Nanning
Ved midnatt ankom vi Nanning etter en togtur gjennom spennende og variert natur. Høye fjell og dype daler.
Tydelig at vi nå hadde gjort store endringer på de klimatiske forhold. Varmen nærmest slo imot oss. Med en høydeforskjell på nærmere 2000 meter er vel dette naturlig.
En kvinnelig taxisjåfør ( pirat ) fikk gleden av vårt selskap. Denne gang brukte vi ikke lang tid på prisforhandlinger.
Appropo togtur. China har bygget opp et enormt jernbanenett. Hver dag er det 30.000 tog som opererer dette nettet. Fremover mot 2020 er det planer for en videre storsatsning på hele 298.000.000.000 US dollar i bane og annet materiell. Lyntog er en del av denne satsningen hvor hastigheten kommer over 300 km/h.

Nanning er i hovedstaden i provinsen i dette området. Det er inn- og utfartsåren til Vietnam. Selve byen med tilstøtene forsteder har en befolkning større enn Norge. Mye av byen er relativt ny med mye høyhus. Her som de fleste andre byer vi har besøkt i dette enorme landet er det rent og ryddig.
Eneste negative i den forbindelse er den enorme spyttingen alle steder. Selv på nybonede gulver spyttes det.

Av attraksjoner fant vi ikke så mye av interesse. Følte nok at vi var på plussiden i forhold til museer og annen kultur i den retning. Derfor ble det 2 hele dager med mye avslapping.
En av dagene hadde vi en del torden og påfølgende regn. Ettersom vi da satt på en kaffebar var det bare koselig. Vår erfaring fra østen tilsier at regnbyger regnes i minutter, ikke i timer og dager som hjemme.

Under en spassertur i går så vi et interessant område som vi ville undersøke nærmere. Vi ble imidlertid høflig stoppet av to smilende politimenn og bedt om å komme inn i deres vaktbu. Mange skjermer fra ulike overvåkningkamrea viste situasjonen på forskjellige strategiske steder.
Det ble heftig bruk av telefon og en kvinnelig forbipasserende sa at hun skulle hjelpe oss å finne en engelstalene person som kunne forklare situasjonen.
Etter ytterligere venting bestemte vi oss for å forsøke å komme ut av situasjonen ved å forklare at vi hadde gitt opp planene om å undersøke det mystiske området. Vi ville heller gå langs hovedveien og forsøke å finne et sted å spise. Det var greit og vi trasket videre noen hundre meter til vi fant en restaurant.
Under bestillingen av dagens lunch kom det en noe anpusten yngre dame og spurte om det var vi som hadde forsøkt å komme inn på området. Vi bekreftet selvfølgelig dette hvorpå hun spurte om vi fortsatt hadde lyst å komme inn. Lysten på mat var nå større enn å følge henne, men vi forklarte at vårt forsøk på å komme inn kun var nysjerrighet.
Mysteriet ble løst. Hun smilte og sa at området innenfor var en skole og spurte om vi var arbeidssøkende. I så fall kunne hun tilby oss jobb med fast betaling.

I Kina er det enkle spisesteder alle steder med god mat. På fortauet utenfor hotellet slo vi oss ned en kveld. Ved nabobordet satt det 5 - 6 tilreisende kinesere på en forretningsbespisning. Vi ante fort at temaet hadde endret seg fra business til omtale av de rare utlendingene. For at de skulle få ytterligere noe å snakke om begynte vi å heve glasset og smile. Det var alt som skulle til. Stoler ble snudd og vi hadde plutselig et langbord. Deres business besto i magnetproduksjon ( hovedsakelig til høytalere og elektromotorer ) og tyristorer ( likerettere for omforming av vekselstrøm til likestrøm ). Vi fikk under samtalen mye informasjon om situasjonen i dagens Kina både politisk og økonomisk. I tillegg måtte vi nesten signere en avtale om å besøke dere hjemby neste år. Byen er Kinas gamle hovedstad og ligger mellom Beijing og Xian. Fritt opphold var en selvfølge. Det ble imidlertid ingen signerering til tross for at klokken passerte midnatt med flere timer før de siste av oss tuslet til køys. Vår representant, sekretæren, var den nok en v de siste ettersom alt skulle dokumenteres.n
En av de tilstedeværende ( datter av den mest taleføre forretningsmannen ) var utdannet operasanger og balletdanser. Vi fikk imidlertid ikke testet ut nivået.

Siste kveld i Nanning var det på tide å forberede vår inntreden til Vietnam. Som en prøveordning trenger ikke nordmenn pr dato visum til dette landet. 15 dagers innreise gis på grensen forutsatt at det kan fremlegges utreisebillett innenfor denne tidfristen. Vi håper at vi har funnet en løsning på dette ettersom damene reiser direkte fra Saigon til Bangkok.
De resterende er nærmest sykelig opptatt av å fullføre turen med stil og fortsetter landeveien, sannsyligvis gjennom Cambodia. Vi får imidlertid ikke utstedt disse billettene i Kina. Kreativiteten ble stor utpå kvelden ettersom vi allerede tidlig neste dag ( ved innreise Vietnam ) må fremlegge dokumentasjonen på utreise.
Tilsynelatende lik damenes billetter har vi avfotografert noe som vi selv mener ser troverdig ut. Egentlig er det en kansellering, men sannsynligheten for å møte en grensevakt med gode norske språkkunnskaper anser vi for å være liten. Så skaper vi litt spenning også ved denne grenseovergangen.