Bussturen fra Vientiane til Luang Prabang varte i 12 timer og er kjent for å være en forholdsvis kraftig tålmodighetsprøve. Vi havnet på en stappfull buss uten aircondition, som humpet avgårde på noe som tydeligvis skulle forestille en vei, i en gjennomsnittshastighet på cirka 30 kilometer i timen. Det var varmt, støvete og masse mygg. Samtlige pasasjerer stinket svette som faen, og vi luktet ikke akkurat som en blomstereng vi heller. Spessielt så utmerket sjonkel Rolfsen sin kroppslukt seg som ekstra intens på grunn av at han insisterte på å bruke tykke, langermede bomullskjorter for å forsøke å sikre seg mot malaria og denguefeber. Route 13 snirklet seg sakte men sikkert opp gjennom fjellheimen. Vi hadde på forrhånd lest om en gjeng med banditter som kaller seg for Chao Fa, som vistnok skulle herje paa disse veistrekningene. De er beryktet for grove landeveisrøveri og så sent som i 2005 var det visst rapportert om 3 utenlandske turister som ble drept under et ran her. All denne skremselspropagandaen ble fort glemt, når de overveldende og majestetiske fjellformasjonene åpnet seg forran oss. Panoramautsikten var et syn for øyet, med en vakker natur ut av en annen verden. Det er ikke rart at naturen her er så uberørt, i og med at de sympatiske amerikanerne også herjet disse fjellene i nær fortid. De slang nemlig fra seg masse miner, udetonerte bomber og masse annet snacks som ikke akkurat gjør det ufarlig for lokalbefolkningen å ferdes i ulendt terreng. Kontrasten mellom utkantstrøkene og hovedstaden er ekstrem. Menneskene på landsbygda har absolutt ingenting. Greit nok at vi så masse fattigdom i Kambodsja, men disse forholdene er enda mer primitive. Det er snakk om så enkle kår som det overhodet er mulig å få,uten at man skal kunne kategorisere det som en humanitær krisesituasjon. Den gjennomsnittlige bonde i Laos eier knapt nok nålen i veggen. De har ikke innlagt vann, ingen strøm og de små landsbyene vi passerte, tente store fellesbål langs veien, som de brukte til å tilbrede mat på. Alikevell så smilte og vinket også disse hærlige menneskene til oss. En gjestfri vennlighet som vitner om at man tydeligvis ikke trenger å være millionær for å være lykkelig. To timer etter at det var blitt mørkt, kom vi oss omsider ned fra fjellene og inn i den smale dalen som huser den orginale, religiøse og kulturelle hovedstaden Luang Prabang. Denne byen var hovedstad så lenge Laos var et kongedømme. I 1975 jaget de kongen ut i skogen, innførte republikk og Vientiane som ny hovedstad. Luang Prabang domineres av en mystisk balanse mellom gamle theravadabuddhistiske templer, klassiske franske kolonihus og en slående vakker natur. Mekong elven som omkranser gamlebyen, gjør også sitt til at stemningen blir ytterligere magisk. Byen er ikke stor, man kan fint vandre forsiktig rundt og alikevell få med seg det meste av severdigheter i løpet av et par dager. Høydepunktet her var en fin tur opp på en liten bakketopp midt i byen. Der ligger That Chomsi som overaskende nok er et tempel. Utsikten derifra, i 360 graders vinkel utover byen og resten av dalen, er ikke annet enn upåklagelig. Det er ogsaa et flott nattmarked i gamlebyens hovedgate hver kveld. Markedet lyser opp byen med sine mange fargerike haandlagede lamper. Vi våkner klokken 06.00 om morgenen her, av et live munkekor som synger for full hals rett utenfor vinduet. De går fra dør til dør og velsigner hustandene i byen, samtidig som de samler inn allmisser i form av mat og drikke, tett etterfulgt av et stort antall haner som galer rundt omkring i nabolaget en halvtimes tid senere. En litt anderledes morgenstund enn hva vi er vant med. I morgen venter nok en særdeles behagelig og utsøkt busstur til backpackerhubben Vang Vieng.