Hei igjen alle sammen, eller sikkert heller alle to som folger med paa denne bloggen. Jeg fant ut etter 6 uker uten aa ha noe aa komme paa internett med at jeg maatte kjope noe saa jeg kunne faa gjort all planlegginga og oppdatert face og blogg noe jeg ikke akkurat har faatt til mens jeg har vaert i statene. Saa dermed ble jeg en eier av det moteriktigen og hakket for fancy gadget (til og med for meg) iPad. Saa naa har jeg faktisk tenkt til aa greie aa komme meg ajour med blogg arbeidet :) 

Saa for aa fortsette paa historien om yosemite saa motte jeg Shane, en sor-afrikaner paa hoppfeltet i Lodi som etter litt drama med dama endte han opp som singel mens han var i Lodi. Klatremus som han er endte han kjapt opp i en annen leie bil med retning for Yosemite, hehe, med paa kjopet fikk han en rimelig spent nordmann med nye klatresko og seletoy til anledningen.

Jeg hadde tenkt en stund paa aa dra ned ditt, etter jeg passerte 100 hopp og shane uansett skulle den veien var det et enkelt valg. Tirsdag den 21.09. dro vi nedover, paa veien ned gir shane meg en liten forvarsel paa at det var nok ikke helt det jeg var vant til naar det kommer til nasjonal park. Sant nok, det var som om de hadde puttet en stor by inn i den firkantete dalen, og ikke minst lover aa regler nok til og fylle opp et leksikon. Den forste natta sov vi under aapen himmel litt utenfor parken, for det er ikke lov og campe som vi gjor i norge i parken, noe jeg egentlig kan forstaa. Folk derborte har ikke i naerheten av den samme tilhorligheten med naturen og friluftslivetikk som vi er vokst opp med hjemme. Mens jeg var der var det et arangement som het facelift, dette er noe du har vaert aar for aa faa sopel ut av parken og rett og slett og gi den et facelift.

Dagen etter dro vi ut paa min forste klatretur paa fler en en taulengde, graden pa den varhakket under det han satset paa aa ta meg med paa dagen etter. Han var fornoyd da vi var ferdig og mente at jeg skull takle det fint. Jeg lurte fremdeles litt, men syntes den forste runden gikk bra. Litt ut paa kvelden gjorde vi klart alt utstyret og planla med aa staa opp 0430. Ble ikke altfor mye sovn den kvelden.

Vi greide aa komme oss opp, dro til Shane sin "bearbox" for aa ordne oss litt mat. I Yosemite er de helt avhengige av de boksene for aa oppbevare mat, bjornene i omraade kan faktisk finne paa aa rive opp bil dora di hvis de lukter mat.
0730 var vi i gang med turen opp mot vestsiden av et av de to mest beromte fjell i parken, Half Dome. Vi brukte 3t paa aa komme oss opp til klatre starten, paa vei opp skjonte jeg at den fysiske formen min kunne trenge litt tuning, for jeg var nesten helt ferdig for vi hadde startet. Jeg hadde paa forhaand sett for meg at fjellet skulle vaere mer vertikalt, men det viste seg at det var ganske mye sva og smore/friksjons klatring. Litt for 10 startet vi klatrinqen, det vist seg aa vaere relativt lett klatring, greia med ikke vertikal klatring er at hvis du faktisk faller faller du paa fjellet og kan slaa deg ganske bra. Saa naar et par av taulengden hadde bolter siden det ikke var noe naturlige fester og kun en bolt paa hele lengden var jeg en smule nervos ja. Mest for Shane som ledet siden han ville ikke han noe problem med meg naar han forst var klar til a sikkre meg.

Vi kom oss tilslutt opp de 8 taulengdene og jeg maa si at dette var noe av det mer fantastiske jeg har gjort der borte, aa henge kun i et tau flere hundre meter over bakken er en rar men god folelse. Vi gikk resten av veien helt opp til toppen hvor det motte oss masse turister som hadde tatt bakveien opp, kl var da 15. Ned igjen tok vi samme veien som turistene og vi smaa lop store deler av veien ned, vi var svaert kine paa aa rekke videoene som de skulle vise den dagen i forbindelse med facelift.

Det vi ikke var forbredt paa var aa mote paa ei dame med odelagt akilles og kjaeresten hennes. Ho graat naar vi kom ditt og kunne overhodet ikke sett vekt paa benet, Shane som meg er tidligere forsvars gutt, han hadde 8 aar i den britiske marinen, saa dermed satt vi umdielbart i gang med aa finne losninger for aa faa henne ned. Vi endte opp med aa bruke tau og en slags gullstol, vi brukte den en stund losningen en stund til stien ble for small og bratt til at det fungerte. Deretter gikk vi over til aa baere henne paa ryggen, noe alle likte bedre saa vi roterte paa aa baere henne paa den maaten resten av veien, total avstand ned til dalen var 6 km og 400 hoyde meter. Vi rakk filmen til 1930 akkurat, det var rett og slett en perfekt dag. Det og hjelpe andre ogsaa gir en god folelse, det er alltid fint og vite at folk rundt deg setter stor pris paa handlingene dine.

Dagen etterpaa var det bare hvile og plukke litt sopel, litt ut paa kvelden dro vi tilbake til Lodi hvor Viking campen og 30 Norske hadde ankommet.