Profile
Blog
Photos
Videos
Mmmmmadagaskar. Si det høyt, og smak på ordet. Bare ordet får meg til å tenke på noe eksotisk og spennende, og slik har det vært lenge før jeg visste noe som helst om Madagaskar. Mitt første inntrykk av Madagaskar var at fargene minte meg om Uganda, med det frodige grønne mot den røde sanda. Husene er veldig sjarmerende og annerledes enn jeg har sett før, enkelte er som små dukkehus, men med to etasjer og gjerne veranda i 2. etasje. Ofte er det butikk i første etasje. Jeg skulle likt å se hvordan de ser ut inni. Taxiene er gamle og sjarmerende, og ser ut som de er produsert før 2. verdenskrig. Noen av menneskene ser afrikanske ut, men spesielt i Antananarivo ser mange mer asiatiske ut, med aner fra India, Kambodsja, Indonesia og flere andre land. Denne vakre øya er en nydelig blanding av både Afrika og Asia, og det må jo bare bli bra!
Jeg sparer hovedstaden til slutt slik at jeg har et par dager å gå på hvis kollektivtrafikken ikke går slik som jeg har tenkt. Første stopp ble Antsirabe, og turen dit var faktisk en liten overraskelse. I løpet av flere turer har jeg tilsammen reist mange måneder i Afrika, og stort sett bruker jeg lokal transport. Med andre ord så er jeg rutinert, trodde jeg... Men taxi brousse på Madagaskar var likevel noe annet enn minubuss ellers på kontinentet, disse var enda mindre enn de jeg er vant til! Selv med mine 173 cm på strømpelesten hadde jeg knærne langt inni seteryggen foran meg, dette var ny rekord når det gjaldt liten plass. Heldigvis var landskapet vi kjørte igjennom så vakkert at det var lett å tenke på noe annet, i et par timer i hvert fall. Antsirabe var en koselig liten by, med trange små gater og selvfølgelig markeder. Det virker som de fleste mannfolka jobber som pousse pousse «sjåfør», det var i hvert fall utrolig mange av dem. Noen har en sykkel med en slags vogn bak, men de fleste har bare en vogn som de løper av gårde med. Tenk deg å løpe og samtidig trekke en vogn med folk i, og i den varmen! Jeg kan love deg at folk er godt trent i dette landet, enda har jeg tilgode å se et overvektig menneske her.
Fra Antsirabe fikk jeg booket tur til Tsirihibina River. To nerdete tyskere som jeg møtte på bussen til Antsirabe havnet på samme tur som meg, sammen med 4 danske pensjonister. Jaja... Men snakk om å få sine egne fordommer midt i trynet. Jeg har sjeldent reist med en så morsom gjeng, og det var først og fremst de danske pensjonisten jeg trivdes med. De hadde møttes på en reise for mange år siden, og hadde virkelig funnet tonen med det samme. Nå var det 10./11. året på rad (de var ikke helt sikre selv) at de reiste på tur sammen. Og vi snakker ikke Mallorca og all inclusive nei, bare for å illustrere så var et av deres favorittsteder Afghanistan. Riktignok for noen år siden... Den sporty gjengen gav uttrykk for at de var glad i fjellet, og jeg anbefalte derfor Kilimanjaro og Mulanje i Malawi, men han ene hadde vært på Kilimanjaro allerede i 1968! De hadde gått uten guide, ingen var kjent på fjellet, og de fortalte at de hadde møtt en syk jente som de hadde tatt seg av. Ingen visste hva høydesyke var den gangen. En av damene viste seg å være en vaskekte hippie, som på 60-70 tallet hadde reist rundt i Asia i en kassebil malt i alle regnbuens farger. Tenk å ha reist verden rundt for så mange år siden! Så uberørt, så nytt og så enormt eksotisk det må ha vært. Tenk å reise før guidebøker var oppfunnet, før internett og før man hadde sett bilder fra hele verden og visste hvordan et sted så ut selv uten å ha vært der. Skulle gjerne vært på tur med denne gjengen for 40 år siden, men de var ypperlig reisefølge i 2011 også.
Nok om reisefølget, så var det selve turen. Vi ble fordelt i to ulike båter, det vil si uthulede trestammer som på Madagaskar kalles pirogue. To boatmen i hver båt skulle padle oss de 146 kilometerne fra Miandrivazo til Belo-sur-Tsirihibina. Man kunne også ta større båter som hadde motor, men etter å ha hørt hvor mye de bråkte var jeg veldig fornøyd med å sitte i min lille pirogue, selv om det ikke akkurat gikk fort. Som jeg har sett mange andre steder ble også denne elva brukt til det meste, alt fra «dusjing», til klesvask og vask av kopper og kar. Vannet er langt fra rent, men mange har vel ikke andre alternativer. 3 dager på den brune elva omgitt av variert og vakkert landskap, små landsbyer med smilende mennesker og barn som vinket og ropte etter oss. Også denne gangen forelsket jeg meg totalt i en liten gutt i en av landsbyene. Alle ungene strømmet til og ville gjerne bli tatt bilde av, men mange ble litt voldsomme fordi alle skulle klemme seg sammen foran den lille kameraskjermen og se på bildet etterpå. Da en liten gutt begynte å gråte, la jeg vekk kamerat, strøk han på kinnet og trøstet. Da jeg skulle gå fulgte den lille gutten etter meg, og smilte så tillitsfullt når jeg snudde meg. Når moren tok tak i armen hans for å få han til å stoppe, vred han seg unna og fortsatte å følge etter meg. Da moren holdt han igjen begynte han å gråte og strakk armene mot meg. Ikke så rart jeg smeltet eller?
Til tider ble tida litt lang, men med en nyinnkjøpt Jo Nesbø bok i sekken var det ikke noe problem å få tida til å gå. Bibelens skildringer av lemurer som hopper fra tretopp til tretopp var nok skrevet etter et par øl for mye, men vi så da noen få lemurer. Krokodille så vi dessverre ikke, men hilste kjapt på en slange som svømte rundt i elva. Æææææææssj! Vi så også chameleon og store flokker med flaggermus i bergveggen. Selv for meg som er godt over gjennomsnittet komfortabel med varme ble det nesten i meste laget når sola varmet som mest, så lykken var stor da vi dag nummer 2 skulle ha lunch ved et nydelig vannfall der vi kunne få oss en svømmetur. Vi fikk oss også en dusj første dagen, men den var ikke fullt så behagelig: Mot slutten av dagen begynte det så vidt å regne, slik at guiden syntes det var best å gå i land på en sandbanke. I løpet av kort tid plasket det virkelig ned, det blåste noe forferdelig og en kort stund kom det noe som faktisk lignet på haggel! Guiden hadde aldri før opplevd noe lignende på Tsirihibina River. Det verste var sanda som pisket mot leggene i, det kjentes ut som tusen kniver stakk meg samtidig og jeg var overrasket når jeg så at leggene ikke foss blødde. Heldigvis er det ikke som hjemme der drittværet gjerne varer noen dager når det først har kommet. Denne gangen var uværet over like fort som det hadde kommet, og det klarnet opp slik at dagen ble avsluttet med nydelig solnedgang og madrasser, telt og annet utstyr ble sånn noenlunde tørt igjen før sengetid. Stemningen var fortsatt på topp, og danskene sendte rundt spritflaska så fort det verste været hadde gitt seg og tok det hele med latter. Guiden Jean Claude var dessverre en stor skuffelse, en tafatt rastafari type som ikke gav noen beskjeder, ikke fortalte noe om elva, om området rundt, om folkene som bodde der, om Madagaskar generelt eller noe som helst annet. Han virket rett og slett ikke interessert. Jeg skulle gjerne sendt han på inspirasjonstur til Namibia på safari med vår fantastiske guide D., der hadde han hatt enormt mye å lære! Men takket være reisefølget og det flotte området vi kjørte igjennom ble det en bra tur likevel.
I Belo-sur-Tsirihibina var det tid for avskjedsmiddag med gjengen. Heldigvis har vi mer eller mindre samme reiserute så det er ikke umulig at jeg støter på 4 kule danske pensjonister flere andre steder, og det blir i hvert fall mulighet til å treffes igjen en av de siste dagene i Antananarivo. Jeg ble dessverre dårlig denne kvelden - for første gang på over to måneder! Jeg som alltid pleier å bli dårlig mer enn en gang har på denne turen vært helt fin, heldigvis slapp jeg billig unna også denne kvelden. Etter 30 minutters magekramper, nisvetting og spying var det så godt som over. Siden jeg var litt uggen betalte jeg for å få hele forsetet for meg selv på taxi brouss'en dagen etter, og heldigvis kom jeg meg helt til Morondova uten å spy ned sjåføren. Det har vært noen utrolig varme dager så det er godt å endelig være ved kysten og få litt vind i håret, og snart et bad. I går så jeg den berømte Avenue du Baobab, der nesten 1000 år gamle baobab trær står på rekke og rad. Her fikk jeg heldigvis med meg en kunnskapsrik, dyktig og engasjert sjåfør som til og med snakket engelsk! Han fortalte meg mer om Tsirihibina i løpet av 3 minutter enn det Jean Claude klarte på 3 dager...
Jeg er nå i Morondava, et nydelig lite sted med kritthvite strender og hav så langt man kan se, her skulle jeg gjerne vært lenge... Men snart bærer det videre til neste sted, jeg må bare finne ut hvilken retning jeg skal reise;-P
Au revoir!
- comments