Hei der hjemme, jeg lever enda. Så vidt... Grunnen til at jeg ikke har vært på nett på en stund er at vi har reist mye, etter at vi var bofaste et par dager i Jaipur. Beklager at dette innlegget derfor blir veldig langt...
Her jeg sitter ute i solen og skriver i wordpaden, husker jeg ikke helt hva jeg skrev om sist, men har regnet meg frem til at det mest sannsynlig var Taj Mahal. Husker jeg var overbegeistret da, og denne uken har vi vært et enda bedre sted! Wihu, keep reading.

So, dagen etter at vi ankom Jaipur skulle vi på en guidet tur til Amber Fort, et palass/ fort på en høyde i en by i nærheten av Jaipur. Opp til fortet red vi på elefanter (bilder kommer senere) og det var kult, men litt turistisk for min smak. På toppen møtte vi guiden vår og han fortalte oss masse om tiden da fortet ble bygget, på 1600-tallet, og hensikten med diverse gudebilder og innredning. Det viste seg at de på denne tiden hadde både AC og måter å holde stedet tørt på i tider med høy luftfuktighet! De hadde rennende vann, og utrolige underholdningsmetoder og rom spesiellt utviklet for ulike danser, med speil i taket og lyssetting for å gjøre opplevelsen bedre for kongen. Det var veldig gøy å se, og jeg, som er litt over gjennomsnittet opptatt av historie, slukte all informasjon jeg kunne få. Damene, som på denne tiden bar så mye smykker (ca 30 kilo med klær og stæsj), hadde en egen del av palasset tilpasset dem og deres rullestoler(!) som de måtte sitte i pga vekten. Disse stolene ble dyttet av to kvinner og dratt av to andre... Heftig tungvindt hverdag spørr du meg!

Samme dag, etter lunsj, dro vi inn til Old Jaipur, og ble vist rundt i ricshaw (sykkeldrosje), og selv om vi fikk se mye av byen og det var allright, følte jeg at innbyggerne hadde mer moro av å se på oss, der Kicki og jeg, to blonde damer, gjynget frem og tilbake i vognet for å gjøre det lettere for den stakkars mannen som måtte kjøre oss rundt. En merkelig opplevelse, og ikke noe jeg vil begi meg ut på igjen.

Dagen etter hadde vi indian workshop i hovedhuset, dvs. bollywood dans, sarii-wearing og henna making. Vi begynte med dansingen, noe som var en håpløs blanding av vestlig og østlig popping, locking og bolly, og jeg tenkte "hvor i all verden skal dette ende!". I ettertid har vi ledd mye av det, og spesiellt læreren, som var en sær mann i sin beste alder med et stort ønske om å vise sine ferdigheter innen dansen. Vi hadde på den andre siden et stort ønske om å slippe å se dette. Ja ja, det ble etterhvert litt orden på oss, og etter en halvtimes tid klarte vi å fremføre dansen hans (en 15 sekunders greie) tilfredstillene, og han hastet ut av rommet. Da vi fikk prøve sariiene og da vi fikk henna-hender av et par 15 årige jenter, var det en bedre opplevelse, og siden vi har hatt mer glede av dansetimen i ettertid, var vi veldig fornøyde med dagen.

Torsdag var dagen jeg hadde sett frem til med skrekkblandet fryd; vi skulle på kamelsafari. Kamelene var den gode nyheten, den dårlig var at alle sa det kom til å bli iskaldt ute i ørkenen! Jeg, som ikke kunne huske forrige gang jeg gikk uten stilongs eller sov med sovepose og dyne her nede, gikk til innkjøp av enda en langbukse jeg kunne ha under jeansen jeg hadde arvet fra ei jente i campen, og forberedte meg på en lang natt. Etter bilturen opp til Pushkar fra Jaipur, spiste vi lunsj ved The holy Lake, og kikket oss litt rundt i byen før vi møtte gutta med kamelene. Vi red ut av byen og mot fjernere strøk, og etter en stund innså jeg at det var mannen som leide kamelen som var årsaken til den stramme lukten, og ikke selve kamelen. Det ble ikke friskere luft da jeg sa han kunne sitte bak meg på kamelen, så han slapp å gå, men da kunne vi i alle fall løpe litt! Ettehvert åpenbarte et vakkert landskap seg fremfor oss; alt vi kunne se var sand, ørkenplanter og en smal landevei i det fjerne. Vi red forbi gjetere med geitene sine, og kom frem til campen, som lå i le av en stor, ørkenkvist- og kvast bekledd sanddyne. Middagen ble laget på bål og var nydelig, og etter ikke så lang tid var stjernene på himmelen alt vi brydde oss om. Vi lå rundt bålet, Cynthia og jeg tett inntil hverandre for å varme hverandre, og hørte på Rajeev synge på hindu, før Ellie tok over på tysk og fikk oss alle til å smile. Natten gikk fint, med sengene i dobbelteltet tett sammen. For varme, sa Cynthia, og jeg tenkte for meg selv at det var helt greit, for da kunne villhundene spise henne først. Vi overlevde begge to faktisk, og begynte på turen hjem til byen. Med morgensolen i ansiktet og et humpete kameltrav var livet godt i India.

Da vi kom tilbake var det freshup, og så besøk i et Brahma-tempel. Gøy å ha vært der, men også greit å dra videre, for å sette seg på toget opp til Himachal Pradesh. Lykken var ikke fullt så stor etter det første besøk på toalettet... Det var ikke først og fremst det avskrekkende hullet eller det sølete gulvet som gjorde opplevelsen så ubehagelig, det var mer pizzaen som kom opp igjenn. Slik snilet dagen seg avgårde, i en pågående blanding av kvalme, sult og oppkast, helt til jeg dristet meg til to timer med film på laptoppen. Digg, tenkte jeg etter det vellykkede tidsfordrivet, og løp igjen ut på toalettet. Natten gikk forøvrig bra i de 60 cm brede køyene, og vi ble vekket av reiselederen før vi skulle gå av toget grytidlig lørdag morgen. Derfra kjørte vi to timer oppover i fjellene, til IDEX-huset vi er i nå. Etter 12 timers søvn i natt er jeg i fin form, og kan endelig nyte utsikten til fjellene i bakgrunnen og solen som varmer noen få timer hver dag og gjør livet lysere.

ps: iPhonen er borte mamma, men jeg jobber med saken. Oppstyret er minimalt fra min side, for jeg har jo den lille telefonen også :)