Profile
Blog
Photos
Videos
Oooooooog DER beit reisekarmaen oss innst i ræva!
Etter ni tilnærma perfekte uker på tur, måtte lykken snu. Og lørdag var dagen. Tilfeldigvis fullmåne. Hmmm… Forrige gang det var fullmåne, var det også litt galskap ute og gikk. Men ikke så ille som denne gang.
Ti sekunder var alt som skulle til. Vi satt på bussen fra Liberia og ut til en av kystbyene, Jaco. Lone hadde blitt tvunget av konduktøren (eller skal vi si "konduktøren"?) til å legge sekken sin på hattehylla. Han kjeftet og var oppgitt over gringaene (utlendingene) som ikke ville høre på han, så til slutt tok han saken (altså sekken) i egne hender og la den opp på hylla, samtidig som han ropte til Lone at der skulle den ligge. 30 minutter etter avreise fra Liberia, stoppet vi i en liten by for å slippe av noen passasjerer. Akkurat i det bussen skal til å stoppe, mister en mann mynter ned mellom oss. Jeg (Ingebjørg) lå og sov, og våknet av at jeg fikk penger i hodet. "Å, stakkars mann, han har mistet pengene sine på gulvet", tenkte jeg, så jeg begynte å hjelpe han med å plukke dem opp. Lone, som hadde vært våken hele turen for å overvåke ryggsekken sin, hadde sett på mannen i det han mistet pengene. Hun utbrøt "Det der gjorde han med vilje!!".
Jeg ga mannen den ene av de tre myntene jeg nådde, han kastet et raskt blikk ut av bakdøra, takket pent og sprang ut døra. "Det var da merkelig, hvorfor ville han ikke ha de siste pengene sine?", tenkte jeg før jeg kastet et blikk opp på hattehylla. "Lone, sekken din!". Lone hoppet opp og sjekket, men sekken var borte. Hun måtte løpe fram i bussen for å komme seg ut, etter som bakdørene akkurat hadde gått igjen. Da hun kom ut, var selvfølgelig mannen og sekken som sunket i jorden.
Det verste med hele hendelsen, var at vi forstod at noe muffens var på gang, og vi oppdaget at sekken var borte cirka fem sekunder etter at han droppet pengene på oss, men likevel var det for sent. Pengemannen og hans medhjelper (som tok sekken mens vi var distraherte) var rutinerte!
I sekken lå alt av Lones verdisaker: Speilreflekskamera, kompaktkamera, fire fulle minnebrikker med bilder fra de siste ni ukene, dagbok, pass og mobiltelefon.
Nå venter vi på at Lone skal få nødpass her i Costa Rica. Det får hun senest torsdag formiddag. Deretter vet vi enda ikke hva vi skal gjøre. Flyet vårt til Los Angeles går fra Panama City på søndag, men Lone kommer ikke inn i USA uten elektronisk pass (og nødpasset er ikke det). Det vi håper kan skje, er at hun får et transitvisum fra den amerikanske ambassaden, slik at hun kan sitte på flyplassen mens hun venter på flyet til Taiwan. Hvis ikke det går, ja, da slit vi!
Vi skal holde dere oppdatert!
Selv om de siste dagene har vært kjipe, så har det vært noen lyspunkter også. Det skal ikke mer til enn dette for å glede to norske jenter:
· Høre (og synge med) på norske barnesanger på Ingebjørgs mp3-spiller på bussen fra Liberia til hovedstaden San Jose. Her nevner vi i fleng: Pokemon, Pelle Politibil, Jeg digger deg, Kalle Klovn, Tante Sofies sinte vise, Pingu og Max Mekker mekker maks.
· Høre (og synge med) på Mister Cool, the song fra videregående!
· Se Ingebjørg prøve å komme seg ut av overkøya på hostellet.
· Se en peanøttmann snike seg inn på bussen.
· Møte oppleggeren på det costaricanske volleyballandslaget på bussen. Han inviterte oss på volleyballkamp i dag, og gjett om vi sa ja! Hurra! (okei, det gledet kanskje Ingebjørg mest)
· Spise gulrotkake.
· Se på the Julekalender-sang på Youtube.
· Dusje i varmtvann!
· Snakke med familie og kjæresten på Skype.
· Få sendt postkort hjem til Norge (men vi måtte kjøpe nye, etter som tyvene stjal de første vi kjøpte! Slaska!)
· Finne det norske konsulatet! Som UD ikke vet eksisterer. Ei heller taxisjåførene her i San Jose.
- comments