Profile
Blog
Photos
Videos
Nå har vi krysset nok en landegrensa siden sist, og befinner oss i vakre Cape Maclear ved Lake Malawi.
Etter Livingstone og Victoria Falls dro vi til hovedstaden Lusaka i Zambia. Jo lenger vi reiser jo mer afrikansk blir det, Lusaka hadde flere store markeder hvor de selger alt mulig rart, og det er fullt av folk overalt. Det kan til tider bli litt masete, men ikke noe verre enn andre steder. Mzungu mzungu (hvit) ble som i Øst Afrika igjen mitt navn, for ikke å glemme Linda, Maria, Jennifer Lopez og Shakira (jeg er selvsagt slående lik begge to), for ikke å glemme «Blenda»! Haha, den var ny! Vi følte oss egentlig ferdige med Lusaka ganske raskt, men jeg ventet fortsatt på respons fra SOS Barnebyer hvor jeg har mitt fadderbarn Christine. Etter mye om og men skulle jeg dra dit på fredag. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt et forhold til SOS Barnebyer, det er noe jeg har vokst opp med. Hjemme var vi faddere for lille Odalis i den Dominikanske Republikk, og jeg husker hvor spennende det var når det kom brev med siste nytt og kanskje et bilde. Da samlet familien seg rundt kjøkkenbordet og leste brevet sammen, og gjorde så godt vi kunne å oversette fra engelsk til norsk. Mamma og Pappa oversatte i begynnelsen, noen år senere tok jeg og søsteren min over rollen som oversettere. Vi delte på den månedlige summen, det vil si en liten sum av ukepengene mine gikk til den lille gutten langt der borte. Det var ikke mange pengene jeg bidro med (strengt tatt var det jo Mamma og Pappas penger), men det føltes i hvert fall som om også jeg bidro med noen kroner. Det var ganske så fint. For noen år siden ville jeg gjerne ha mitt «eget» fadderbarn, og at det ble et barn fra Afrika var ingen tilfeldighet. Siden jeg var liten har jeg vært fascinert av Afrika og drømt om å reise dit og ta bilder av alle dyrene. Når jeg valgte å få et fadderbarn i Afrika var det allerede da med tanke på at jeg en dag - kanskje - kunne dra å besøke han eller henne. Nesten 5 år senere var dagen altså kommet.
Jeg var spent som et lite barn på første skoledag, og lurte veldig på hva jeg hadde i vente. Jeg ble vist rundt i Barnebyen av en hyggelig mann, og omsider tok han meg med til Christine og hennes familie. Christine var ei veldig sjenert jente, og sa ikke så veldig mye under besøket. Men moren hennes var snakkesalig og fortalte masse om Christine, Barnebyen og stilte mange spørsmål om meg og Norge. Jeg hilste også på Christines søsken, i alt var det 12 barn som bodde i det huset. Ikke skjønner jeg hvordan moren har oversikt over alle barna, det er enormt imponerende å tenke på alle mødrene der ute i verden som har tatt til seg andres barn som ikke har foreldre som kan ta vare på dem. Jeg har alltid hatt respekt for SOS Barnebyer og den jobben som gjøres i organisasjonen, og den ble absolutt ikke mindre etter at jeg fikk møte noen av hverdagsheltene i Barnebyen i Lusaka. Jeg hilste på mange folk i Barnebyen, og fikk flere navn enn jeg klarer å huske, men at jeg ble så godt tatt i mot er noe jeg ikke vil glemme. Når barna i Barnebyen er 15 år gamle flytter de ut av familien og inn i et ungdomshus, der de skal klare seg mer og mer på egen hånd. De får penger hver måned som de selv må fordele utover måneden, lage sin egen mat osv. Besøket gjorde virkelig inntrykk, og jeg gleder meg til å holde kontakten med Christine. Kanskje er det litt lettere å skrive enn å snakke til meg? Jeg skulle så gjerne visst hva hun tenkte den dagen, om at det kommer en jente helt fra Norge for å besøke henne, en jente som reiser rundt i Afrika i 3 måneder - sånn for moro skyld. Hva tenker hun om meg og min verden? Jeg skulle gjerne vært der over noen uker eller måneder for å få et bedre innblikk i livet der, og kommet nærmere Christine og de andre. Hvem vet - kanskje en dag? Jeg så i hvert fall en posthylle det sto «Social Worker» på, greit å vite at det er jobbmuligheter i Zambia også;-)
Dagen etter var det tid for nok en tidlig morgen; opp 04.00 for å rekke bussen 05.00 til Malawi og hovedstaden Lilongwe. Det var ingen veldig spennende by, men helt ok med en dag der. Jeg fant ut at South African Airways (som jeg reiser med) har et kontor der, så mandag morgen dro jeg dit for å prøve å endre flybilletten min. Systemet til SAA var nede, men med en hyggelig mann bak skranken lar det meste seg ordne likevel. Så nå blir det 15 dager på Madagaskar også før hjemreise;-) Jeg er i lykkerus over at det gikk i orden, har drømt om Madagaskar lenge. Fikk til og med linket den med returbilletten slik at jeg slipper å tilbringe for lang tid blant kriminelle i Johannesburg. Hipp hurra, lykke lykke lykke;-)
Etter en strålende start på mandagen fortsatte ferden østover. Siden vi måtte fikse ting på morgenen hadde direktebussen til Monkey Bay gått. Vi tok oss derfor frem med diverse minibusser, og det er jo en opplevelse i seg selv. Det går helt fint å dytte 25 personer, en TV, diverse bagasje og en høne inn i en liten buss - null stress;-) Jeg ble veldig imponert over høna som var svært tålmodig under reisen og lå pent og slappet av på damens fang, det eneste vi hørte fra den var et kaklende «hei» ved ankomst og det samme når den forlot bussen. Turen ble avsluttet med stil stående bak på en Matola (en slags lastebil) fra Monkey Bay til Cape Maclear, med vind i håret og solnedgang. Idyllisk ikke sant? Joda, helt til bilen gikk tom for bensin midt i mellom de to stedene, samtidig som det ikke akkurat ble lysere mens vi ventet. Etter en stund kom en annen bil oss til unnsetning med en kanne bensin og vi kunne fortsette turen. Ironisk nok fant jeg ut at sekken min var dynket i bensin etter nevnte tur, bensin som virkelig kunne blitt brukt til å få bilen fremover i stedet. I dag har jeg utforsket Cape Maclear i dagslys, slappet av på stranda, badet og vasket sekken min i Lake Malawi, med god hjelp fra noen søte barn. Noen tenkte kanskje at jeg hadde en liten Lariam psykose som tok med meg sekken for å bade, men det hadde altså sin naturlige forklaring. Jeg tror sekken lukter bedre nå, litt i hvert fall...
- comments