Vi er på utstilling!

Kom oss på det som hittil er vår lengste togtur, 32 timer i strekk, dette var den 3. turen på like mange dager, tilsammen ca. 60 timer. Endte i en 4'er med to russere, Dimitri og Yari. Virket kule nok men det viste seg at Yari aka StirrUlf ikke hadde noen andre planer enn å sitte i setet sitt og kikke på oss i det neste halvannet døgnet! Herlig! Når han la seg ned så bare stirret han under bordet og over til Janne.

Etter en times tid på toget stoppet det og ble stående... Vi prøvde å finne ut hva som skjedde siden det tok så lang tid og ble vist tallet 4... 4 hva? Minutter? Tog som skal passere? Ingen som visste det så vi tok oss en tur ut på perrongen. Stod der og holdt oss godt fast i hvert vårt håndtak på døra så vi liksom kunne kaste oss inn hvis det plutselig skulle begynne å rulle videre. Plutselig så oppdaget vi at toget ikke hadde noe lokomotiv lenger og at det kun var to vogner igjen av toget! Hva skjer liksom? Møtte da noen delvis engelsktalende professorer og lærere på vei til Irkutsk som sa at dette var helt normalt og at vi skulle kjøre videre om 4 timer!! Ikke rart turen tar lang tid ;)

Våknet neste morgen av at Yari stirret! Snakk om wake-up call.. Trenget en pause fra mannen og tok oss en tur til restaurantvognen som så ut som en overpyntet kinarestaurant. Piroger med mystisk kjøtt og øl til frokost! Superhyggelig personale og deilig med fri fra vår venn i kupèen. Tilbrakte en del tid der utover dagen... Når vi kom tilbake til Yari så pakket han. Idet han bøyde seg så trodde han at han slapp en smyger. Men det var ikke en smyger, det var det man kaller en real brakfis!

Vår nye venn, professoren, gav oss en bok laget av han selv. En samling russiske dikt. Den skal vi nyte. Dikteren selv heter Aleksander Panov og signerte boken; to my friends of Norvegee.. han slår nok gjennom i utlandet så hold øynene åpne for den mannen!

Når vi ankom Irkutsk, måtte vi lete etter hostelet i en evighet. Vi trodde et øyeblikk at vi hadde funnet vår andre døde mann, men etter litt dytting og roping viste det seg at han var myk og i høyeste grad i live. Møkkete og drita. Dette skjedde da selvfølgelig i en mørk bakgate på natten. På hostelet møtte vi tre svensker! Sikkert de eneste skandinaverene vi ser før Goa. Vi skulle ha frokost men fant ingen kafè. Dro derfor på det lokale supermarkedet, der var de ikke spesielt service minded. Nina fikk slengt røyk etter seg da hun ba om en annen farge og Janne ble fnyst av. Det tok litt av i hodet til den eldste frøken Henriksen og hun ropte tilbake på norsk: Kom hit så skal jeg vise deg hva jeg skal ha din jævla slugge faen!!! Nina fikk selvfølgelig latterkrampe som hun alltid får når hun blir stresset og måtte gå ut av butikken. Janne fulgte raskt etter. Resten av dagen gikk med til å lokalisere og bli kjent med byen. Og å vaske klær, endelig!

Neste dag ble tilbragt ved lake Baikal. Å kjøpe billetter til bussen gikk overraskende greit. En ting vi ikke blir helt vant til er det russiske kø-systemet; det fungerer ved at gamle damer sniker som faen og at man faktisk kan sitte (!!!) i kø. Man tror folk bare sitter på en benk og venter så plutselig står de og skal inn foran deg i køen fordi de har sittet og ventet. Burde introduseres i Norge.. Vi var fast bestemt på å stå der helt til vi fikk billetter om det å betydde at vi ble båret bort av politiet! "Hahha, jeg ser det for meg" sa Janne. "Ta bilder", sa Nina, "så har vi til bloggen! Ankom Listvyanka, en liten by ved Baikal, etter en time i overfylt farsmonster av en minibuss. Fantastisk vakkert og deilig å være ute av byen. Dro på et lite marked, endte med å spise røkt fisk og drikke øl ved vannkanten til innsjøen. Det er ingen turistbåter som kjører turer lenger siden sesongen er over, så vi bestakk en fisker til å kjøre oss rundt en stund. Det var fantastisk kaldt og deilig! Fikk kjøre båten og satser på jobb der fra neste sommer...

Victor, avtrådd kaptein på båten, fortalte oss om Mongolia: Det er rett over fjellene der borte, der er alle skjevøyde, rir hest og er fulle og ikke minst Djengis Khan!! Dette med armer og ben i bevegelse så vi forsto hva han mente..Turen hjem tok bare en halv time da vi lå i 170 stort sett hele veien!

Vet ikke helt når visumet går ut, enten den 4. eller den 5. men har bestemt oss for å satse på den 5. så får vi håpe det blir riktig og at det ikke blir bråk på grensen.. Har forresten bestilt billetter til Mongolia. Fikk kun plass på 2. klasse og føler oss seriøst litt lurt! Får ikke lenger dele vogn med 52 andre mennesker, kjempe om luft og få brekninger av å gå inn på toalettet.. Hva med store, stinkende måltider, tåfis og folk som konstant bommer på do? Svettelukt, vodka shots og øl i røyke-bula? Nytt forsett: kun 3. klasse eller verre herfra, dette funker ikke i lengden!!! Dette er ikke en spøk, vi savner platskartny allerede!!

Dro tilbake til Listvyanka siste dagen. Her liker vi oss så godt at vi vurderer å kjøpe en hytte her. Bussturen til var litt spesiell. Siden vi ikke hadde betalt for plasser til baggene våre, måtte vi ha de på fanget. Når baggene er på størrelse med oss selv så sier det seg selv at det var litt trøblete. Vi fant en beach hut og spiste fisk og drakk store mengder med øl, veldig koselig. Så solnedgangen og bestemte oss etterhvert for å dra på puben. På veien til puben var Nina veldig opptatt av å snakke med folk, blandt annet to landslags spillere i gud vet hva. Litt om Listvyanka: Det bor 1500 mennesker her, de har en pub og den har ikke toalett. Vi var like mye ute som vi var inne. Etter litt Vodka, det vil si en flaske, så husker vi kun at vi satt i en bil. Janne bak og Nina på fører siden. Har hun kjørt bil? Etter et par turer tilbake til puben for å samle sammen tingene til Janne, husker vi egentlig ikke mer.. Våknet opp på hotellet dagen etter. Og takk gud for det! Nina våknet først og fant et sett undertøy og 30 rubler (ca 7 kr) i vasken. Janne lurte på hvor jakken hennes var og svaret var: "Det vet jeg ingenting om men jeg har ihvertfall funnet undertøyet ditt." Etter nok en runde for å samle opp dritten til Janne ble det en frokost besående av smertestillende og 1 liter øl.. Hver!

Listvyanka er fantastisk! Vi elsker stedet.. Vi tror liksom at vi er russere og at vi bor der. På et tidspunkt diskuterte vi turistene, hvorfor de er her, hvorfor det er så mange og hvorfor de ikke kan la oss russere være i fred.

Ingenting er som å tilbringe dagene ved lake Baikal. Vannet er så rent at man kan drikke det. Det er 1637 meter dypt og det bor 60 000 seler der. Naturen er fantastisk og å oppleve høsten i Russland er nesten bedre enn i Norge. Listvyanka var helt klart en fantastisk avslutning på en fantastisk fire ukers reise gjennom Russland. Vi kommer til å savne disse gale menneskene.