Så.. Etter sushien på dag 1 vandret vi litt rundt omkring, og fant tilbake til det lille rommet vårt. Vi sovnet fort selv om vi hadde vært våkne bare rundt 5 timer. I firetiden merket begge to at den andre ikke sov, så vi fant ut at det var like greit å stå opp og kanskje finne noe frokost. Man kan sikkert si at Tokyo aldri sover, men dette var i hvertfall det nærmeste en storby kan kalle søvn. Natt til mandag klokka 5 på morgenen var det fortsatt en og annen person i gata, og noen biler, men milevis unna det normale støynivået. Det hadde sluttet å regne, så vi tasset rundt i gatene, og merket at det hadde vært ok med litt frokost (eller kvelds i forhold til norsk tid). Vi gikk forbi mange døgnåpne små restauranter. Eller om det kalles restauranter. Det gikk opp for oss at man setter penger på en automat på utsiden, trykker på noen japanske symboler og så går inn og venter på at kokken skal lage den maten man har bestilt på automaten. Vi fant en som så ut som den serverte noenlunde normal mat, og prøvde oss på en bestilling. Det var ett kart med bilder av maten, og vi plukket ut noe som så ok ut; betalte automaten og trykket på knappene, så gikk vi inn. Mannen sa Ohaio Gosaimasu! Og vi sa god morgen tilbake. Han kom med et glass vann til hver og var straks i gang med å kokkelere maten vi hadde bestilt. Jeg fikk nokså normalt lettstekt egg med bacon og kål, mens Maria fikk en slags tradisjonell japansk frokost. Det var Misosuppe, ris, ett rått egg, syltede grønnsaker, soyasaus, sjøgress og noe som het Natto. Det råe egget skulle røres inn i risen, og Natto var en ganske slimete klump med bønner som etterlot seg lange svarte tråder når man tok litt av den opp med spisepinnene. Vi fikk senere vite at Natto er soyabønner som har fått ligge og godgjøre seg litt for lenge, og er en av de mer skremmende tingene man kan spise i Japan. Modige Maria spiste alt =) Men vi var likevel glade når vi kom tilbake til hotellet og spiste en vestlig frokost i 25. etasje, og gikk for å sove igjen.