Profile
Blog
Photos
Videos
Mitt fantastiske opphold i Buenos Aires nærmer seg slutten. I alle fall for denne gang! Og til tross for skitvær, bombefunn og et uønsket forvell med jentene som nyter livets solskinnsdager på en strand i Brasil - har jeg det helt fantastisk! De siste dagene blir brukt til sightseeing og utforsking av store deler av byen jeg ikke visste fantes. I går var jeg på vandring i minst 5 timer med et eneste mission: Kjøpe svart sytråd. (Det e like før superbuksa sprekk i skrittet) Tråd fant jeg på femte forsøk, men guri så mye anna kult det var å se. Fant en hel verden fylt med dilldall, karnevalkostymer og unike gjenstander som ikke kan sammenlignes med de typiske suvenirene. Men med liten plass i sekken fylte jeg heller opp magen med sjokolade og nøtter, kjøpt fra en søt mann på gata. Godt var det og.. Jeg endte min ferd på et supermarked helt på andre siden av byen. Vandrende rundt i min egen lille verden, kommer det en fyr i full fart rundt den ene reolen og stikker hold på bobla mi. Det visste seg at han kjente meg igjen fra Gibraltar - stambaren min. Da er det virkelig på tide å dra ass!
I dag har jeg utforsket Barrio de Chino - også kjent som Chinatown. En sturslig liten gate bestående av mange butikker som stort sett solgte de samme jalla-tingene. Men det var det en ting som skilte seg spesielt ut. Man trengte ikke å skjønne verken spansk eller kinesisk for å skjønne hva det var, for på grillen lå det avklipte kylling-føtter/tær/legga. Det så i alle fall mindre godt ut. Og feig som jeg er, lot jeg være å prøvesmake - som jeg selvfølgelig angrer på nå. Så i morgen skal jeg lure med meg noen eventyrlystne personer fra hostellet - kun for å smake på denne delikatessen. Jeg gruer meg allerede. Men istedenfor, kjøpte jeg en liten, søt Argentina-gave til mamma og søsster, så snart får dokker en litene overraskelse i posten :)
På bussen hjem skjedde det igjen, noe som skjer alt for ofte og som jeg ikke kan skjønne hvorfor. En dame spurte om retningen til gud vet hvor. Av alle de svarthårete personene med mørk hud som jeg er omringet av til en hver tid, bryter de seg likevel en vei gjennom folkemengden for så å spørre den mest bortkommende av dem alle - altså meg - om veien. Med min langt i fra perfekte Spansk svarer jeg bare helt enkelt: No se(Jeg vet ikke), mens jeg ser ut som et større spørsmålstegn enn dem. Men så var det en dag da at en søt liten dame omtrent kom springende bort til, ja meg, av alle andre som kom gående gatelangs. Hun spurte om veien til en eller annen gate, og jeg svarer med strak rygg mens jeg peker nedover. Derecha, un bloque, (et kvartal rett fram). Jeg håper hun fant fram.
Tar det selvfølgelig som et komplement og en betryggelse på at det er mindre sjanse for å bli ranet, men vil selv påstå at jeg mangler noen fargetoner i både hår og hud for å kunne bli sett på som en innfødt. Eller hva synes du?
Nå skal jeg springe på butikken å kjøpe melk, for så å lage meg risengrynsgrøt! Jippi For snille pappa hadde sendt med salt lakris og risengrynsgrøt sammen med kredittkortet mitt. Har selvfølgelig spist opp lakrisen, men det med et stort smil om munne. Tusen takk Pappasn!
Og her har du linken hvis du vil lese om bombefunnet.
- comments