Profile
Blog
Photos
Videos
De to skøyeraktige charterturistene tante Linn-Kristin og sjonkel Rolfsen holder fortsatt en stødig kurs sør i lendet, langs den subtropiske delen av den Australske østkysten. Etter vårt dekadente cruiseseilas på Whitsunday øyene og ellers generel forlystelse og rekreasjon i den dærtil nærliggende havnebyen Airlie Beach, har vi vært innom flere holdeplasser på veien. Noen særdeles bemerkelsesverdige, andre mer anonyme og ikke spesiellt nevneverdige i det hele tatt. De to første dagene tilbake på veien i jakthundens hule hånd, tilbakela vi et totalt antall av femten busstimer. Vi peiset gjennom den forferdelige byen Rockhampton uten å tilbringe lengre tid en høyst nødvendig til å lade batteriene i form av noen raske og effektive timer, sovende på våre grønne ører. Som en liten kuriositet kan vi nevne, at når vi skulle sjekke inn på det eneste overprisede bilpensjonatet langs den travle motorveien som vistnok skulle være hovedgaten i Rockhampton som vi kunne ta oss råd til, så møtte vi en verdensvant karakter i skranken. Han måpet spørrende i mot oss og lurte på om det ikke var uutholdelig kjedelig å oppholde seg i Asia så lenge, når vi selvfølgelig skrøt uhemmet av vår tidligere reiserute. Da konkluderte vi sporenstreks med at det meste ville bli kjedelig for en respektabel borger i selve definisjonen av verdens navle, nemlig den pulserende supermetropolen Rockhampton. Tidlig neste morgen suste den automobile mynden videre sørover, denne gangen hoppet vi av i Hervey Bay. Dette stedet er egentlig bare en gruppe med sammenvokste forsteder langs stranden. Det er en stadig økning i antallet Australske pensjonister som ønsker å slå seg ned i dette området, dermed så kalles stedet bare for guds venterom blandt de lokale. Hervey Bay fungerer også perfekt som base for et stort utvalg av diverse ekspedisjoner ut til Fraser Island. Mindre en to timer etter at vi hadde ankommet guds venterom, så hadde vi allerede bestilt biletter ut til øyen, med avgang tidlig neste morgen. Ettersom vi utrolig nok begynner å bli habile amennesker, så var det ikke noe problem å komme seg opp i ørsken for å rekke den første turen til fergen Frasier Venture over til den sagnomsuste øyen. I nittennittito så ble Fraser Island utpekt som et av unescos verdensarvsteder. Det er mange viktige, unike biologiske faktorer som spiller inn for at øyen skulle kvalifiseres til å havne i dette internasjonale og gode selskab. For det første er det verdens største sandøy. Det er en av de få stedene der det vokser regnskog på sand. Øyen inneholder også noen av verdens få elver og vann som ligger og renner over ren sand. Dette er jo i utganspungtet helt ulogisk fordi man skulle jo tro at alt vannet bare sank rett ned i den. Noe av årsaken til at dette unike fenomenet er mulig, er den enorme forekomsten av ferskt grunnvann som befinner seg under øyen. Fraser Island er også kjent for sin unike stamme av dingoer, som av ledende kynologer og eksperter regnes som de genetisk reneste av alle dingoer i Australia i dag. Vi var så heldige å møte på hele fire forskjellige eksemplarer, som var meget nærgående og ivrige etter å hilse på oss. Øyen er også kjent for å ha en av verdens lengste sandstrender. Denne strekker seg fra nord til sør langs østkysten på øyen og benyttes paradoksalt nok som firefeltsmotorvei for alverdens terengbiler fyllt til randen med ryggsekkturister på evig jakt etter fart og spenning. Aboriginerne døpte orginalt Fraser Island for K'Gari som betyr paradis og dette valget av stedsnavn kan vi si oss fullstendig enig i. Vi hadde to fantastiske dager der ute. Øyen har mange forskjellige spennende aktiviteter å by på og vi kunne definitivt ha tenkt oss å vært der en god stund til. Vi hadde hørt så utrolig mye positivt om Byron Bay, så for å få litt mer tid her, så bestemte vi oss like så greit for å peise rett gjennom Brisbane i denne omgangen. Etter elleve strake timer på bussen nådde vi altså denne lille bohemske oasen av en kystby. Man merker med en gang meget stor forskjell på den kreative kulturen her og den kanskje litt mer konservative stemningen som dominerer noen av stedene i staten Queensland. Vi har en teori om at samtlige kunstnersjeler, musikere samt livsglade mat og vinmennesker har inngått en avtale med hverandre om å flytte hit. Denne lille byen er omtrent halvparten så stor som Trondheim, men med cirka dobbelt så mange tilbud når det gjelder alle de ovennevnte kategorier. Her har vi nok en gang vært så utrolig heldige å finne et fantastisk herberge. Byron Springs Gesthouse er virkelig noe utenom det vanlige hva overnattingsmuligheter anngår. Det er et nyoppusset, hvit trehus som ligger strategisk plassert helt for seg selv midt i en stor og frodig hage, omtrent tyve minutters gange fra sentrum. Her føles det rett og slett ut som om vi har flyttet inn hos en varm, åpen og gjestfri familie som er mer enn villig til å dele sitt hjem med oss. Vi ble ønsket velkommen av etablisemntets grundere, som satt å drakk god vin og spiste et herlig måltid rundt et stort og rustikt bondebord av tre, da vi trampet rett inn i stuen deres, søkkvåte etter å ha travet rundt i pissregnet for å finne frem. Oppholdet på dette fristedet ga slik mersmak at vi bestemte oss like så greit for å bli tre dager lenger enn vi egentlig skulle. Vi vil absolutt anbefale Byron Bay som et perfekt sted å slappe av på noen dager før man reiser videre igjen, etter et forholdsvis tett program de siste ukene.
- comments