Flybilettene våre fra Phnom Penh til Vientiane hadde vi kjøpt gjennom Lao Airlines. Det ble små antydninger til stress på flyplassen i Phnom Penh, når vi verken fant flyselskapet eller flightnummeret på listen over avganger. Det viste seg etterhvert, at de samarbeidet med Vietnam Airlines. Så etter et yderst lite snev av om og men, fikk vi kommet oss på vingene med nytt flyselskap og nytt flightnummer. Vientiane er hovedstaden i "den demokratiske folkerepublikken" Laos. Det er Sørøst-Asia sitt eneste land uten kystlinje, med en befolkning på bare 6,2 millioner. Dette landet er et ettpartidiktatur. Laos er en av verdens få gjenværende komuniststater. Man får en merkelig følelse av å reise tilbake i tid, når man vandrer rundt i hovedstadens gater og observerer enorme røde komunistflagg som vaier i vinden. Laos er et av verdens fattigste land, med en gjennomsnittlig levealder på bare 55 år. Nettopp på grunn av dette, så hadde vi definitivt ikke særlig høye forventninger til Laos før vi kom hit. Etter å ha opplevd mye fattigdom og dårlige sanitære forhold på kloss hold i Kambodsja, så forventet vi egentlig at det var en enda mer prekær situasjon som skulle møte oss her. Det skulle så langt vise seg å være bare svada og sprøyt. Vientiane er det totalt motsatte av hva vi hadde tenkt oss. Byen bærer preg av en europeisk småby. Det hersker ingen tvil om at franskmennene har vært her og satt sitt betydelige preg på byplanleggingen, på lik linje med en viss herreman fra Luxemburg som kom til bartebyen for å lære trønderne hvordan man skulle rette ut gatene sine. I forhold til Kambodsja er det veldig stille, rolig, rent og pent. Langstrakte avenuer med store trær, brede fortau og franske cafeer dominerer hovedstaden. Det hele er nesten litt for godt til å være sant, så vi får automatisk noen skumle tanker til en ekstrem statlig kontroll som passer på at alt går riktig for seg. Vi har også her i Vientiane vært pliktoppfyllende turister og besøkt flere obligatoriske museer og tempel. slik som for eksempel Haw Pha Kaew og Wat Sisaket. I og med at dette er det tredje og siste Theravadabuddhistiske landet som vi besøker på denne turen, så må vi jo ærlig inrømme at vi begynner å føle oss litt "all templed out". Men de templene som vi har besøkt her, har alikevell hakket mer atmosfære og litt mer spesiell stemning enn de i Thailand. Vientiane ligger ved Mekongelvens bredd. En dag når vi var ute og fingikk på en promenade langs elven, møtte vi en pussig skrue. Det var en amerikansk Vietnamveteran som hadde viet livet sitt etter krigen til å reise rundt og se verden. Vi har visst en tendens til å ende opp på gatecafeer sammen med gamle ringrever med flust av røverhistorier og andre ess i ermet. Han fortalte at han var Captain i The Special Forces og hadde deltatt på flere farefulle oppdrag med å redde CIA agenter ut fra diverse kjipe situasjoner i flere av Indokinas avsidesliggende krinkler og kroker. Kapteinen var verken blyg eller sjenert, når han gjærne ville påpeke at han hadde vært i Vietnam cirka 40 ganger etter krigen også. Vi benyttet selvfølgelig muligheten til å tyne den stakkars pensjonisten for mest mulig potensielt nyttige reisetips fra det neste landet på reiseruten vår. I morgen ringer vekkeklokken nok en gang før hanen galer og en aldri så liten svipptur i buss, til byen Luang Prabang står på agendaen.