Profile
Blog
Photos
Videos
92 dager på reisefot, 8 land, tusenvis av fantastiske opplevelser og et par kjipe, omtrent 1 million bilder - nok et afrikansk eventyr nærmer seg slutten. Og for et eventyr det har vært! Fantastisk dyreliv både under og over vann, nydelig og variert landskap og spennende mennesker. Det føles som en evighet siden jeg møtte Christina på Heathrow 26. august: «Tjenare! Nu kör vi!» Samtidig har tiden gått vanvittig fort, særlig nå som hjemreisen er rett rundt hjørnet skulle jeg gjerne bremset tiden litt. Bare èn dag til i Antananarivo, eller et par timer til i hvert fall. Jeg elsker å reise, og jeg kommer virkelig til å savne det livet jeg har levd de siste 3 månedene når jeg er tilbake til hverdagen der hjemme. Samtidig er det et par ting jeg ikke kommer til å savne: Det å ligge å stirre ut i mørket og lure på om myggen jeg hører er på innsiden eller utsiden av myggnettingen. Skyggeboksing i mørket for så å oppdage at heller ikke denne gangen klarte jeg å ta livet av myggen. Eller de nettene jeg har brukt til å klø på myggstikkene i stedet for å sove. Crazy lariam-drømmer vil heller ikke bli savnet. Og de lange bussturene på en buss som er så full at det knapt nok er plass til en høne til, der jeg overhodet ikke klarer å røre meg og jeg lurer på om det som renner nedover leggen er min egen svette eller sidemannens - eller helst en coctail av begges svette. Samtidig ville jeg aldri vært foruten disse bussturene, for det er her man ser hverdagslivet og virkelig kjenner på hele kroppen at man er midt i Afrika. Jeg skal forsøke å huske på dette når jeg står å svaier på en full buss eller trikk der hjemme - den er da vitterlig knapt nok halvfull etter Afrikansk målestokk.
På tidligere reiser har jeg hatt for vane å bli matforgiftet, tilbringe mye tid på badet og svinge innom sykehus og legekontor av ymse slag - og ikke minst ymse kvalitet. Denne turen har jeg utrolig nok bare så vidt vært dårlig, og det har vært helt fantastisk! De som har hatt matforgiftning vet hva jeg snakker om, det kan til tider være helt jævlig og ødelegge mye av en tur. Denne gangen har jeg heller hatt andre utfordringer; 2 ran og 1 ransforsøk gjør noe med en det også. Men jeg tviholder på at dette ikke har noe å gjøre med landene det skjedde i, dette er dessverre noe som kunne skjedd hvor som helst. Det kunne også gått riktig ille en fredag i juli måned da jeg var 2 minutter unna å bli sprengt av en bombe - i Oslo ja. Akkurat den hendelsen har jeg også fått merke på denne turen. Når man er ute å reiser spør mange hvor man er fra, og for noen år siden var gjerne responsen «Ahh, Solskjaer!» Joda, han er fra Norge ja, fin fyr det der. På denne turen var responsen: «Ahh, that crazy guy who shot all these people, that was in Norway, right?» Joda, han er også fra Norge... Det var ganske godt å reise fra Norge en måned etter 22. juli, men saken har likevel fulgt meg. Hvordan er det i Norge nå? Vil noe være annerledes? Den siste tiden har nyhetene hjemme vært preget av flere voldtekter, og at jenter må være forsiktige med å gå ute om kvelden. Etter et par ran er beredskapen noe endret, og det virker som om guarden fortsatt bør holdes oppe når jeg om kort tid er tilbake i Oslo.
Det begynner å gå opp for meg at jeg skal hjem nå, det er ingen vei utenom. Selv om jeg alltid er på gråten når jeg skal hjem etter en fantastisk reise, begynner jeg også å kjenne på alt det jeg savner der hjemme. Mine fantastiske foreldre, som har fulgt engasjert med på turen min, lest kart og til en hver tid har visst hvor jeg har vært. Sikkert ikke alltid like lett å følge med i svingene når jeg til stadighet endrer reiseruta mi. Mamma og Pappa som aldri sier nei når jeg ber om hjelp, som har vært vikarierende landlord i Sandakerveien i mitt fravær, styremedlem og mye annet. Kanskje de også får sove litt bedre om nettene når jeg kommer hjem... Verdens fineste tantebarn som jeg håper ikke har glemt meg, og som jeg håper klemmer meg hardt tilbake når jeg gir dem verdens største klem så fort jeg ser dem igjen. Den beste søsteren i hele verden, og kjære Niko som alltid har dørene åpne på haugen, og jeg får hente barna i bagehanen så ofte jeg vil. Jeg er heldig jeg! Jeg savner Oslo-tuppene mine, en stor gjeng med superherlige jenter, jeg gleder meg til å høre sladder fra de siste 3 månedene, skravle og fnise i timesvis slik som bare gode venninner kan. Jeg gleder meg også til å komme på jobb igjen (ja, faktisk!) Alle rare, morsomme og fine pasienter på legevakta, alle de som rører meg på en eller annen måte. Jeg gleder meg til å kjøre gjennom Oslos gater med mine gode kollegaer, det gode samarbeidet og faglige diskusjoner om pasienten vi nettopp forlot og de vi er på vei til. Og ikke minst galgenhumor, dårlig humor og latterkuler så jeg griner og får støle magemuskler. På Flisa har jeg også gode kollegaer jeg gleder meg til å se igjen. Også ungdommene - så mange ganger jeg har tenkt på ungdommene! Jeg er så spent på hvordan det går med de, jeg håper det går bra med dem alle og er redd for å høre det motsatte. Så mange ganger i løpet av turen jeg har tenkt at jeg skulle ønske de var her nå, jeg vil så gjerne vise ungdommene mitt Afrika, og ikke minst en annen virkelighet enn den de kjenner. Det blir så fint å se de igjen; de er utfordrende, smarte, alltid klare for en diskusjon og sørger for at jeg aldri kjeder meg på jobb.
Oslo! De kjente gatene, lydene og luktene. Sushi sjappa på hjørnet på Torshov (de lurer sikkert på hvor jeg har blitt av etter at jeg var der veldig ofte i sommer), min første middag skal definitivt fortæres der. Det skal bli lett å være hjemme igjen, der man vet hvordan alt funker. Jeg slipper å bruke en halv dag på å finne ut hvordan jeg skal komme meg til Trondheim, eller en uke på å finne en butikk hvor de selger solkrem. Trikken går når den skal selv om den ikke er full, og toget er alltid 10 minutter forsinket (NSB sin klokke er nok produsert i Afrika). Dette vet jeg, dette kan jeg. Det skal bli fint å forsvinne i mengden igjen, at ingen legger spesielt merke til meg, i motsetning til i Afrika der en mzungu/ mlungu/ vazaha (hvit) ofte vekker oppsikt i gatene. Det glanes... Jeg trenger ikke lenger nytt simkort hver uke, mobilen virker, vi har strøm og jeg slipper å sminke meg i lyset av hodelykta. Ååå - vann rett fra krana, kaldt vann! DET er luksus det! Ok da, det blir litt godt å komme hjem også. Men jeg gruer meg til kulda, skulle gjerne tatt med meg den Afrikanske sola hjem.... Vel, vi ses igjen en annen gang kjære Afrika. Og Norge - vi ses på fredag;-)
PS: Oisann, jeg har ikke klart å tømme reisekontoen! Jeg vet at jeg ikke trenger mange dagene hjemme før passet roper på meg igjen. Da må jeg visst sette meg ned og undersøke nye potensielle reisemål når jeg kommer hjem, er jo bare dumt å ha penger på konto for lenge, ikke sant? Etter et par ubehagelige opplevelser på turen må jeg innrømme at det er ganske fint å ha reisefølge, man er litt mindre sårbar da. Det kjennes i hvert fall slik. Er du glad i å reise (og jeg mener ikke charter nei), gjerne på lengre turer, gjerne mann, helst innmari høy, det er fint om du ser skikkelig skikkelig sterk ut og kanskje litt skummel, men selvsagt er du snill som et lam på innsiden og søker kvinnelig eventyrer - ta kontakt;-) Mamma og Pappa setter også stor pris på det hvis jeg får med meg en body guard på neste reise. Snakkes!
- comments