Profile
Blog
Photos
Videos
Vår tid var omme i Honduras, og vi satte kursen mot Nigaragua. Siden vi valgte å bli en ekstra dag på Roatan, fikk vi også tilbud om å fly til Tegucigalpa og slippe en hel dag med reise. Vi fløy ut fra Roatan i et kjempe lite fly, landet i Tegucigalpa med mye turbulens, ble hentet av privat transport og hadde en lang reise foran oss. Vi var ikke fremme i Granada før langt utpå kvelden. Hotellet vårt lå midt i sentrum, vi gledet oss til å komme oss i seng etter en lang dag. Jeg (Annette) har slitt med magekramper, så den lange reisedagen var ikke særlig gøy. Men jeg overlevde og de ble snakk om at jeg kanskje måtte til legen dagen etter, men det fristet lite.. Våknet dagen etter og følte meg mye bedre, men etter kun 10 min fikk jeg magekramper igjen og ble veldig svimmel. Vi gikk ut i resepsjonen for å møte gruppen før frokost. Så husker jeg ikke stort mer, våknet på gulvet, med lukten av alkohol i nesa. Det er visst et kjerringtriks de bruker for at du skal våkne igjen, jeg ble så kjørt til sykehuset i en liten taxi. Det var ikke akkurat samme standarden på sykehusene i Nicaragua som det er hjemme i Norge. Det var helt forlatt, ingen pasienter, akutten så ut som et torturkammer. Jeg var rimelig borte så jeg la ikke merke til det med det første, men vi lo godt av det etterhvert. Ble liggende der i 6 timer med drypp, testing av blodtrykket hver halvtime og ultralyd. Ingenting alvorlig, bare en type matforgiftning. Siri og jeg hadde det kjempe gøy, det stativet som posen henger på hadde ikk hjul, så når jeg skulle på toalettet eller ta tester måtte jeg bære med meg hele stativet. Det så helt dust ut, **** tok masse bilder og det hele ble en morsom dag som vi vil huske i lang tid fremover! Jeg fikk endelig dra hjem med en haug med piller som jeg skal ta i 20 dager. Føler meg mye bedre og er tilbake på beina igjen, men jeg fikk ikke sett så mye av Granada. Det ble bare en tur ut for å spise middag, og tidlig i seng for min del. Siri gikk ut med en av jentene, **** og en venn av ham for noen drinker.
Dagen etter ble vi hentet av en stor van og kjørt til fergen vi skulle ta over til Ometepe. Det var en kort reisedag, ENDELIG! Da vi kom frem til kaia, ble det litt venting før vi kunne gå ombord. Vi stod lenge og speidet etter fergen, men kunne ikke se den.... Porten åpnet seg, og vi gikk i kø mot kaikanten. Det som vi trodde var et skrap av en båt som ikke var fungerende lenger var faktisk båten vi skulle med. Det krydde av lokale, som ikke har peiling på hva kø er. De brøyter seg frem med unger under armen, dyr, mat og alt mulig skrot. Da båten så rimelig full ut gikk vi ombord, det var to etasjer men vi våget ikke gå ned. Vi satte oss forsiktig ned på det øverste dekket, men det var som sitte i et toastjern. Det var sikkert 38 grader i luften, gulvet vi satt på var steikende varmt pga solen og motoren. Det brant i stumpen, svetten rant som en foss, og det fristet veldig med et bad. Ikke nok med at det var varmt og intimt, båten var så skrall at vi var redde for at den skulle synke, vi fikk vite senere at det var masse vann i etasjen under oss... Hjelp!! Vi kom oss hvertfall trygt i land, ble hentet av en bil som kjørte oss til hotellet.
Omtepe er kjent for sine to vulkaner, og Ometepe betyr faktisk to vulkaner. Den minste vulkanen er helt død, mens den største hadde sitt siste utbrudd i 2010. Vi fikk mulighet til å gå opp på vulkanene, Siri og fem andre i gruppen gikk opp på den største vulkanen. Jeg(Annette) var ikke helt i toppform enda, så jeg valgte å ikke gå 10 timer i varmen. Det er flere i gruppen som ikke har vært helt i toppform siste uken, så seks av oss valgte en rundtur på øyen med guide. Vi fikk se alle høydepunktene, kjempe flott strand, masse apekatter, fugler, skilpadder og masse ekle småkryp. Vi fikk badet i den store innsjøen som er blant verdens 10 største innsjøer og den nest største i Central Amerika. Vannet var så utrolig varmt, guiden vår mente at det var rundt 37 grader i vannet. DIGG!!!
Siris vulkantur var morsom men fysisk tøff. Det er sentral amerikas nest største vulkan, og den hardeste å bestige. Det startet med en to timers hike i skogen rett opp (1000 høydemeter). Jeg (Siri) syntes starten var helt forferdelig etter lite trening og for mye rom den siste måneden, så jeg måtte svette ut minst to flasker rom i hvert ben. Ut av skogen kom vi til lunsjstedet, der vi skulle bestemme oss for om vi ville gå helt til toppen, eller ikke. Det fristet lite for min del, men etter en god lunsj (bønner, ris, egg og banan) og en energidrink fra Daz var jeg fit for fight igjen. Videre opp til toppen gikk fint, vi friklatret mesteparten av veien fordi det var så bratt, og vi fikk god bruk for hanskene vi hadde fått utdelt. Underlaget var grus/stein som var svært glatte. Den siste biten var utrolig morsom, men det var desverre tåkete på toppen, så hadde ikke særlig utsikt fra 1100 m, til toppen som er 1610 m. 5 av 6 kom jublene opp på toppen, normal tid er 5 timer, men vi klarte det på 3 t 45 min. Vulkanguiden var imponert, men samtidig glad for at de fleste gruppene han hadde ikke klarte det på så god tid, for da ville han hatt en svært tung jobb! For min del var veien ned igjen vel så ille. Rett ned i 3 timer. Vi fikk også vite at en turist hadde falt og rullet ned til døden for senest en månede siden, så det var bare å gå forsiktig!! Tross andre sikkerhetsregler en hjemme var det en fantastisk, men slitsom, tur - utrolig kult å være på toppen av en vulkan!!!
Etter en slitsom dag for mange i gruppen var det deilig med et hjemmelaget måltid av en lokal familie som **** liker å støtte, vi hadde på forhånd valgt mellom fisk, kylling og vegetar. Vi begge valgte fisk, fisken vi fikk var så stor at den kunne mettet en hel familie og vi fikk 1 hver!! Det var delilig å spise hjemme hos en familie da vi er rimelig lei av restauranter. Maten er stort sett den samme, mye ris og bønner. Det blir nok en stund til vi spiser taco igjen, det har blitt mye taco (hvertfall for Annette). Det vi er mest lei av er ventetiden, av og til har vi ventet halvannen time for å få frokost... Når vi må vente så lenge 2 ganger om dagen blir du rimelig lei.
Da vi kom tlbake til hotellet var det Siri sin bursdag i norsk tid, så dette måtte jo feires. Tidligere på dagen var Annette rundt i byen for å få kjøpt en kake, men det var ikke så lett ettersom vi igjen har opplevd morsdag i Central Amerika. Første gang var i Guatemala og nå i Nicaragua. Det feires stort her nede, det er parader, musikk og fest i flere dager. Så alle kakene var solgt eller så var de store som hus og dekorert med morsdagskrift! **** ble innkalt for å skaffe kake, men selv han klarte ikke trylle frem noe. Så det eneste alternative var supermakedet! Vi snakker ikke om et stort flott supermarked hvor de har alt mulig, her hadde de sjampo, tre pakker med druer, brus, plastglass, en flaske muserende, kjeks og smeltet sjokolade..... Og ballonger som var smeltet sammen til en stor klump. Så jeg kjøpte alt de hadde, og fylte en stor pose med druer, pringles, hårkur, oreos og annen kjeks... Jeg kjøpte også den ene flasken de hadde med muserende, pluss hatter!! Så da vi var tilbake på hotellet blåste vi opp ballongene, tok på oss hattene og overrasket Siri med sang og sprudlevann. Alle nasjonene sang hver sin sang, pluss at vi sang de sangene vi kunne :) Det ble en times feiring, før vi hoppet i køya. Vi skulle opp altfor tidlig dagen etter!! 05.45 gikk vi ut fra hotellet, bil til kaia og båt ovet til fastlandet, taxi til bussterminalen, chikenbus til grensen til Costa Rica og privat van til Monteverde. Alt i alt brukte vi 12 timer !
**** har hele tiden snakket om " my country" ditt og " my country" datt , vi var vel egentlg lei av Costa Rica før vi kom hit, men ble fort overrasket.. Det var lett å se at vi hadde krysset grensen til et nytt land. Det var ikke lenger små blikkhus og søppel i gatene. Det er en fantastisk flott natur her, små pene hus, nydelige hager og veldig mye mer sivilisert enn resten av Central Amerika. Det som gledet oss mest var dyrene, det var ikke lenger radmagre kuer og hester. Men gode og fete hester og kuer som gresset i høyt gress med fri tilgang til vann. Vi har måttet lukke øynene ganske mange ganger, dyrene har vært så tynne og i dårlig form at det har gjort vondt i hjertet. Gjennom hele CA har vi hver eneste dag sett et hav av hester og kuer, hestene har ofte vært bundet fast i en stolpe langs veiene uten tilgang til vann. Ofte har vi måttet stoppe for kuer, hester, høner med kyllinger, griser og hunder som har krysset veien.
Vel fremme på hotellet vårt, fikk vi utdelt rom og følte at vi var på en fjellhytte. Vi har sovet på så mange rare forskjellige hoteller hvor hvert hotell har sine gode og dårlige sider. Vi likte rommet veldig godt, det er kun vi som bor her (som vanlig) og vi har en storstue med kjøkken og peis som alle kan bruke :) Men vi får støt i dusjen, det er bikkje-kaldt om natten og i sengen er det maur (det er vi også vant til). Vi lar ikke dette ødelegge noe, og tar det met smil. Om kvelden gikk de fleste i gruppen ut for en gruppemiddag i den lille byen. Vi gikk på en restaurant, og fikk vel egentlig litt kultursjokk. Det var faktisk en ordentlig restaurant, med downlights i taket, hvite duker og kelnere som aldri lot vannglasset stå tomt. Dette var vi ikke vant til etter 5 uker på loffen. Så vi nøt det maksimalt, veldig god mat og **** hadde ordnet med en flott bursdagskake til Siri. Det erget Annette veldig, ettersom hun flere ganger i løpet av dagen hadde spurt om vi kunne få tak i en kake, men at de ikke var mulig. Så hun ble litt sur for at han ordnet alt og tok æren for det. Men kaken var veldig god, så var ikke så ille allikevel. Vi drakk et glass vin i storstuen før vi gikk til sengs i 22 tiden. Natten var iskald, Annette pakket frem lakenposen i frykt for de små dyrene som kravlet i sengen. Siri måtte dra frem soveposen da hun lå våken i flere timer fordi de var så kaldt.
Vi sov helt til 09.30, det må nok være rekord hittil. Veldig deilig å sove lenge for en gang skyld! Hele dagen var satt av til Zip linning, vi fikk tilbud om strikkhopp, men det var bare tre i gruppen som våget seg utfor Central Amerikas høyeste strikkhopp. På zip line var det 16 liner, mellom 150m til 1 km lange. Den høyeste var på 180m over bakken! De første linene var ikke så skumle, og ikke så lange. På den 6. linen begynte det å bli ganske så høyt, jeg (annette) har rimelig høydeskrekk. Men det var ikke tid til å tenkte over de før vi satte utfor. Den første lange var sykt ekkel, det var veldig mye tåke så vi kunne ikke se noe før vi plutselig var 100m over bakken og så ned i dalen hvor bittesmå kuer gresset. Siri synes ikke dette var noe skummelt, og tok de hele med ro :) Da vi satte utfor den 12. linen, landet vi på en plattform som var helt oppe i tretoppen, det var ca 30m ned. Vi var ganske mange på plattformen og jeg begynte å spørre om hvordan denne plattformen egentlig holdt seg oppe..... Fint!! Den var bare festet i et stort tre, jeg ble rimelig svett og ville bare komme meg vekk fra plattformen. Det ble mye venting og så skjønte jeg at vi faktisk måtte rappelere ned og at det ikke var noen line her, vi fikk ikke bremse selv og ble bare sluppet ned fra plattformen. Siri var like kald som vanlig og suste ned, mens jeg skrek og ropte "Mammmmmma"!!! Da vi kom ned fikk vi beskjed om å gå til neste plattform, her begynte panikken! Vi kom nemlig til tarzan swingen, den tarzan swingen som jeg sa at jeg ALDRI skulle prøve. Vi trodde ikke at dette var endel av ruten, men at det var en egen ting man kunne betale for. Jeg ble veldig stresset, ropte etter **** og spurte om ikke vi hadde gått feil, dette kunne ikke stemme, vi skulle ikke ta denne, dette er for den andre gruppen osv... Men det var visst hit vi skulle, tarzan swingen fungerer på følgende måte. Du står på en plattform altfor langt over bakken, så hopper du ut i fritt fall flere meter før tauet strammer seg og du svinger frem og tilbake helt opp under tretoppene, og da er det syyyyykt langt ned.( dere kan sikkert finne film på youtube)
Siri var fortsatt like kald og kastet seg uti det, guidene vi hadde hele dagen var veldig tøysete og i det Siri hopper utfor roper guiden "no, no, no". Jeg var neste ut, jeg klamret meg fast til plattformen, alt gikk veldig fort, ble festet fast til tauet og fikk beskjed om å gå ut på kanten. Så fikk jeg bare beskjed om å holde fast i alle tauene, de var så store og tykke at det var vanskelig å holde fast. "I don't think I can to this, I'm gonna die, No, no, no,no, no" Guiden; "TO LAAAATE, pura vidaaaaa" så fikk jeg et dytt i ryggen og forsvant utfor kanten og svingte frem og tilbake, jeg skrek så høyt at jeg hadde vondt i halsen da jeg kom ned på bakken, ropte på mamma IGJEN og hadde puls på 800! (pappa, jeg var like redd som jeg var da vi tok det flyvende teppe på føyka for ca 18 år siden, om du husker)Det er det sykeste jeg har gjort, mens Siri synes at hun kun kjente LITT småkiling i magen da hun stod på plattformen. Alle i gruppen utenom 1 gjennomførte tarzan swingen, noen veldig rolig mens andre var like stresset og redde som Annette som hadde dødsangst.
Da gjenstod dagens siste line, superman!! På alle de andre linene satt vi mens vi suste nedover, mens på superman ble vi festet med tau til en sele på ryggen, og føttene opp i en egen sele. Så ble vi sent utfor kanten med armene rett ut, linen var 1km lang og 160m over bakken. Jeg skrek som en stukken gris igjen, det var ekkelt å ikke kunne bremse. Følelsen av å ligge på magen og fly LAAAAANGT over tretoppene var helt syk. Siri nøt utsikten på sine turer, mens jeg kun tenkte på at hva skjer hvis jeg faller ned??? Hadde dødsangst flere ganger i løpet av dagen!! Det var også ganske mye tåke denne gangen, da vi kom ut av tåken var vi på det høyeste punktet, 160m. Nå vet vi hvordan det er å fly, deilig, gøy men også litt skummelt. Vi hadde mye regn hele dagen, så vi var klissvåte da vi kom tilbake til resepsjonen. De tre som skulle hoppe i strikk måtte vente noen timer til, mens vi andre dro hjem. Vi gledet oss til en varm dusj, men det kunne vi bare glemme da det kun var kaldt vann og vi fikk støt om vi prøvde å skru på varmen. Resten av dagen ble tilbragt i storstuen med te, peis og bøker. Det er kjølig her, så peisen varmet godt etter en lang og våt dag i jungelen. Neste stopp for oss er La fortuna, da er det rafting og mer extrem sport på menyen. Vi skal være i La fortuna i to netter før vi reiser til San Jose som er siste stopp med denne gruppen.
A&S
- comments
Annette Alle stjernene er navnet til guiden vår, **** ..aner ikke hvorfor han kommer ut i stjerneformat..
Ole Her går det vist for seg. Tør ikke engang tenke på det vi ikke får høre om. Mamma tør snart ikke lese bloggen.
Ole Mamma ble ikke spesielt beroliget etter å ha sett videoen på u-tube http://m.youtube.com/watch?v=4W4EnHvDbuo
Mamma Å så overlevde dere dette også, herlig skildring og god tur videre. Vi lever oss in i deres verden så godt vi kan
Maiken Så moro å lese om hva dere opplever! Det høres utrolig spennende ut =D (og ja, jeg er sinnsykt misunnelig!)