedsveien dagen etter, imidlertid var det ikke mulig aa bestille denne da jeg kom tilbake ved midnatt. Saa neste dag ble ogsaa aa tusle litt rundt, fant faktisk en kafe med god kaffe! Synes fortsatt det er rart at det er saa mye daarlig kaffe her, naar den produseres rett ved. Her er instant kaffe det vanlige. Men innimellom har de da altsaa espressomaskin og gode boenner. Saa ogsaa litt film paa hostellet og slappet av, foer jeg skulle starte paa Huayna Potosi neste dag. Altsaa helt greie dager, men La Paz er en storby og jeg er ikke saa glad i slike, var her mest for aa akklimatisere meg. Naa blir det vel doedsveien i morgen og saa tenker jeg aa dra videre. Kameraet mitt faar jeg av en eller grunn ikke kontakt med for aa overfoere bilder direkte, tror jeg kjoeper meg en kortleser, saa kommer det nok bilder i loepet av dagen ogsaa.
- comments
Mari B Råvarer eksporteres vettu. Den fineste kaffen går til Europa, for dyr for det lokale markedet. Typisk nok. Høres ut som en kjempeflott tur da! Kos deg videre! Mari