Vi ankom Noosa på torsdag og sjekket inn på fantastiske Nomads, Koala Resort, som kunne friste med kakkerlakker, mugg i dusj og på madrassene, samt rot i reservasjonene og irriterende dansker. Hurra! Men når regnværet avtok og vi fikk utforsket stranda og byttet roomies, var ikke Noosa så ille allikevel. Man skulle kanskje tro at det holdt med sykdom etter at Kjersti var på pencilinkur for halsbetennelsen sin og undertegnede (denne gangen, Line) fikk antibiotika for bakteriekulturen jeg brakte med meg fra Samoa. Men den gang ei. Både Janne og Kjersti dro på seg en lite trivelig forkjølelse og fant ut at det var bedre å bli hjemme enn å bli med på den planlagte kano-turen vår i Gagaju bushcamp. Så da ble det opp til meg og Lene å holde fortet på Gagaju. Vi ble plukket opp mandag kl 10.30 av en bikerkar, full av tattiser, skinna på hodet og med langt skjegg. Det viste seg at han var en fryktelig trivelig kar og vi møtte både datteren og barnebarnet før vi reiste på butikken sammen. Når vi kom frem til Gagaju, som ligger midt i bushen i Noosa National Park, ble vi vist rundt på plassen og innkvartert i grønne militærlignende telt. Selv var vi sikre på at vi hadde booket to netter her oppe, men vi fikk beskjed av sjefen om at det var tre netter. Ferdig med det. Vi var veldig glade for at vi hadde gått til innkjøp av myggspray, for ute i bushen er det MYE mygg. Bare synd det ikke finnes edderkoppspray og irriterende-fugle-spray.

Dagen ettermøttes vi for briefing rundt biljardbordet kl. 08.00. Her gikk vi gjennom hvordan de to turene var lagt opp. Det viste seg at vi var en gruppe på 16 stk, 6 britiske jenter, 4 britiske gutter, et israelsk kjærestepar, en finsk jente, Veera, en nederlandsk gutt, Damir og to tøffe vikinger! Vi fikk også vite at vi skulle få seks tre-mannskanoer, og vi skulle padle alene. Uten guide. I bushen. Hjæælp. Vi delte oss inn i grupper på to og tre og la ut på padling, jeg og Lene fikk en kano alene, og jeg må få si at det er ganske mye tyngre å padle en kano 20 km når man kun har fire armer sammenlignet med de fleste andre båtene som var tre personer. De første 8 km var ganske slitsomme, mye sikksakk-padling på grunn av dårlig teknikk og mangel på koordinasjon. Men etter hvert ble vi ganske talentfulle padlere om jeg så får si! Elva var relativt grunn og helt brun på grunn av tetre-olje fra trærne ved elvebredden, en side-elv vi padlet opp var helt sort fordi den var mer stillestående. Her tok vi oss tid til et lite bad, tetre-olje er jo veldig bra for huden ;) Det fantes ikke krokodiller i området, heldigvis. (Fun fact: Denne nasjonalparken har en eneste ferskvannsmyr-området i verden i tillegg til The Everglades i Florida) Etter å ha rodd opp elva kom vi til en svær innsjø som skulle krysses, heldigvis for oss var det masse motvind så vi fikk virkelig prøvd arm-, rygg-, magemusklene våre. 90% av innsjøen var for øvrig så grunn at man kunne stå oppreist! Etter en pitstop med middag og innkjøp av goon (en fellesbetegnelse som backpackerene bruker på veldig billig vin), padlet vi tilbake ned elva. Rundt klokka fem var vi tilbake og innkvartert i våre nye hjem for de neste to nettene, tomannstelt med kun en tynn tynn matte mellom oss og bakken. Deilig for støle rygger.

Neste dag var vi i kanoene i ti-tiden, dagens etappe bestod av 3,5 km padling opp elva i motsatt retning fra dagen før. Det skal sies at padlearmene ikke var like ivrige og fulle av energi som dagen før. Etter å ha padlet opp elva kom vi til en veldig grunn innsjø. Midt i innsjøen gikk en sandbanke som gjorde at vi måtte gå med båtene over den. Problemet var at i denne innsjøen bor det en del stingrays. Noe ala djevelrokker, som begraver seg i sanden og er umulige å se. Dersom man blir stukket av en stingray er man i problemer, halen har nemlig mothaker så det nytter ikke å dra den ut samme vei som den kom inn. Den må gjennom. Gøy. Ved å bruke årene og stikke i sanden foran oss skremte vi vekk mulige stingrays og overlevde ferden over sandbanken. Innsjøen har også flyvefisk og man kan de dem hoppe opp fra vannet og lande en meter +- bortenfor, det var et festlig syn. Vi la kanoene på land og gikk to km til havet. Her er det km på km med strand og herlige bølger. Men på grunn av sterke understrømmer og hai holdt vi oss såpass nære land at vi hadde beina godt planta i sanda. Turen hjemover gikk fint og vi anslo at vi padlet ca 10 km, ikke verst for to slappfisker som ikke har trent på tre måneder.

Dagen etter dro vi tilbake til Noosa Heads for et hjertelig gjensyn med de to sjuklingene som nå var friskere og mer energiske enn før. Ryktene (og facebook) sier at de hadde alkoholfri fest med partyhatter, taco og kino (og en corona). Samme dag gikk turen videre til Hervey Bay hvor vi nå befinner oss på tredje dagen. Gårsdagen ble brukt på solslikking og øldrikking og var slett ikke verst med andre ord. Lene har dratt på seg en lei forkjølelse som har gått hen og tulla seg oppover mot øret hennes. Det spøker dermed litt for Fraser island turen hennes, da legen sa at hun skulle ta det med ro i noen dager. Planen for i morgen (søndag, i går - blogginnlegget ble lagt ut litt sent..) er avreise til Fraser Island, flere blogginnlegg kommer etter at vi returnerer.