Denne ettappen begynte på ekte Laovis. Vi hadde ikke kjørt i mer en et kvarter på veien ut fra Luang Prabang før bussen vår fikk motorstopp. De tre guttene som jobbet på bussen, sloss nesten om å få lov til å vise sine mekaniske ferdigheter. De rev av en mengde avbrente ledninger og kastet dem ned i grøfta på siden av veien. Kablene ble erstatett med nye. Reservedelene så mildt sagt hjemmelagde ut, men de gjorde susen alikevell. Etter en og en halv time var vi tilbake på veien. Det virket som om sjåføren hadde en personlig agenda om å kjøre inn det tapte, som om det sto om liv eller død. Når vi stoppet et par ganger på ruta for å slippe på flere pasasjerer, nektet han blandt annet en familie med små barn å gå på do. Faren i den erkebritiske familien tente på alle pluggene og det ble ganske så månelyst der ute på landsbygden i Laos i en periode. Det hele minnet bemerkelsesverdig mye om turen fra Ko Lanta til Ko Phangan når det gjaldt serviceinnstilte langtransportsjåfører. Vi kom da omsider fram denne gangen også. Vang Vieng er en merkelig plass. Det begynte å komme backpackere hit allerede på søttitallet. Selve sentrum eier absolutt ingenting av atmosfære eller småbysjarm slik som Luang Prabang hadde mye av. Det hele minner litt mer om en forvokst veikro eller en rasteplass. Amerikanerne bygget også en nok så provisorisk flyplass her under Vietnamkrigen, når de var travelt opptatt med å teppebombe hele distriktet for å redde oss alle sammen fra komunismen. Hovedaktiviteten som de fleste tilreisende sysselsetter seg med når de kommer hit, er såkaldt tubing. Denne aktiviteten innebærer i praksis å flyte nedover den nærliggende elven i slitne traktordekkslanger. Underveis blir man shanghaiet av de mange strandbarene som ligger langs bredden. Vi sto pent over tubingen og trasket oss en tur for å se på den fine naturen istedet. Selv om arkitekturen her ikke akkurat er noe å rope hurra for, er kulissene en ganske annen historie. Vang Vieng ligger midt i en grønn og frodig dal, omringet av skarpe klippeformasjoner og limestonefjell. Naturen her er veldig lik den man finner på vestkysten av Sør-Thailand. Litt anderledes er det jo selvfølgelig i og med at Vang Vieng ligger i innlandet. Logisk nok, trekker denne destinasjonen til seg masse fjellklaterere. Mange av gjestehusene fungerer også som klatreskoler. Stemningen på disse etablisementene ligner litt på miljøet rundt klatreskolen i Henningsvær i Lofoten. Et annet pussig fenomen er de mange cafe'ene langs hovedgaten som viser Friends og Family Guy marathon fra morgen til kveld. Det er jo et velkjent paradoks at vi som utgjør dagens generasjon med gjerrigturister, reiser verden rundt for å prøve å gjennskape akkurat den samme stemningen som vi har hjemme i den trygge bomullsboksen vår i vesten. Det bør nevnes at dette er det stedet som tilbyr billigst overnatting av alle destinasjonene våre så langt på ruta. Vi bor på Pan's Place som drives av en trivelig, gammel, engelsk fjellklatrer. Der betaler vi ni dollar natten for et helt greit dobbeltrom med eget bad. Høydepunktet så langt i Laos opplevde vi allikevell her i Vang Vieng, når vi bestemte oss for å tråkke i Phileas Fogg sine fotspor i form av en spasertur mellom skyene. Tross dårlig vær, var luftballong ferden vår utvilsomt verd vær eneste kip. Vi svevet gjennom luften i total stillhet,sammen med et entusiastisk kjærestepar fra Australia og en lokal ballongpilot. Den australske oljeingeniøren gjorde ikke akkurat adrenalinnivået vårt lavere da han fortalte om at han hadde vært med i en helikopterulykke på en platform. Vi kom oss heldigvis trygt ned på bakken igjen, selv om det ristet godt i kurven når vi landet. I morgen bærer det tilbake til Vientiane i noen dager, for å forhåpentligvis få ordnet med visum til Vietnam.