Talufa! Her kommer en ny oppdatering fra reise-eventyret vårt. Siden forrige oppdatering har vi flyttet til Hermosa Beach, LA og kost oss med litt strandliv, som oppvarming til neste stopp, Samoa. Etter innkjøp av diverse badeklær,i-siste-liten-sommerklær og en aldri så liten kveld på den lokale surfepuben Sharkeez med øl og de lokale surfefolka, ( som absolutt er verdt et besøk) var vi klare for neste destinasjon.

Etter en lang dag med venting på flyplassen klatret vi om bord på Air New Zealand for 10 ytterligere timer med venting. Takket være at det var nattfly, inkludert middag og frokost, samt individuelle tv-skjermer med div filmer, serier og musikk klarte vi oss ganske godt gjennom flyturen. Vi landet i Apia, hovedstaden på Samoa rundt klokka seks på morgenen og ble ganske sjokkert over det tropiske klimaet som møtte oss når vi gikk ut av flyet og den siste airconditionen vi skulle se på to uker. Det var mellom 25-30 grader i skyggen og luftfuktigheten gjør at man ikke kan puste uten å svette. Vi tok ut noen Samoanske Tala i minibanken før vi kastet bagasjen inn i en taxi og ga gass mot Apia. På veien mot Apia og hotellet vi skulle sove på, Princess Tui Inn, så vi at folk bodde i hytter bygget på stokker over bakken, uten vegger, såkalte samoanske fales, med griser, høner og bikkjer løpende rundt i hagen og i veien. Langs veien gikk det skoleunger i uniform og ventet på den lokale bussen som ikke er full før hvert sete rommer minst to rumper og som spiller èn sang på full guffe over and over again. Vi fikk også vårt første møte med bålrøyken fra brente kokosnøttfibere, minner litt om røkelse og du er aldri mer enn noen hundre meter fra bålene.

Vel fremme i Apia sjekket vi inn på Princess Tui og etter en kort og forferdelig varm trasketur i Apia fant vi fort ut at dette ikke var stedet for oss. Varmen var altfor intens og uten noen mulighet for avkjøling, (Det skal sies at enkelte begynte å svette på fremsiden av leggen, dessuten mente Janne at rommet vårt lignet overraskende mye på et barnehjem) bestemte vi oss for å forflytte oss til Taufua Beach Fales, som nå var under oppbygging etter at tsunamien hadde revet med seg hele stedet til sjøs året før.

Vi ankom Taufua Beach dagen etter og ble innkvartert i 2 små trehytter på stranda, kun noen få meter unna stillehavet. Hyttene er bygget på stokker med tregulv ca 1,5 meter over bakken med en liten trapp opp, kun presenninger som vegger som kan rulles ned hvis regnværet skulle bli voldsomt. Hyttene inneholder kun to tynne skumgummimadrasser med myggnett over, og her skulle vi bo de neste elleve nettene. Vi fant fort ut at man må legge seg når sola går ned fordi solen står opp klokka 7-8 om morgenen, og den Samoanske sola er like varm klokka 8 om morgenen som klokka ett på ettermiddagen. Man kan enten stå opp frivillig eller man kan forsøke å sove til langt på dag, badende i sin egen svette. Det skulle vise seg at åpne fales og tynne skumgummi-madrasser gjør underverker for søvnen og vegger er absolutt overvurdert om man bor i Samoa. På Taufua fikk vi også en stor og veldig god frokost og middag hvor alle beboerne samlet seg v ed et langbord hver morgen og kveld, og på søndager spiste vi tradisjonell samoansk mat som Taro, taroblader med coconut-creme (i mangel av et godt norsk ord), fisk, blekksprut, risnudler, helstekt gris, rå fisk og masse annet spennende. Vi var alle enige om at vi var i paradis når vi stod planta i stillhavet med vann opp under ørene og en kald Vailima (samoas eget øl) godt plantet i handa!

Etter å ha bodd på stranda et par dager våknet vi klokka tre på natta av eieren, Tai, eller mor som vi har kalt henne de siste to ukene, som fortalte oss at vi måtte forte oss å pakke alle sakene våre og komme oss opp på veien slik at politiet kunne kjøre oss opp til huset deres i fjellene. Grunnen var et stort jordskjelv på 8,8 på richtersskala som hadde rammet kysten av Chile samme natt og som førte til at vi nå befant oss midt i et område som var svært utsatt for en eventuell Tsunami. Vi ble litt skjelvne med tanke på Tsunamien som hadde truffet eksakt samme sted 29 september i fjor hvor 14 medlemmer av Tai og Sily's familie omkom. Både vi, Gary og Deirdre (irsk-kanadiske supertrivelige 40-åringer), Finn (vår finske venn Juha) og Ally og Lauren (amerikanske jenter på vei hjem fra Antarktis) ble innkvartert i hvert vårt rom i det nye huset. Heldigvis for oss nådde aldri Tsunamien Samoa og vi kunne trygt flytte ned til Taufua etter en natt i huset deres i fjellet.

Etter Tsunami-varselen ble vi veldig godt kjent med de andre gjestene og også familien som eier stedet. Også de samoanske folka som jobba der ble vi godt kjent med og vi følte oss relativt integrert når vi ble med på rugbytrening i landsbyen, Lalomanu, og det var mange kjente fjes blant spillerne. Vi har blitt introdusert for onkler, kusiner, og øvrig familie til mange av menneskene vi har møtt og ble etter hvert på hils med riimelig mange. Vi ble etter hvert også vant til den høye luftfuktigheten og varmen. Janne og meg selv (dvs, Line), dro på guidet tur med en del av de andre beboerne og høvdingen, som vi kaller Sily. Her fikk vi se tre forskjellige fossefall, tradisjonelle slaginstrumenter, masse samoanske planter, en kirke, huset til Robert Louis Stevenson (forfatteren av Treasure Island og Dr. Jekyll og Mr. Hyde) og et marked i Apia hvor man solge masse rart, alt fra flettet håndverk til kokosnøtter, og drakk Kava.

Etter hvert som dagene gikk ble vi veldig godt kjent med samoanerne i Lalomanu- og Vailoa- landsbyen og det ble noen sene kvelder med øl og god stemning, de samoanske menneskene er utrolig hyggelige og enkle å bli kjent med. Og vi var alle enige om at de samoanske guttene slett ikke var dumme å se på der de gikk rundt med samoanske tatoveringer i bare overkropper og med Lavalava, et tradisjonelt plagg, en type omslagsskjørt som kan knytes på forskjellig vis og som skal brukes når man befinner seg i landsbyene. Og i motsetning til andre feriesteder vi har besøkt var gutta her gentlemen til de grader. Hvis du er varm setter de seg gjerne ned og vifter deg og hvis vannflaska du bærer på ser tung ut tar de gjerne både den og veska di for deg. To av gutta vi ble spesielt godt kjent med, Sam og Alofa, lærte oss å flette kurver, rugbyregler og var trofaste volleyballkompiser (pollovolley på samoansk). Men det var ikke bare gutta som sjarmerte oss. Tai og Sily's fem år gamle adoptivdatter, Ake, ble fort vår nye bestevenn og vi tilbrakte mange timer med leking og ballkasting. Ake var den eneste gjenlevende av barna etter tsunamien i fjor, takket være en argentinsk turist som svømte ut og reddet henne når hun ble dratt med ut av bølgen. Dessverre klarte han ikke å svømme tilbake til stranda selv etter at han reddet Ake. Ake's favoritt setning var "what's your name?", aller helst skulle hun bæres rundt av oss og vi måtte regne med å dele både brus og lunsj med vesla. En annen av våre favoritt samoanere var Fabio (eller Poulo som han egentlig het). Fabio bodde fem km fra jobb og gikk turen hver dag etter 12-13 timers arbeidsdager. Samoanerene tar virkelig livet med ro og tar ofte en time eller to med siesta mellom slagene så det er ikke så ille som det høres ut. Vi ble etter hvert veldig glad i Fabio til tross for beslaglegging av volleyballen, ufrivillig spandering av brus og appelsinskall i fanget under middagen. Vi møtte flere samoanske gutter som ikke arbeidet der vi bodde, og vi norske jentene ble populære hos flere av gutta. De færreste bodde selv i Samoa, en bodde i Frankrike og jobbet på Cruise-skip, en annen bodde i New Zealand, som mange samoanere gjør, en var bodybuilder (og var veldig glad i rumpetaska si som var med overalt) og en spilte rugby for Sri Lanka. En av dem hadde også kjæreste i Norge og var svært glad for at vi var fra derfra. Når det til slutt ble tid for å reise fra Samoa var det fryktelig trist å reise fra våre nye venner og vi bestemte oss for at vi vil returnere ved først anledning for å besøke de vi har blitt så glad i.

Etter avskjedsklemmer og farvelhilsner til samoanerene våre har vi reist videre til New Zealand. Gårsdagen tilbrakte vi i Auckland og i dag har vi reist videre til Christchurch. I morgen er planen å fortsette videre til Queenstown hvor vi har hørt at det er liv. RayRay.