Profile
Blog
Photos
Videos
Euforien regelrett sprudler i årene på begge parter av reisefølget på nåværende tidspungt. Innholdsfortegnelsen har ekspandert betraktelig siden forrige statusrapport fra Cairns. I og med at vi setter meget høye standardkrav til transportmiddelet som anvendes på enhver angitt strekning, så gikk vi til innkjøp av to særdeles eksklusive bussbiletter hos selskapet Grayhound Australia. Selskapet er videnkjent fra de forente Amerikanske stater og har rykte på seg som noen av de mest luksuriøse diligensene som er tilgjengelig på markedet. De yter slik himmelfallen service at de lar oss til og med få lov til å stige av og på når vi måtte ønske langs ruten uten ekstra kostnad. Første avstigning ble derfor spøkelsesbyen Townsville. Denne byen er det svært lite å si om. Morgenen etter tok vi en ferge over til Magnetic Island. Det noe unike navnet på denne øyen, stammer tilbake til den gangen James Cook seilte rundt i disse farvannene for å oppdage, tegne kart og kolonisere. Akkurat i det han var travelt opptatt med å navigere og oppdage seg fram rundt denne øyen så streiket kommpasset hans og det løp fullstendig løpsk. James mente at øyen måtte ha en spesiell magnetisk kraft. Der gikk vi en fin tur opp til en gammel festning som ligger oppe på en av de mange forholdsvis høytliggende toppene rundt om kring på denne øyen. Det var mange kamper her under andre verdenskrig og det er flere tydelige krigshistoriske spor etter dette. På veien opp så møtte vi en vill koalabjørn som nøt livet på en særdeles bedagelig annlagt måte, oppe i en tretopp rett ved siden av turstien der vi var ute og fingikk. Vi benyttet oss også av muligheten til å hilse på øyens raskt ekspanderende bestand av meget tamme og lite folkesky rock wallabies. De kom fram for å hilse på folk hver ettermidag ved skumring. Lokalbefolkningen matet dem med eple og gullerotbiter på samme måte som trønderne liker å spasere langs Nidelven for å mate ender. Wallabies er noen pussige små minikenguruer. Vi tilbragte to dager på denne magnetiske øyen, som skapte deilige asosiasjoner til det gode orientalske øyliv og svundne Asiatider. Etter en rask svipptur tilbake til Townsville var vi nok en gang på fire hjul i form av den grå hunden. Denne gangen ilte vi avgårde i rettning Airlie Beach. Denne destinasjonen fungerer i hovedsak som det mest vanlige utgangspunktet for de mange seilbåtturene ut til Whitsunday Islands. Helt siden Sjonkel Rolfsen var tenåring med høy forekomst av fukt bak ørene så har dette vært et drømmereisemål som har stått høyt i kurs. Hans kjære storebror Joachim la ut på en omfattende seiltur mellom disse øyene som en del av en større jordenrundtreise for cirka ti år siden. Joachim snakker den dag i dag med entusiasme og innlevelse om denne ekspedisjonen. Vi har inntrykk av at den står høyt på listen over kjære storebror sine mange høydepungt på reisen. Dette har bidratt til inspirasjon og reiseiver for lillebror ønsker jo alltid å kopiere. Når vi etter en rask og grei busstur ankom Airlie Beach, fikk vi bestilt en tur allerede den samme kvelden. Båtseilaset hadde avgang et par dager senere og skulle vare i to døgn. Båten vi reiste med het Prima. Det var en liten båt i denne sammenhengen, med en kapasitet på tolv pasasjerer. Vi var bare elleve reisende totalt, så vi fikk litt ekstra god plass på den fjorten meter lange skuten. Mannskapet derimot, bestod bare av to ansatte som jobbet ombord. Det var den pensjonerte kapteinen Steve som jobbet uten lønn på Prima fordi han kjedet seg så fryktelig på sine eldre dager. Han fortalte med en gjestfri og overbevisende åpenhet om at han både hadde seilt for det Australske olympiske nasjonallaget og overvunnet kreft opptil flere ganger. Han var utdannet dykkerinnstruktør og hadde også mange sådanne røverhistorier på lager, blandt annet om den gangen i nittensøttini da han og noen kompiser ble avbrutt av marinens mineryddingsprosjekt når de drev og vrakdykket vest for Vanuatu. De hadde blitt invitert ombord på middag hos militæret samtidig som soldatene drev å fyrte av masse gamle udetonerte bomber akkurat i det skipsvraket som Steve hadde dykket i tidligere på dagen. Det neste pensjonistprosjektet til denne livsglade herremannen var å seile til Antarktis sammen med noen kompiser. Vi får automatisk meget stor respekt for slike eksentriske personligheter som øser av sin livserfaring og gamle skipperskrøner. Steve hadde med seg en atten år gammel lærling på båten. Hun het Daisey og var kjøkkensjef samt ansvarlig for så og si samtlige andre gjøremål på båten, som Steve selvølgelig var alt for opptatt til å ta hånd om. Steve måtte jo konsentrere seg om å styre og holde oss underholdt. Daisey fikk seilbåtsertifikatet den dagen vi mønstret av båten og var nå kvalifisert til å bli kaptein på egen skute. Vi var så heldige å havne sammen med en utrolig bra gjeng på båten. Whitsunday øyene med sine mange kritthvite strender og korallrev er kategorisert som et World Herritage Site. Hele dette området regnes selvfølgelig også som Australsk nasjonalpark. Vakrere natur skal man lete lenge etter synes nå i hvert fall vi da. Alt klaffet utrolig godt. Fin natur, bra båt, bra folk og god mat. Denne turen vil vi på det varmeste anbefale til alle som har tengt seg til Queensland. Den er absolutt ikke oppskrytt. Vi vil også anbefale selskapet Prima og reisebyrået Tribal Travels som til de grader har levert varene for oss.
- comments
Joachim I storebrors fotspor sjer æ, ja det gjør du bættere mæ rætt i;-) Dokker sleit litt med å hold kursen stø gjennom asia (som vi gjor unna på tre uka), men no sjer det betydelig bedre ut, Frasier Island som e næste da ventligen :-)
Nelle Good to see real expertise on diaslpy. Your contribution is most welcome.
Steven skulle egentlig.. det var plnean helt siden i fjor sommer..men i dag, av alle dager, se5 ble det bestemt at det ikke skulle bli noe d8ya pe5 meg skulle egentlig.. det var plnean helt siden i fjor sommer..men i dag, av alle dager, se5 ble det bestemt at det ikke skulle bli noe d8ya pe5 meg