Hei folkens, jeg skal vel innrømme at det er vel lenge siden jeg har skrevet noe her nå, og det er det noen av dere som har sagt ifra om, bra er det for da skjerper jeg meg litt. Håper alle dere som leser dette har det bra og er i beste velgående, send meg gjerne en mail eller legg igjen en liten melding her på bloggen, skal bruke den mer flittig nå framover :)

Livet i Statene går strålende og jeg har for en uke siden rykket opp et hakk i komfort standard. Før jeg forteller om dagens status skal jeg fortelle litt om hva som har skjedd her siden sist, eller hvertfall noen høyde punkter.

Første uka på feltet hang jeg som sagt med de Britiske kompisene å bodde på motelet hos dem, det var utrolig digg etter en dags intensiv hopping ut fra et varmt fly å ta det litt mindre og mer uskyldige fallet ut i et basseng på motelet :) Den uka var også den mest effektive uka jeg har hatt her nede og greide på 7 dager å gjøre 49 hopp. Jeg fant vel også ut etter den uka at det var greit å roe litt ned, var greit og ikke bli altfor lei hoppinga før jeg var kommet halveis.

Etter at brittene dro flytta jeg inn i pakkehangaren på hoppfeltet, et lite rykk ned i komfort standard, men jeg hadde alt jeg trengte som et lite kjøkken, dusj og vaskemaskin. Livet på hoppfeltet har sin egen sjarm og kan anbefales for alle, hvertfall for en liten periode. Jeg følte jeg var flyttet rett inn i en amerikansk såpeopera der en liten stund. Mye takket være den noe ustabile eieren av flyplassen og hoppfeltet Bill Dause, søk på han på facebook så skjønner dere kanskje litt hva jeg mener :) Om det ikke var nok med at Bill i løpet av en uke sparket folk hit og ditt, inkludert to av mine hoppekompiser, så hadde vi et par intriger og faktisk et dødsfall.

En kar, trolig hjemløs, som jeg hadde sett ravende rundt et par ganger på hoppfeltet hadde funnet ut at han skulle gå ut i motorveien ved siden av hoppfeltet her og ta sitt eget liv. Jeg var ikke først på stedet og det rådde ganske mye panikk når jeg kom ditt, jeg sjekket straks puls og åndedrett, pluss hjerne aktivitet ved å lyse med lykta i øynene hans. Ingen tegn til liv, jeg var i ferd med å starte, gjennoppliving da en tidligere politimann kom til stedet og tok over. Det var et ganske stygt syn, men når man ser sånne ting lander man fort uansett hvor mye du er ute og flyr om dagen. Tenk at hvis du er uten jobb her i statene er du så og si overlatt til deg selv, velferdsstaten USA er ikke mye å skryte av gitt, den type perspektiv gjør meg lykklig for at jeg er Norsk og trist for at det er så få som har de muligheten vi har.

Etter 18 dager på feltet passerte jeg 100 hopp i statene og 170 totalt go fant ut at jeg skulle ha litt pause, Jeg kjøpte meg klatresele og sko ++ og ble med en Sør-Afrikaner til Yosemite for å klatre og få smake litt på Amerikansk Friluftsliv. Men den historien tar jeg i neste innlegg.